Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Den enes sannhet, den andres sannhet og sannheten

The Magnitsky Act – Behind the Scenes
Regissør: Andrei Nekrasov
()

Ble norske dokumentar-filmskapere lurt? Ny Tid undersøker påstandene i en omdiskutert film som NRK nå vurderer å vise. 
[Vi viser til Pressens faglige utvalg sin fellelse i forbindelse med denne artikkelen.]

 

Den norskproduserte dokumentarfilmen The Magnitsky Act – Behind the Scenes har skapt store debatter. Filmen handler om den russiske advokaten og varsleren Sergej Magnitskij, som i 2008 døde i russisk fengsel i påvente av en rettssak. Magnitskij avslørte at personer i det russiske innenriksdepartementet med hjelp fra politiet stjal milliarder av skattekroner.

Filmen er regissert av Andrei Nekrasov og produsert av det norske selskapet Piraya Film, og er finansiert med pengestøtte fra Norsk filminstitutt (3,4 millioner kroner). Kort fortalt planter dokumentaren tvil rundt Sergej Magnitskijs rolle i saken, og antyder at Magnitskij selv var innblandet i millionunderslaget.

«Mange usannheter.» Magnitskij jobbet for William «Bill» Browder, en hedgefond-milliardær fra USA som slo seg opp som investor i Russland på 1990-tallet med firmaet Hermitage Capital Management. Det var da Magnitskij jobbet for Browder at de sammen avdekket skatteunndragelsene på 1,8 milliarder kroner – hvorav en stor andel har blitt overflyttet til skatteparadiser og vestlige land, til eiendommer og andre verdier.

Magnitskij mente at russisk politi, etter flere ransakinger av kontorene til Hermitage Capital Managements Russland-kontorer, overleverte beslaglagte dokumenter til organiserte kriminelle, som igjen brukte materialet til å ta over tre av Hermitages russiske selskaper – og dermed få tilbakebetalt 1,8 milliarder kroner i tidligere betalte skatter fra selskapene.

Iscenesettelsen av overgrepet i fengselet. © Piraya film.

Enken etter Sergej Magnitskij utelukker at Magnitskij selv var innblandet i svindelen:

«Sergej fulgte alltid loven, både på det personlige og det profesjonelle plan. Han pleide å si at han ikke ikke ville ta klienter hvis de var på kant med loven. Jeg er sikker på at Sergej følte seg trygg nettopp fordi han ikke brøt noen lover,» sier enken Natalya Zharikova til Ny Tid. «Han skjønte at klientene i Russland kanskje kom til å trenge ham, han så det som sin plikt, og derfor valgte han å bli. Han kunne ikke forutse hva som kom til å skje med ham,» sier hun.

Etter ektemannens død flyttet Natalya Zharikova sammen med sønnen til England, hvor hun jobber med kampanjen «Justice for Sergej» for å renvaske ektemannens navn. Saken har vakt sterke reaksjoner, og førte blant annet til innføringen av loven «Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act» i USA i 2012. Denne loven hindrer sentrale russiske aktører i saken innreise til USA, og satte således sinnet i kok hos russiske myndigheter – som svarte med å trekke seg fra flere avtaler med USA.

«Under begravelsen så vi omfattende merker på kroppen hans som de ikke hadde lykkes å dekke til, selv om han var sminket.»

Enken Zharikova er sterkt kritisk til The Magnitsky Act, og mener filmen presenterer mange usannheter om ektemannen:

«Jeg vet ikke mer enn andre, men av de offisielle rapportene kommer det frem at han ble funnet død med blåmerker på kroppen, og at det før han døde var åtte mennesker inne på cellen hans med batonger; at han ble lagt i håndjern, og at han ble slått. Under begravelsen så vi omfattende merker på kroppen hans som de ikke hadde lykkes å dekke til, selv om han var sminket. Den første dødsattesten hevdet at han hadde alvorlige hodeskader da han ble funnet. Hva skal man egentlig tro etter noe sånt?» sier Zahrikova. I 2013 oppfordret hun britiske myndigheter til å innføre de samme sanksjonene USA har innført for dem som var involvert i saken.

Bill Broder og Andrei Nekrasov. © Piraya film.

Mener filmen lyver. Bill Browder, som har blitt nektet adgang til Russland, hevder at filmen er en del av Putins og Russlands propagandakrig mot Vesten. Han gikk tidlig inn for å få stoppet visning av filmen, noe som førte til at Kortfilmfestivalen i Grimstad i fjor sommer tok filmen av programmet, i frykt for søksmål fra Browder. En planlagt visning i EU-parlamentet ble også stoppet, angivelig også den av Bill Browder. Mens filmen hevder å avsløre viktige detaljer om Magnitskij-saken, mener filmens kritikere at regissør Andrei Nekrasov med vilje presenterer et falskt bilde av hva som skjedde før og etter at Magnitskij ble funnet død i fengselet.

«Jeg tror at folk med nære forbindelser til russiske myndigheter betalte Nekrasov for å lage filmen,» sier Bill Browder når Ny Tid snakker med ham. «Jeg kan ikke se noen annen grunn til at Nekrasov skulle lage en falsk fortelling om Sergej Magnitskij. Siden Magnitskij ble drept, har jeg viet livet mitt til kampanjen ’Justice for Sergej’, for å sette søkelys på drapet, hvitvasking av penger og internasjonal kriminalitet – og for å få rettferdighet for Sergej Magnitskij,» sier Browder.

Han har ingen dokumentasjon for påstandene han fremmer om Nekrasov, og sier at han ikke vet i hvilken form pengene ble betalt. Nekrasov har også tidligere avvist overfor andre medier at han har mottatt betaling fra russiske kilder for å lage filmen. Browder holder likevel fast ved at Nekrasov lot seg bestikke til å lage dokumentaren:

«Ut fra Putins syn på Nekrasov, som tidligere har laget viktige filmer som er kritiske til Putin og Russland, er han den perfekte filmskaper for å legitimere denne historien,» sier Browder.

Møter kritikk. Regissør Nekrasov ble i 2013 dømt til å tilbakebetale nærmere 700 000 norske kroner til The Hudson Institute – ifølge Browder – fordi filmen Age of Delirium, som han hadde fått midler til, aldri ble laget. Browder mener russiske myndigheter oppdaget at Nekrasov hadde økonomiske problemer, og dermed så sitt snitt til å bestikke den prisbelønte filmskaperen:

«Falske nyheter, eller bevisst desinformasjon, er et nytt fenomen i Russland. Det er tradisjon for å skape falske historier med det formål å dekke over kriminalitet begått av staten,» sier Bowder. «Min teori er at russiske myndigheter tilbød Nekrasov en god økonomisk avtale da de fant ut at han hadde økonomiske problemer. Det er ingen som vil mistenke ham for å ta Putins side,» sier han.

«Jeg tror at folk med nære forbindelser til russiske myndigheter betalte Nekrasov for å lage filmen.»

Flere har kritisert Browders innsats for å stoppe filmen. Han har blitt beskyldt for å forsøke å legge en demper på ytrings- og pressefriheten. Men Browder er ikke enig i kritikken som rettes mot ham. «De som kritiserer meg for mine forsøk på å stoppe filmen, har et veldig enfoldig syn på rett og galt. På den ene siden har du ytringsfrihet som en total størrelse. På den andre siden står Magnitskij-familiens behov for å bevare ryktet til en elsket far, sønn og ektemann. Å si at ytringsfrihet er viktigere her, er som å påstå at Breiviks rett til å vise nazihilsen i retten er viktigere enn å vise respekt for familien til ofrene for terroren,» sier Browder, som i fjor hadde møter med blant annet Trine Skei Grande om filmens innhold.

Men hva med pengene? I 2012 lyktes selskapet Organized Crime and Corruption Reporting Project i å spore noen av pengene til et selskap som var eid av Denis Katsyv. Han er sønn av tidligere transportminister i Moskva-regionen Petr Katsyv. Pengene hadde blitt investert i et eiendomsfirma som kjøpte luksusleiligheter. Gunnar Ekløve-Slydal er assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité, som lenge har engasjert seg i saken. Han utelukker ikke at noen av pengene kan ha havnet i Norge:

«Her er det snakk om at en stor andel av 1,8 milliarder kroner er blitt overflyttet til skatteparadiser og vestlige land, til eiendommer og andre verdier,» sier Ekløve-Slydal til Ny Tid. «Pengestrømmene er sporet til tre kjempestore overføringer fra to skattekontorer i Moskva til bankkontoer i tvilsomme russiske banker. Så er pengene ført videre til Sveits, Panama og en rekke andre land. Man kan ikke utelukke at noen av pengene har kommet til Norge. Det kan dokumenteres at flere eiendommer på Manhattan er kjøpt for Magnitskij-penger,» sier han. Den norske Helsinforskomité ble i fjor saksøkt av filmselskapet Piraya for heleri og tyveri etter at de fikk tilsendt en link med en tidligere versjon av The Magnitsky Act. Ekløve-Slydal stiller seg ikke bak filmens presentasjon av Magnitskij, men er ikke enig med Browder i at filmen ikke skal vises:

«Vi har ikke gått ut mot å vise filmen. Hovedlinjen vår er at man skal kunne vise kontroversielle filmer, og dermed legge til rette for en åpen diskusjon om temaet,» sier han. «Filmen har helt klart bidratt til økt interesse for Magnitskij-saken i Norge. Den er imidlertid laget på en måte som utelukkende setter Browder, Magnitskij og de som støtter deres versjon av saken, i et dårlig lys. Vi syns det er dårlig journalistikk når Nekrasov hverken har stilt kritiske spørsmål til de andre aktørene i saken eller behandlet intervjuobjekter han er uenig med på en rettferdig måte,» sier Ekløve-Slydal.

Et større problemkompleks. I mai arrangerer Helsingforskomiteen en høring der historien til Magnitskij og avsløringene han sørget for, er et tema. Høringen skulle etter planen avholdes i februar, men har blitt utsatt til mai. Fritt Ord støtter arrangementet under forutsetning av at det foreligger en enighet mellom Helsingforskomiteen og Piraya Film om høringen.

Ekløve-Slydal understreker at det er meget kritikkverdig at saken ikke ble etterforsket i Russland, og mener det er et nederlag for en stat når de som varsler om en skandale av dette omfanget, blir mishandlet og drept i fengsel:

«En av grunnene til at vi ønsker å arrangere denne høringen, er at vi mener det er behov for å belyse problemkomplekset som består av korrupsjon, menneskerettighetsovergrep mot varslere og påfølgende hvitvasking av pengene i vestlige land,» forteller han. «Det er ikke uvanlig at varslere i autoritære stater havner i fengsel og utsettes for umenneskelig behandling. Dette er Magnitskij et symbol på, men det er viktig at vi også løfter blikket og ser på andre saker. Dette er ikke et problem vi kan stille oss passive til. Vi ønsker en debatt om hvordan vi skal forholde oss til et komplekst problem. Så langt har debatten om Magnitskij-filmen handlet om ytringsfrihet, om retten til å vise den eller ikke. Det er imidlertid viktig å gå mer i dybden og se på hva Magnitskij-saken egentlig handler om,» mener Ekløve-Slydal.

Kafkaprosess. Også leder av Venstre Trine Skei Grande har engasjert seg i Magnitskij-saken. Hun sier til Ny Tid:

«Jeg er ikke imot filmen, den må kunne komme med alle sine ytringer. Det som forundrer meg i denne saken, er at så mange godtar bildet fra filmskaperen bare fordi han har vært litt skeptisk til Russland før,» sier Skei Grande. «Mange ting i denne filmen har vist seg å være feil, og jeg har vært kritisk til at vi bruker offentlige støttemidler til noe jeg oppfatter som en propagandafilm for russisk virkelighetsforståelse. Når vi vet hvor mye det vris på sannheten for å vinne opinionen både i den vestlige verden og i Russland, må vi være kritiske – og dette er en kafkaprosess. Her har vi altså et menneske som utsettes for drap på ordre fra en stat, og så har han tilfeldigvis en kompis som har ressurser til å kjøre saken. Det gjør ikke saken noe dårligere,» sier Venstre-lederen.

«Jeg er kritisk til at vi bruker offentlige støttemidler til noe jeg oppfatter som en propagandafilm for russisk virkelighets-forståelse.»
– Trine Skei Grande

Ytringsfrihet. Tidligere konsulent i Norsk filminstitutt (NFI) Kristine Ann Skaret behandlet søknaden i forkant av filmproduksjonen. Hun står fast på at støttetildelingen er riktig, og mener det er foruroligende at norske politikere mener noe om hvilke filmer som bør få støtte og ikke:

«Å si at vi støtter russisk propaganda er en veldig alvorlig beskyldning. Vi som filmfaglige konsulenter kan ikke bli styrt av sittende politikere,» sier hun til Ny Tid. «I Norge har vi alltid operert etter ’en armlengdes avstand’-prinsippet, og det bør vi fortsette med. Det er svært uheldig for ytringsfriheten dersom politikere skal begynne å blande seg i filmfaglige vurderinger gjort av fagkonsulenter.» Skaret understreker at det ligger i prosessdokumentarens natur at den kan forandre seg underveis.

«Jeg var den som godkjente både søknaden og grovklippen av filmen, og jeg vil på det sterkeste avvise at NFI har blitt lurt. Min jobb er å vurdere de filmfaglige kvalitetene i film det søkes støtte til, og jeg vurderer både Piraya Film og Nekrasov som solide filmskapere,» sier Skaret.

Men hva tenker du om de som går ut og påstår at filmen er falsk?

«Det er ikke en filmkonsulents jobb å avgjøre hva som er sant og ikke. Så lenge en journalist finner informasjon som han eller hun mener er interessant, mener jeg at denne bør testes. Enhver har i ytringsfrihetens navn rett til å fortelle det vedkommende mener er sant – det blir vanskelig hvis en person skal nekte en annen å fortelle sin versjon av sannheten. Hvis en rik mann skal kunne hindre filmer i å bli vist, er det et stort problem for ytringsfriheten,» sier Skaret.

Den tidligere filmen Justice for Sergei er tilgjengelig på nettet.

Se undersakene: «Ble utsatt for hacker-angrep» og «Magnitsky Acts Alternative fakta»

Carima Tirillsdottir Heinesen
Carima Tirillsdottir Heinesen
Tidligere journalist i NY TID.

Du vil kanskje også like