Himmelen ramler ikke ned

Verden blir på mange måter et stadig bedre sted å være, for stadig flere mennesker. Ifølge professor ved handelshøyskolen i København, Bjørn Lomborg, kan vi takke bred økonomisk vekst for dette.

Globus. Foto: Berit Roald/SCANPIX
Bjørn Lomborg
Lomborg er professor ved Handelshøyskolen i København

Mennesker tiltrekkes av dårlige nyheter. Mediene reflekterer og former denne preferansen når de fôrer oss med elendighet og panikk. Lange, langsomme, positive trender når ikke frem til førstesidene eller samtalene ved kaffemaskinen. Så vi utvikler besynderlige misoppfatninger, og den fremste blant disse er ideen om at det meste går galt.

Da jeg ga ut Verdens sande tilstand i 1998, pekte jeg på at verden stadig blir bedre på mange måter. Den gangen ble dette betraktet som kjetteri, ettersom det punkterte flere vanlige og høyt ansette misoppfatninger, som troen på at naturressursene var i ferd med å brukes opp, at en stadig voksende befolkning fikk mindre å spise og at luft og vann ble mer og mer forurenset.

I hvert tilfelle viste grundige undersøkelser av dataene at de dystre scenarioene som rådde den gangen, faktisk var overdrevne. Mens fiskeforekomster krymper på grunn av manglende regulering, kan vi faktisk spise mer fisk enn noen gang før, takket være oppdrettsnæringen. Bekymringer for at skoger forsvinner, ser bort fra det faktum at etter hvert som land blir rikere, øker de skogkledte områdene.

Luftforurensning

Siden jeg skrev boken, har verden bare blitt bedre. For eksempel har vi sett en reduksjon i barnedødelighet og feilernæring på verdensbasis, og det har vært massive fremskritt i arbeidet med å utrydde polio, meslinger, malaria og analfabetisme.

Ved å fokusere på et av de dødeligste miljøproblemene – luftforurensning – kan vi se noen av årsakene til forbedringene. Etter hvert som verden har utviklet en bevissthet knyttet til problemet, har tallet på dødsfall som skyldes luftforurensning sunket dramatisk, og denne trenden vil sannsynligvis fortsette. Å se på en forurenset by i et land som Kina kan gi inntrykk av at det ikke er slik, men inneluften i hjemmene til de fattigste menneskene er omtrent ti ganger mer forurenset enn den verste utendørsluften i Beijing. Det alvorligste miljøproblemet for mennesker er innendørs luftforurensning fra matlaging og oppvarming med skitne energikilder som ved og dyreekskrementer – som er et resultat av fattigdom.

Langsomme, positive trender når ikke frem til førstesidene.

I 1900 skyldtes over 90 prosent av alle dødsfall innendørs luftforurensning. Økonomisk utvikling har gitt mer utendørs forurensning, men også mye mindre innendørs forurensning. Redusert fattigdom har gått hånd i hånd med en fire ganger større reduksjon av global dødelighet som skyldes luftforurensning. Likevel er det fremdeles flere mennesker som dør av innendørs luftforurensning enn av utendørs forurensning. Selv i Kina har fattigdomsreduksjon ført til mindre risiko for å dø av luftforurensning totalt, selv om luften utendørs er blitt langt mer forurenset. Og etter hvert som land blir rikere, får de råd til å regulere og kutte selv i utendørs luftforurensning.

Misoppfatninger

For 200 år siden levde nesten hver eneste person på planeten i fattigdom, mens en bitte liten elite levde i luksus. I dag er det bare 9,1 prosent av befolkningen, eller nesten 700 millioner mennesker, som lever på mindre enn 1,9 dollar per dag (eller det som var én dollar i 1985). Og bare på de siste 20 årene er andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom, nesten halvert. Dette er det de færreste av oss som vet. Gapminder Foundation gjennomførte en spørreundersøkelse i Storbritannia og fant at bare 10 prosent av de spurte trodde det er blitt mindre fattigdom i verden. I Sør-Afrika og Sverige tror flere at ekstrem fattigdom er fordoblet enn – korrekt – at den har minket.

Hvordan kan vi sørge for at den kjappe fremgangen fortsetter? Det har ikke skortet på velmenende politiske tiltak, så vi har tiår med data som viser hva som virker og hva som ikke gjør det. I den siste kategorien viser det seg at veloverveide ideer fra verdens mest eminente tenkere kan komme til kort. Det ambisiøse Millennium Village-konseptet var tenkt å skape fremgang på flere fronter samtidig. Det skulle produsere «gode resultater i løpet av tre eller færre år», ifølge grunnleggeren Jeffrey D. Sachs. Men en studie ved Storbritannias Department for International Development viser at landsbyene hadde «moderate positive virkninger», og «liten generell effekt på fattigdom».

Markedets makt

Det er mer konstruktivt å fokusere på det som virker. En global analyse av utviklingsmål for Copenhagen Consensus av et panel nobelprisvinnende økonomer, viste hvordan mer penger kan oppnå mest. De konkluderte med at bedre tilgang til prevensjon og familieplanlegging ville redusere mors- og barnedødelighet, og også – gjennom en demografisk gevinst – øke økonomisk vekst.

Forskning som vurderte den beste utviklingspolitikken for Haiti, fant at fokus på bedre ernæring gjennom bruk av vitaminisert mel ville bedre helsen til barn og gi livslang gevinst.

Suksessen med å redusere fattigdom er en ekstraordinær prestasjon.

Annen forskning fra Copenhagen Consensus tyder på at en oppskalering av regjeringsplattformer for netthandel ville ha positiv virkning. Dette kan virke perifert i forhold til fattigdomsbekjempelse, men er det ikke. I gjennomsnitt bruker utviklingsland halvparten av budsjettene sine til innkjøp; å gjøre åpen konkurranse mulig kan redusere tap på grunn av korrupsjon.

Dette er ikke rene spekulasjoner. En casestudie i Bangladesh, som bruker mer enn 9 milliarder dollar per år på innkjøp, viste at et prøveprosjekt med e-innkjøp i ett regjeringsdepartement senket prisene med 12 prosent og frigjorde midler til andre budsjettprioriteringer. Forskningen viser at å utvide e-innkjøpene til å omfatte hele regjeringsapparatet, ville gi en besparelse på 670 millioner dollar i året – nok til å øke de årlige helseutgiftene med om lag 50 prosent. Regjeringen i Bangladesh setter nå fart på denne utvidelsen.

Frihandel

Det kraftigste våpenet i kampen mot fattigdom er det som har fått oss dit vi er i dag: bredt basert økonomisk vekst. I løpet av de siste 30 årene har den raske kinesiske veksten alene løftet hele 680 millioner mennesker over fattigdomsgrensen.

Det er mer konstruktivt å fokusere på det som virker.

En global handelsavtale – som en vellykket fullføring av den stansede Doha-runden – ville løftet enda 160 millioner mennesker ut av fattigdom. Skepsisen mot frihandel rammer verdens fattigste. Mens andre politiske saker i USA og twittermeldinger fra president Donald Trump får langt mer mediedekning, kan den nåværende administrasjonens avvisning av frihandel være den største tragedien. Menneskehetens suksess i å redusere fattigdom er en ekstraordinær prestasjon som vi er altfor tilbakeholdne med å anerkjenne. Vi må forsikre oss om ikke å glemme hva det er som har brakt oss så langt – og hva som gir grunnlag for håpet om en enda bedre fremtid. 

Oversatt til norsk av Lasse Takle.
Copyright: Project Syndicate, 2016.
www.project-syndicate.org

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.