«Tool for survival»

Hinsides kunstrommet


Romanen kan være et nyttig hjelpemiddel når vi utforsker nye måter å betrakte kunst på. 

Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 2018-10-01

Å se kunst er noe merkelige greier. En av sidene ved denne aktiviteten, som jeg som kunstanmelder stadig vekk utviser selv, er veloppdragenhet: Vi spaserer rundt i galleriet (eller museet), gjerne med en alvorlig og tenksom mine, og ser på de mest absurde sammensetninger av former, ideer og figurer. Og venter. Og grubler. Hvorfor gjør vi dette? Og hvorfor akkurat på denne måten? Leseren får unnskylde at jeg stiller såpass – i det minste tilsynelatende – banale spørsmål, men jeg er stadig mer overbevist om at jo enklere spørsmål vi stiller, jo lenger inn i sakens kjerne kan vi trenge.

Jo enklere spørsmål vi stiller, jo lenger inn i kjernen kan vi trenge.

I tillegg til den andektige flaneringen i kunstrommene kommer den rituelle kretsingen rundt gjenstander – altså kunsten – uten at vi kommer i fysisk berøring med den. Hvorfor vi gjør dette, er naturligvis fordi vi følger kunstens regler og kunstrommets «skript», men grunnen til at vi ikke skal spørre om fremførelsens opphav, er mindre klart: Da er vi inne i doxa, det som er-slik-det-er. Filosofen Roland Barthes kaller dette for det mytiske laget i menneskelivet; ting vi bare tenker, føler og gjør «fordi det er sånn». Det ligger en berøringsangst i – den kanskje hånlige – avvisningen av «det banale», som er i kontakt med noe som er alt annet enn banalt.

Gamle mestere

Tintoretto, Den hvitskjeggete mannen

Under litteraturfestivalen på Lillehammer, deltok jeg i en panelsamtale om dette. Eller rettere sagt var det en samtale om forholdet mellom boken og kunsten, men det var refleksjonen rundt alternative måter å se kunst på som ble værende i tankene mine etter at vi hadde gått av scenen. For er det ikke slik at litteraturen og dens måter å dramatisere kunstbetraktningen på er et eksemplarisk rom for å forske på nye betrakterroller? En av bøkene jeg hadde i hodet, var Thomas Bernhards roman Gamle mestere (Gyldendal, 2004), hvor vi møter en person ved navn Reger, som hele sitt voksne liv har gått til Wiens Kunsthistorisches Museum for å betrakte Tintorettos Portrett av den hvitskjeggete mann (1545). Her det ikke maleriet som verdifullt kunstverk som er det viktige, ei …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal