Hinsides kunstrommet

Romanen kan være et nyttig hjelpemiddel når vi utforsker nye måter å betrakte kunst på. 
«Tool for survival»
Kjetil Røed
Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Å se kunst er noe merkelige greier. En av sidene ved denne aktiviteten, som jeg som kunstanmelder stadig vekk utviser selv, er veloppdragenhet: Vi spaserer rundt i galleriet (eller museet), gjerne med en alvorlig og tenksom mine, og ser på de mest absurde sammensetninger av former, ideer og figurer. Og venter. Og grubler. Hvorfor gjør vi dette? Og hvorfor akkurat på denne måten? Leseren får unnskylde at jeg stiller såpass – i det minste tilsynelatende – banale spørsmål, men jeg er stadig mer overbevist om at jo enklere spørsmål vi stiller, jo lenger inn i sakens kjerne kan vi trenge.

Jo enklere spørsmål vi stiller, jo lenger inn i kjernen kan vi trenge.

I tillegg til den andektige flaneringen i kunstrommene kommer den rituelle kretsingen rundt gjenstander – altså kunsten – uten at vi kommer i fysisk berøring med den. Hvorfor vi gjør dette, er naturligvis fordi vi følger kunstens regler og kunstrommets «skript», men grunnen til at vi ikke skal spørre om fremførelsens opphav, er mindre klart: Da er vi inne i doxa, det som er-slik-det-er. Filosofen Roland Barthes kaller dette for det mytiske laget i menneskelivet; ting vi bare tenker, føler og gjør «fordi det er sånn». Det ligger en berøringsangst i – den kanskje hånlige – avvisningen av «det banale», som er i kontakt med noe som er alt annet enn banalt.

Gamle mestere

Tintoretto, Den hvitskjeggete mannen

Under litteraturfestivalen på Lillehammer, deltok jeg i en panelsamtale om dette. Eller rettere sagt var det en samtale om forholdet mellom boken og kunsten, men det var refleksjonen rundt alternative måter å se kunst på som ble værende i tankene mine etter at vi hadde gått av scenen. For er det ikke slik at litteraturen og dens måter å dramatisere kunstbetraktningen på er et eksemplarisk rom for å forske på nye betrakterroller? En av bøkene jeg hadde i hodet, var Thomas Bernhards roman Gamle mestere (Gyldendal, 2004), hvor vi møter en person ved navn Reger, som hele sitt voksne liv har gått til Wiens Kunsthistorisches Museum for å betrakte Tintorettos Portrett av den hvitskjeggete mann (1545). Her det ikke maleriet som verdifullt kunstverk som er det viktige, ei heller dens plass i kunstsystemets ritualer, men hvordan et kunstverk betyr noe som forankringspunkt for det å leve: Tintorettos maleri blir punktet som stabiliserer Regers liv, gir det form og retning. Hva kan vi lære av Bernhards bruk av kunsten? At romanen – som mange andre skjønnlitterære verker – er en utforskning av det sosiale rommet rundt kunst, fristilt fra selve kunstsystemets koder.

Et annet, ferskere, eksempel på dette er Olga Ravns roman De ansatte (Gyldendal Dansk Forlag, 2018). Denne snodige fortellingen er en slags science-fiction-roman som foregår i en fjern fremtid, men det interessante i denne sammenhengen er hvordan den kretser rundt Lea Guldditte Hestelunds installasjoner og skulpturer. Hele romanen er utformet som en serie jobbsamtaler med ansatte på en romferge som legger ut om sine opplevelser i et rom med en viss type objekter, som ikke omtales som kunst, men som vi skjønner er det. Det slående med Ravns roman er hvordan alle intervjuene tydelige viser betraktere som ikke spiller rollen som kunstbetrakter, slik vi kjenner den, men forholder seg umiddelbart – helt uten filter – til hvilke fornemmelser og følelser disse gjenstandene skaper i dem.

Null distanse. I vitneutsagn 030 kan vi lese: «Det er vanskelig for mig at forstå, at genstandene i rommene ikke skulle have følelser, selvom I har fortalt meg det. Hvis jeg for eksempel har glemt at henge en af dem op som anvist, og den har ligget efterladt i flere timer, og jeg finder den der, summende på gulvet, så får jeg inntrykk av at den lider, at den er urolig over at have befunnet sig i undtagelsestilstand i al denne tid. Jeg får stærkt indtryk av at have sviktet genstanden, at jeg har fysisk påført den smerte, og jeg skammer mig.»

Romanen er en utforskning av det sosiale rommet rundt kunst.

Den totale mangelen på profesjonell distanse blir en linse for å se kunst med en intensivert personlig tilstedeværelse og tillate seg ethvert privat innfall eller enhver personlig fornemmelse: Alt er et legitimt utgangspunkt for å se gjenstandene – som altså er Lea Guldditte Hestelunds kunstverk plassert i et eget rom i en romferge langt inn i fremtiden. Denne – og mange andre – beskrivelser bidrar til å oppfinne nye måter å se kunst på gjennom sin uforbeholdne personlige, følsomme og poetiske måte å se kunst på.

La oss derfor lese romaner som en ressurs for å se kunst, som en modell for andre måter å se på. Går vi bevisst inn for å utforske dette vil vi kunne sitte igjen med et arkiv over andre måter å se på som er utpenslet i det vide og det brede. 

Kommentarer