Hiroshimabombens glemte ofre

Gruvearbeiderne som hentet ut uranet brukt i bomben, fikk store stråleskader. Likevel glemmes de når ofrene hedres.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Susan Williams:
Spies in the Congo. The Race for the Ore that Built the Atomic Bomb
Hurst Publishers, 2016

 

spies-in-the-congo-rgb-webLa oss begynne bakfra. Med det som aldri skjedde: På syttiårsdagen for hiroshimatragedien i 2015 var det ingen markering i den lille urangruvebyen Shinkolobwe i det sørlige Kongo, som var bombens opprinnelsessted. Ingen talte for de tusener som fødtes i familiene til gruvearbeiderne, uten armer, ben, normale hoder og med andre alvorlige kroppslige defekter. Ingen politikere beklaget Vestens storstilte tyveri av det kongolesiske uranet. Ingen satte i gang helseprosjekter for å bøte på de horrible menneskelige skadene som ennå jevnlig dukker opp i området. Nei, det fant ikke sted noen markering for å hedre hiroshimabombens første ofre: gruvearbeiderne i Shinkolobwe.

Krigens logikk. Forfatter og historiker Susan Williams vokste opp i området, i Zambia rett sør for Katanga i Kongo. Hun kjenner kildene. De siste årene har hun fått tilgang til arkiver og intervjuet personer som bidrar med unik kunnskap. Britisk kolonial tradisjon har hindret god arkiv- og dokumenttilgang. Delvis fordi ting aldri ble dokumentert, delvis fordi materialet er ødelagt og delvis fordi dokumentene er flyttet til utilgjengelige «ikke-arkiv-arkiver,» lukket til evig tid. Britene har en egen forkjærlighet for bruk av «rikets-sikkerhet-stempelet» også på ting som ligger flere hundre år tilbake i tid. Britenes imperium var ikke mer humant enn andre – bare penere pakket inn og markedsført. Åpenhet er ikke et typisk britisk varemerke, men dét er en annen historie.

img_1589Men Williams graver, sammenlikner og sidestiller kilder – og har endt opp med en enestående materialsamling av både trivialiteter og tyngre stoff som samlet gir liv til denne viktige fortellingen. Williams viser oss de menneskelige omkostningene, side om side med de uhyrlige og målrettede årelatingene som tappingen av kolonienes ressurser var, der prisen ble betalt av de fattigste blant de fattige. Hun beskriver både hverdagslige og spesielle situasjoner, og unnlater ikke å gi oss rasjonelle forklaringer på det som skjer: kampen mot nazismen og fascismen, og krigens og etterretnings- og spionasjeverdenens logikk. Én for én tegnes individer i et betydelig persongalleri som i det skjulte jakter uran i denne viktige delen av verden på dette skjebnesvangre tidspunktet i historien. «Rud» Boulton, med kodenavnet Nyanza. «Dock» Hogue, kodenavn Ebert, plassert i Mosambik, og senere Accra i Ghana (den gang Gullkysten). Prosjektleder Donovan var fått vide økonomiske fullmakter.

Williams tar oss med på en tour de force i imperialistisk arroganse og serieovergrep.

sar_class_7a_1019_-4-8-0-_ex_cgr_731Kappløp. Amerikanerne og britene går sammen, enorme summer bevilges og et heseblesende kappløp som trekker linjer over halve kloden begynner. Jakten på uranet må foregå i hemmelighet, utskipningen skje i det skjulte – og en må hindre at Tyskland fatter mistanke. Den sårbare ruten går i sikksakk via Angola tilbake til Kongo og Ghana, så over til Brasil, derfra via Trinidad til New York og videre til forskerne i Tennessee. Agentene reiser under dekke av å være turister, viltfotografer, gulljegere, diamantsmuglere og oljeagenter. Agent Armand Denis er en «skjult» smugler av gorillaer. Det vitses om at den beste måten å smugle uran på, er å skjule det under et lass med narkotika. De må kunne språkene og beherske de kulturelle kodene både lokalt, i business og i diplomatiet. Det må skaffes arbeidere til gruvene og opprettes shippingruter som ikke vekker oppmerksomhet. Ingen skal vite om den egentlige hensikten, som er Manhattan-prosjektet og atombomben. Og de fleste engasjerte har bare kjennskap til ett enkelt eller få ledd i den lange kjeden som fører fra Shinkolobwe til den amerikanske ørkenbyen der helvetesbomben skal produseres. Motkreftene er ikke bare «upålitelig afrikansk kultur og arbeidskraft», krevende værguder og logistikkoppbygging under tropiske forhold, men infiltrerende nazistiske krefter og interesser og annen stormaktskonkurranse. Romanen dreier seg om dette nettverket av spioner og soldater, og fører oss fra verdenskrigen inn i den kalde krigen.

Overgrep. Williams tar oss med på en tour de force i imperialistisk arroganse og serieovergrep. Det er Vestens behov og interesser som står på spill og betyr noe – alt annet er underlagt dette. Lokale krefter innkalles til underbetalt tvangsarbeid. I belgiske kong Léopolds tradisjon er det korporlig avstraffelse, fengsel og dødstrusler som driver arbeiderne ned i gruvene – uten beskyttelse og med minimal mekanisk hjelp. Bildet av Afrika er bredt og mangfoldig og knyttet opp til hendelser i Europa: Synagogen i Elisabethville angripes når Belgia innfører jødestjernepåbudet i 1942.

Gruvene eies selvsagt av belgiere, og det er til Belgia den enorme fortjenesten går. Men selv ledelsen i Union Minière synes uten kunnskap om de «brennende stenene» de henter ut fra gruvene. På hovedkontoret i Shinkalobwe siterer Williams den amerikanske forfatteren John Günther, som beskriver at det lå store stener av «brilliant, hideous ore» fremme. «Vet dere ikke at dere blir sterile av dette?» ler han, men blir avvist av ingeniørene som sier de har mange nok barn allerede. Ved neste besøk er imidlertid stenene borte. De hvite slutter også snart å drikke vann fra området.

Det vitses om at den beste måten å smugle uran på, er å skjule det under et lass med narkotika.

Tung skygge. Det ligger en sterk tone av antirasisme i Williams’ tilnærming til stoffet. Hun avdekker forakten for afrikanske hensyn og interesser, og de byrder som Sør-Kongo har måttet bære som konsekvens av kolonialismen. Til sammenlikning nevner hun at rundt avfallsplassen etter Kongo-uranet i USA er det et helseprosjekt på fem millioner kroner årlig for å avhjelpe behov. I Kongo har man frem til i dag ikke engang kartlagt hva konsekvensene av uranutvinningen har vært. Men folk kjenner det på kroppene sine: babyer uten normalutviklede hoder, hender og ben, og kreft i alle former. Nye generasjoner som også merker følgene, når tusenvis av fattige ennå tar seg ned i de usikrede gruvene på jakt etter noen kroner i verdifulle mineraler.

Hiroshimabombens første ofre i Shinkolobwe blir forbigått når den første atombomben minnes. Men skyggene fra den store soppskyen hviler kanskje tyngre over Katanga enn noe annet sted i dag. Som dramatikeren Harold Pinter bittert påpekte i sin altfor lite leste (og ikke BBC-overførte) nobeltale i 2005: «But you wouldn’t know it. It never happened, nothing ever happened. Even while it was happening it wasn’t happening. It didn’t matter. It was of no interest.»

Susan Williams har laget en dokukrim i Pinters ånd. «This must be of interest,» sier hun. Enda en gang har hun gravd frem sider ved vår nære historie som vi ikke lenger kan la ligge.

---
DEL