Hissig debatt om røde tall i USA

George W. Bush kjører USA rett på dunken. Og denne gang handler det ikke om krigen, men om økonomien.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den sittende presidenten har lagt fram sitt budsjett for neste år. Det er ikke noe dramatisk med det. Rammen er på 2400 milliarder dollar, og det beregnede underskuddet er på 364 milliarder dollar. Det er under fem prosent av brutto nasjonalprodukt, og ikke stort verre enn hva store økonomier i Europa opererer med.

I tillegg vil underskuddet for 2005 ligge lavere enn det gjør i år; over 150 milliarder dollar lavere faktisk. Underskuddet på 2004-budsjettet er 521 milliarder dollar, men selv det er under de seks prosentene i minus som president Ronald Reagan opererte med på 1980-tallet.

«Ronald Reagan beviste at underskudd ikke betyr noe,» heter det fra administrasjonen om den framlagte budsjettpakka for neste år. Og de fleste er enige om at budsjettet i seg selv ikke er årsak til noen dyp bekymring.

Likevel hagler anklagene mot presidenten. A budget of mass destruction, heter det fra motstanderne, med åpenbar referanse til debatten om Irak. Det er like alvorlig ment som det er hysterisk morsomt. Så hva skyldes denne rasende slyngekastingen mot presidenten?

Inntektene bare synker

Det fins en lang tradisjon i politikken som gjelder de fleste land. Den går ut på at liberalere; folk på venstresida, bruker mye offentlige penger og derfor har høye skatter for å finansiere det hele.

Det er den tradisjonen man i USA kaller big government.

På den andre siden har man de konservative som bruker lite offentlige penger og som derfor holder skattene nede. Med andre ord small government.

Og så har man Bush junior, som bruker mye offentlige penger; masse penger som han pøser ut over alle sektorer og felt, samtidig som han kutter dramatisk i skattene.

Det henger ikke på greip, sier alt fra liberale demokrater til klassiske konservative. For mens inntektene til staten har sunket betydelig de siste tre årene som følge av massive skattekutt, har utgiftene steget med over tyve prosent. Mer enn de faktiske tallene i budsjettet, er det utviklingen – den dramatiske stupdykkingen nedover – som uroer politikere og forstå-seg-påere på begge sider av høyre-venstre-aksen.

Noen enkle tall kan illustrere bekymringen. For bare fire år siden hadde USA et overskudd på budsjettet på 236 milliarder dollar. I år er underskuddet på over 500 milliarder dollar. Man må tilbake til 1920-årene for å finne en tilsvarende situasjon med statsinntekter som faktisk faller fra år til år mens utgiftene fortsetter å stige. Men slik er det nå, etter presidentens gedigne skattereduksjoner.

Hva verre er; George Bush junior har åpenbart ingen planer om å rette opp skuta. I motsetning til Ronald Reagan, som gikk til krig mot underskuddet i 1983, fortsetter den sittende presidenten å bruke penger han ikke har. Det gjelder ikke bare forsvar og nasjonal sikkerhet, men også utdanning og transport. Tre fem-deler mer til utdanning og en halv gang mer til transport er fasit så langt inn i presidentperioden. Utmerkede tiltak, selvfølgelig, bortsett fra at det altså ikke fins penger til å finansiere det…

Samme med offentlig helse. Reformene i Medicare – helse for de eldre – er beregnet å koste fire hundre milliarder dollar de neste ti årene. Det vil si; det var beregnet å koste fire hundre milliarder dollar. Nå tror budsjett-politikerne at utgiftene vil ligge et sted i nærheten av 540 milliarder dollar. Innen 2015 vil utgiftene til Medicare, Medicaid (helse til de fattige) og pensjoner utgjøre mer enn inntektene til disse velferdsfondene. Det er et omvendt «break even» som får svære konsekvenser for budsjettet siden overskuddene fra de såkalte «social security funds» hittil har finansiert andre deler av regjeringen.

Ett tusen milliarder dollar i skatteletter; 500 milliarder dollar i underskudd og enda vil han sende oss til Mars! sa presidentkandidat Howard Dean mens han ennå hadde sjansen til å vinne primærvalgene. Han får støtte av den mektige Congressional Budget Office, som mener det akkumulerte underskuddet de neste ti årene vil være på svimlende 2400 milliarder dollar. Det er like mye som årets samlede budsjett, og hele ett tusen milliarder dollar mer enn man trodde og mente for bare fem måneder siden.

Det går gærne veien, og tror Bush at man driter penger i USA? Spør kritikerne ironisk, på en litt sånn folkelig måte.

Løgn og bedrag

Men det frådende opprøret mot Bush handler ikke bare om røde tall. Det handler like mye om de metodene presidenten bruker for å manipulere bort de enorme underskuddene.

Ta Afghanistan og Irak, for eksempel. I fjor måtte George W. Bush gå til Kongressen og be om ekstra penger til de to krigene, og han fikk det også – 87 milliarder dollar utover budsjettene.

Man ville trodd at presidenten hadde tatt lærdom av dette. For er det én ting som er sikkert, så er det at USA vil ha et massivt militært nærvær i Afghanistan og Irak også i 2005.

Men det er ikke satt av en eneste krone til dette på budsjettet for neste år. Istedet har Det Hvite Hus annonsert at de kommer til å be om ekstrabevilgninger en gang til – på mellom 40 og 50 milliarder dollar.

Det vil i så fall bringe underskuddet opp i over 400 milliarder dollar. Og det igjen betyr at alt skrytet om å redusere budsjettunderskuddet med 150 milliarder er … nettopp, bare skryt.

Så budsjettet er ikke bare et «budget of mass destruction.» Det er like mye et «budget of mass deception.»

Hvor får de det fra, disse kritikerne som plutselig har opprettet et språklig fellesunivers for å detronisere «kriger-presidenten» Bush!

Det stopper ikke her heller. For når det gjelder de ulike krigsteatrene, har i hvert fall texaneren gjort det klart at han vil be om mer penger. Når det gjelder hans påstand om halvering av underskuddet de neste fem årene, derimot, skyver han så mye under teppet at man nesten kan anklage ham for direkte og bevisst løgn – noe mange, om enn indirekte, gjør.

Det var under framleggelsen av budsjettet at George W. Bush lanserte planen om å halvere budsjettunderskuddene innen 2009. Det skal, antydet han, dels skje ved at noen programmer for de aller fattigste legges ned. Og dels skal det, sa han helt klart, skje via vekst i økonomien.

I år 2009, sa Bush, skal underskuddet på statsbudsjettet være nede i 237 milliarder dollar. Det fikk motstanderne til virkelig å gå berserk. Grunnen til det, er at Bush valgte nettopp et femårsperspektiv på halveringen av underskuddene. For er det noe alle som jobber med skatter, inntekter og utgifter i USA vet, så er det at viktige hull i inntektsgrunnlaget og ditto økninger i utgiftene slår inn akkurat det året.

Noe som betyr at femårsperspektivet gir langt bedre tall enn for eksempel et tiårsperspektiv – fram til 2015.

For det første: skattelettelsene. Bush har lovet nye 1100 milliarder dollar i skattereduksjoner det neste tiåret. 175 milliarder av dette, vil komme før 2009. Hele 900 milliarder dollar vil slå ut etter 2009.

For det andre: de økte kostnadene knyttet til Medicare. To tredeler av beløpet på 540 milliarder dollar vil komme først etter 2009.

For det tredje: det er ikke bare på 2005-budsjettet at det ikke er satt av en krone til kriger her og der. Det estimerte underskuddet for 2009 hviler på følgende premiss; nemlig at det ikke brukes en krone på de militære styrkene i Irak og Afghanistan de neste fem årene.

Slik kan man fortsette, men poenget er antakelig tatt. Det er i hvert fall tatt av økonomer, demokrater og mer klassiske konservative som er dypt bekymret over presidentens ville ritt gjennom budsjett-kolonnene. For vel er det sånn at økonomien kunne håndtert dette hvis den hadde vokst jevnt med fire-fem prosent i året. Men hvem har egentlig noen garanti for det?

Bombene ligger der

Økonomien i stort, altså. Skinnende blank på overflaten med en årlig vekst på fire prosent akkurat nå. Men pill råtten under der bombene legger seg på plass i påvente av å eksplodere.

En slik bombe er det formidable underskuddet på handels- og valutabalansen; hele 490 milliarder dollar. Det betyr i praksis at den amerikanske økonomien er helt avhengig av at asiatiske sentralbanker pøser penger inn i USA, slik de gjør i dag for å holde sine egne valutaer nede. Men før eller siden vil kanskje iveren etter å finansiere USAs doble hull – budsjetthullet og handelsbalansehullet – avta. Da må den amerikanske sentralbanken – Federal Reserve – heve rentene for å lokke til seg mer penger.

Det er en situasjon sentralbanksjef Alan Greenspan helst vil unngå. For den lave renta bidrar til å holde forbruket oppe i USA, noe som igjen fremmer vekst i økonomien. Lav rente kombineres med en svak dollar, som bidrar til mer eksport og mindre import – eller i hvert fall til at forholdet mellom de to kommer mer i balanse.

Ved å snakke sin egen valuta ned, hadde USA håpet å redusere gapet mellom eksport og import – det som utgjør handelsbalansen. Men tallene for desember viste at det ikke har lykkes. Det var et sjokk for økonomene, som så en positiv utvikling mot slutten av fjoråret. Men fredag i forrige uke rapporterte handelsdepartementet at underskuddet på handelsbalansen hadde økt igjen siste måned i fjor.

Det betyr at den strukturelle ubalansen fortsetter. Og det betyr også at dollaren må bli enda svakere. Det fører igjen til dyrere import, og til økende inflasjon – selv om man har sett lite til det ennå. Økende inflasjon vil på sikt presse renta oppover.

Høyere rente vil ramme amerikanske husholdninger sterkt, fordi de samlet sitter med en formidabel gjeld. Det vil også slå inn i budsjettene, fordi høyere rente betyr dyrere lån for staten og dermed enda større underskudd.

Kort sagt; det er noen kompliserte sammenhenger her. Men «bottom line» er at USA lever på lånte penger, og at de er helt avhengig av sterk og stabil vekst for ikke å gå over ende.

Og det er nettopp dette med å gå over ende som flere og flere nå frykter. Den frykten forsterkes av at veksten ennå ikke har skapt arbeidsplasser av betydning. «The jobless recovery,» kaller man det. Det er historisk i alle sammenhenger. 15 måneder inn i den forrige vekstperioden skapte økonomien mellom 200.000 og 400.000 arbeidsplasser hver eneste måned. Nå er man heldige hvis man når 130.000, etter 25 måneder med vekst. I desember ble det skapt ett tusen nye arbeidsplasser.

Sjokktall, det også.

I en slik situasjon er det om å gjøre å holde tunga rett i kjeften. Ikke bruke veldig mye mer penger enn man har. Og i hvert fall ha oversikten over hva man bruker, og hva det fører til.

Som Ronald Reagan før ham, er George Walker Bush i ferd med å sette fyrstikker til de bombe-luntene som ligger rundt omkring. To uansvarlige presidenter, og den siste mer enn den første.

Ingen god fasit for republikanerne det der. Men om Bush er heldig, er det neste JFK – John Forbes Kerry – som må rydde opp etter det økonomiske galemannsrittet.

---
DEL

Legg igjen et svar