Hiphopens redningsmenn

Hiphop ble født i The Bronx i New York, men det var tre tenåringer fra Queens som kurerte musikken for sine barnesykdommer. Nå kommer de fire første banebrytende albumene til Run-DMC ut i deluxe-versjoner med bonusspor og informative essays. Renskårent Revolusjonen kommer ofte fra uventet hold. Hiphop grodde fram på fester og klubber i gettoen […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hiphop ble født i The Bronx i New York, men det var tre tenåringer fra Queens som kurerte musikken for sine barnesykdommer. Nå kommer de fire første banebrytende albumene til Run-DMC ut i deluxe-versjoner med bonusspor og informative essays.

Renskårent

Revolusjonen kommer ofte fra uventet hold. Hiphop grodde fram på fester og klubber i gettoen i The Bronx på 1970-tallet, men det var de tre ukjente rappere i Sugarhill Gang som fikk den første globale hiphop-hiten i 1979 med «Rappers’ Delight». Den var 14 minutter lang, og Chuck D i Public Enemy har fortalt at han ble overrasket over hvor kort den var. For ham og de fleste andre i miljøet på 1970-tallet var ikke rapping noe man kunne feste til platerillene og selge i butikken. En rapper var en seremonimester som holdt liv i en fest, og den varte i flere timer. Å spille inn og selge en hiphop-låt var en ny tanke.

Suksessen til Sugarhill Gang førte til en stri strøm av hiphop-singler, men de fleste så på musikken som en kortvarig trend, en artig avart av disco. Selv om artister som Kurtis Blow og Grandmaster Flash and the Furious Five spilte inn solide album, trodde mange at hiphop hadde like lang levetid som dansene som stadig ble født på klubbene. Hiphop var bare en ny «the hustle», en ny «funky chicken».

Så kom Run-DMC med singlen «It’s Like That/Sucker M.C.’s» i 1983. De var sterkt inspirert av pionerer som Afrika Bambaataa og Grandmaster Flash, men produsentene Russell Simmons og Larry Smith hadde ikke det samme sofistikerte innspillingsutstyret som Bambaataa hadde brukt på «Planet Rock». Og rapperne Joseph «Run» Simmons og Darryl «DMC» McDaniels hadde ikke den samme gettobakgrunnen som gutta fra Bronx, men kom fra svart middelklassebakgrunn i Hollis, Queens. Nettopp derfor ble tekstene noe mer jordnære og mindre gatetøffe, mens musikken ble mer minimalistisk. Samtidig tok Run-DMC avstand fra de flagrende discogevantene og den hedonistiske feststilen som hiphop beveget seg mot etter omfavnelsen fra trendfolket på Manhattan.

Run-DMC tok både musikk og image tilbake til det enkle og tøffe. Deres posering og renskårne kles- og fargebruk satte standard for hiphop-moten i årevis, og det samme gjorde musikken.

Rap møter rock

I 1983 nektet 40 prosent av r&b-radiostasjonene og 100 prosent av popstasjonene å spille rap. Like fullt solgte debutsinglen 250 000 kopier, og rapperne fikk nå med seg DJ-en Jason «Jam Master Jay» Mizell, og fulgte opp med to nye singlesuksesser. Her må låta «Rock Box» nevnes, der produsent Larry Smith trumfet gjennom bruk av rockegitar mot resten av gruppas vilje. Dette er den første rap/rock-låta, og det førte til at MTV satte videoen på rotasjon som den første raplåta i kanalens historie. Run-DMC videreførte trenden på låter som «King of Rock» og Aeorosmith-samarbeidet «Walk This Way», som ga gruppa deres globale gjennombrudd i 1986.

Hiphop tidlig på 1980-tallet var først og fremst en singelsjanger, med etter tre singlesuksesser på rad bestemte Profile Records seg for å gi ut selskapets første album. Run-DMC (Profile/SonyBMG 1984) var langt fra det første hiphop-albumet, men det knesatte trioens lederstatus og parkerte pionerene for godt. Det gjorde samme inntrykk på hiphop-generasjonens som Meet The Beatles! gjorde på rockegenerasjonen i 1964, som det heter i det nye essayet som følger med.

I 1984 var lufta i ferd med å gå ut av de eldste hiphop-artistene, men Run-DMC tok over stafettpinnen, parkerte all døgnfluesnakk og viste at hiphop var kommet for å bli. De var de eneste rapperne som slapp til på Live Aid i 1985, og trioen viste videre at hiphop-grupper hørte like naturlig hjemme på MTV, konsertarenaen, radioen og i albumhylla. I rask rekkefølge slapp de klassikerne King of Rock (Profile/SonyBMG 1985), Raising Hell (Profile/SonyBMG 1986) og Tougher Than Leather (Profile/SonyBMG 1988). Det begynte å glippe litt på sistnevnte, spesielt når vi tar med at neste generasjon artister – Public Enemy, Eric B. & Rakim og Boogie Down Productions – hadde begynt å ta over. Da Back From Hell (Profile/SonyBMG 1990) kom ut, var Run-DMC-eventyret i praksis over, og i 2002 ble Jam Master Jay myrdet i studioet sitt – bare 37 år gammel.

Alle hiphop-artister som fulgte etter Run-DMC står i dyp gjeld til disse fire fantastiske platene. Som bare er blitt enda bedre i høstens nye innpakning. Trioens forgjengere hadde sørget for at døra inn til musikkbransjen sto på gløtt for hiphop-folket, men det var Run-DMC som åpnet den på vidt gap.

---
DEL

Legg igjen et svar