Historie og representasjon

Den østerrikske fiolinisten Thomas Zehetmair er en av dagens mest spennende fiolinister. Nå er han ute på ECM med to cd-er med som står i et nært forhold til hverandre. Den 43 år gamle Zehetmair har i løpet av de siste åra vist seg som en av de mest spennende og briljante på sitt instrument, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den østerrikske fiolinisten Thomas Zehetmair er en av dagens mest spennende fiolinister. Nå er han ute på ECM med to cd-er med som står i et nært forhold til hverandre.

Den 43 år gamle Zehetmair har i løpet av de siste åra vist seg som en av de mest spennende og briljante på sitt instrument, både som solofiolinist og gjennom sitt virke som primarius i sin strykekvartett, Zehetmair-kvartetten.

Hypnotisk

Belgieren Eugène Ysaÿe (1858-1931) var regnet som sin tids største fiolinist. Han stod i den gamle tradisjonen der utøveren også komponerer verker for sitt instrument. Ysaÿes kanskje mest kjente og mest betydningsfulle verk er de seks sonatene for solofiolin, opus 27. Disse ble skrevet i åra 1923-24 og er altså seine verk. Verkene er en uensartet sammensetting som blant annet inkorporerer Bach, folkemusikk og sigøynermusikk. Det er som om komponisten inkorporerer sin egen fiolinens historie i disse verkene.

Den første sonaten er en «skyggesonate» over Bachs partita i E-dur for solofiolin. Den siterer imidlertid ikke Bach direkte. Det gjør derimot den andre sonaten, som også bruker «Dies irae»-motivet.

Hver sonate er tilegnet en yngre kollega, hvis personlighet og repertoar reflekteres i musikken – den første til Joseph Szigeti, hvis framførelser av Bachs sonater og partitaer inspirerte Ysaÿe til å skrive disse sonatene, deretter i rekkefølge til Jacques Thibaud, George Enescu, Fritz Kreisler, Mathieu Crickboom og Manuel Quiroga. I tillegg til disse musikerpersonlighetene spøker også Paganini i bakgrunnen.

Zehetmairs spill her er intet mindre enn hypnotisk. Sjelden er virtuositet og dybde paret så sømløst som her. Særlig imponerende er han i den fjerde sonaten. Det er et tredimensjonalt spill som fargelegger alle elementene i musikken, og som skaper et eget univers som man dras inn i. Dette må kreve en stor grad av fortrolighet med instrumentet og verket. Om det er spillet eller musikken som gjør det, vet jeg ikke – det er antakelig en kombinasjon – men det oppleves ikke sjelden som om det er mer enn ett instrument som spiller, ja faktisk et helt lite ensemble. Det er som om det er gjengangerne av komponistens inspirasjonskilder som spiller med. Dette er hittil årets fiolinplate.

Det ikke-representerbare

Den tyske oboisten og komponisten Heinz Holligers (f. 1939) fiolinkonsert, «hommage à Louis Soutter», er skrevet til Thomas Zehetmair. Louis Soutter (1871-1942) var en maler og fiolinist i det som i dag er Orchestre de la Suisse Romande, som stykket er skrevet på bestilling av. Soutter var også fiolinelev av Ysaÿe.

Holliger skriver i tekstheftet at han utviklet fiolinkonserten, som er inspirert av Soutters liv og malerier, ut fra den revolusjonerende spilleteknikken i Ysaÿes seks sonater. Konserten begynner med et forvridd sitat fra Ysaÿes tredje sonate, som også er inkludert på denne cd-en. Første sats er kalt «Deuil» etter et bilde Soutter malte av sin søster. I musikken forsøkes imitert både Soutters skyggeaktige, palindromiske motiver, tekniske elementer, som Soutters nervøse malerstrøk, så vel som «paratekstuelle» elementer, som rifter i bildene. Konserten er altså et forsøk på å imitere, oversette en annen kunstart i musikk.

I den tradisjonelle fiolinkonserten er det en slags «kamp» mellom solisten og orkestret og gjerne mellom konserten og historien. Den gode konserten overskrider sine historiske forbilder og beviser sin berettigelse. I Holligers konsert er ikke det tilfelle. Det er primært på grunn av konsertens monomane insistering på å representere noe den ikke kan representere. Klarest blir dette i den siste satsen, «Etter massakren», inspirert av ett av Soutters bilder, som komponisten kaller en anti-konklusjon. Holliger gjør bevisst intet forsøk på å oversette dette bildet til musikk. Dette blir selvsagt et kunstnerisk utsagn i seg selv, nettopp et uttrykk for kunstens ikke-representerbarhet, men neppe noe som kan kalles musikalsk interessant. Hvor ofte orker man å høre det igjen? Jeg sitter ikke igjen med en følelse av at det er sagt noe nytt om forholdet mellom de forskjellige kunstartene eller mellom kunsten og verdenen. Kanskje fungerer denne konserten bedre som idé enn som musikk.

Når det er sagt: Dersom man skal ha denne konserten, er dette utvilsomt den definitive innspillinga. Orkestret, SWR Sinfonieorchester under komponisten selv, er skarpt og følsomt, og Zehetmair er glitrende.

---
DEL

Legg igjen et svar