Hetsen mot jøder og muslimer

I dagens Norge kan vi ikke bekjempe hetsen mot jødene uten også å ta et oppgjør med vrangforestillingene om den muslimske minoriteten. Og omvendt.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[minoritetsdebatt] Ordskiftet om Norges behandling av jøder og minoriteter har igjen blusset opp, spesielt etter Mona Levins Aftenposten-kronikk «Jøder har svakt vern» 8.10.

Hun viste det absurde i at dersom man banner til en norsk politimann, kan man få tre uker fengsel. Men når nazisten Terje Sjølie kaller jøder for «parasitter som skal renskes ut», så frikjennes han av Høyesterett – med begrunnelsen at det «får man tåle». Selv korreks fra FNs rasediskrimineringskomité får ikke norske myndigheter til å følge internasjonale avtaler. Riksadvokat Georg Rieber-Mohn forsvarer frifinnelsen av Knut Røed, politimannen ansvarlig for den fatale arrestasjonen av jødene i 1942.

Dessverre benytter andre anledningen til å sette minoriter opp mot hverandre, istedenfor å se likheten mellom hetsen mot jøder, muslimer, fargede og andre mindretallsgrupper. Astrid Gunnestad påsto i Aftenposten 30.10. at norske politikere unnlater å slå ned mot jødehat, men ikke «våget å si det samme om noen oppfordret til ‘utrensking av muslimer!’»

Men muslimhat er også vanlig. De som tror på Koranen «fortjener intet annet enn tortur og død», heter det jevnlig i nettdebattene.

Problemet er ikke bare hatmeldingene, men også de feilaktige «fakta»-påstandene som gjentas og som nører fordommene. I høstens kritikerroste bestselger Marions slør, av Roy Jacobsen, får politiets etterforskningsleder lov å påpeke «det faktum at muslimske samfunn til dags dato ikke har klart å stable et eneste demokrati på beina.»

Roman eller ikke: Dette «faktum» har like stor sannhetsverdi som det antisemittiske forfalskneriet Sions vise protokoller (1903). Både Albania, Senegal og Mali er demokratier, og muslimske samfunn, ifølge FreedomHouse. I 2004 fastslo FNs UNDP-rapport at «ikke-arabiske islamske land har like stor sannsynlighet for å være demokratier som ikke-islamske land».

Indonesia og Malaysia styres av folkevalgte, i motsetning til de buddhistiske nabolandene Burma og Thailand. Og de tyrkiske EU-aspirantene er langt mer demokratisk enn naboene i kristne Armenia. Kanskje ikke perfekte demokratier, men det har da heller ikke de fleste «kristne» eller «buddhistiske samfunn» heller.

Kort sagt: Det er fordummende å knytte noen religioner mer eller mindre til demokratipraksis eller overgrep, slik selv en av Ny Tids anmeldere gjorde for ikke så lenge siden.

Dessverre synes det som om politiske standpunkter for ofte påvirker retorikken og saksinteressen. De som støtter Israel, er mest på vakt mot jødehatet. De som kjemper palestinernes sak, fokuserer mest på muslimhatet. Kanskje burde det vært omvendt?

I det minste trenger vi økt forståelse for at jøde- og islamfordommene er del av den samme minoritetshetsen. Vi kan ikke bekjempe det ene uten også å fordømme det andre. ■

---
DEL