Å se kunst er noe merkelige greier. En av sidene ved denne aktiviteten, som jeg som kunstanmelder stadig vekk utviser selv, er veloppdragenhet: Vi spaserer rundt i galleriet (eller museet), gjerne med en alvorlig og tenksom mine, og ser på de mest absurde sammensetninger av former, ideer og figurer. Og venter. Og grubler. Hvorfor gjør vi dette? Og hvorfor akkurat på denne måten? Leseren får unnskylde at jeg stiller såpass – i det minste tilsynelatende – banale spørsmål, men jeg er stadig mer overbevist om at jo enklere spørsmål vi stiller, jo lenger inn i sakens kjerne kan vi trenge.
Jo enklere spørsmål vi stiller, jo lenger inn i kjernen kan vi trenge.
I tillegg til den andektige flaneringen i kunstrommene kommer den rituelle kretsingen rundt gjenstander – altså kunsten – uten at vi kommer i fysisk berøring med den. Hvorfor vi gjør dette, er naturligvis fordi vi følger kunstens regler og kunstrommets «skript», men grunnen til at vi ikke skal spørre om fremførelsens opphav, er mindre klart: Da er vi inne i doxa, det . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
