Hete kropper

Men ikke bare slik du tenker deg det. I Hundedager er de også svette, heslige – og voldelige.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Med et tent stearinlys dandert mellom skinkene, på huk i en stol med en pistol mot tinningen, sitter en bleikfeit mann med løvemanke og synger nasjonalsangens refreng: «Sagnomsuste Østerrike, sagnomsuste Østerrike…»

Og anledningen? Den bleikfeite har voldtatt og skamslått en middelaldrende kvinne som han har hatt et forhold til – sammen med en kamerat. Nå er det kameraten som holder pistolen. Han tvinger kvinnen til å ydmyke den bleikfeite, slik den bleikfeite ydmyket henne. Kanskje har kameraten dårlig samvittighet. Kanskje er dette hans perverse måte å vise omtanke på. En ting er i alle fall sikker: Kommunikasjonen har kollapset. Aggresjonen vil ingen ende ta.

Det er nemlig august. Folk svetter. Kan ikke tenke klart. «Hundedagene» heter de tradisjonelt, dagene fra 23. juli til 23. august, hvor solen står i nærheten av hundestjernen Sirius, og folk må søke tilflukt i skyggen. Så også i Wiens lite tiltrekkende forsteder. Men der får heten andre, mer alvorlige, konsekvenser:

Slik er det også i de andre historiene vi følger i filmen Hundedager av den Østerrikske regissøren Ulrich Seidl: Et skilt ektepar bor fortsatt i samme hus, men de snakker ikke til hverandre. Ikke et ord veksler de. Et yngre kjærestepar krangler hver gang de ser hverandre. «Du er som alle de andre din hore,» sier gutten, før han fiker til kjæresten og kaster henne hodestups ut av bilen. En pertentlig gammel mann sørger over sin avdøde kone på det som ville vært deres gullbryllupsdag. Så veier han sukkerposen som hushjelpen har kjøpt, og finner den for lett. Veien går til butikken for å klage.

Hushjelpen i denne siste historien skal vi feste oss litt ved. Sammen med en salgsagent fra et firma som selger boligalarmer og sikkerhetssystemer, går hun inn og ut av de andre historiene. Slik bindes de sammen. Og dette er så langt regissøren strekker seg for å skape en handlingsmessig sammenheng i filmen.

Hundedager mangler de vanlige narrative virkemidlene. Filmen blir av den grunn langsom. Noe som kanskje virker frustrerende ved første øyekast. Sammen med filmens mest enerverende karakter – en ung kvinnelig haiker som plager sine sjåfører med lister over de ti mest erotiske kvinnene på tv. Eller de ti mest populære husdyrene: «Hund, katt, undulat, akvariefisk…» Og det med et vanvittig volum i et vanvittig toneleie, skapes en friksjon mellom film (eller kanskje bedre: verk) og publikum. Det kan virke som en spore til refleksjon. I Hundedager er det naturligvis akkurat det som skjer.

Mennene er voldelige, kvinnene har nærmest masochistiske tendenser. Finnes det ikke andre måter å orden våre mellommenneskelige forhold på? Er denne machokulturen en østerriksk særhet, eller er kritikken gyldig også utenfor Haiderland? Hvorfor bryter kommunikasjonen sammen i det sosiale miljøet de byutviklingsmessige fadesene i Europas forsteder skaper?

Disse nær sagt politiske spørsmålene er imidlertid ikke alt filmen har å by på. Selv om det er vanskelig å bli glad i karakterene, og også en kjølig kameraføring minsker vår identifisering med rollefigurene, er Seidls film også vakker. Fargene er vakre, takningene er elegante og renskårne. Blandingen av profesjonelle skuespillere og amatører fungerer utmerket.

Dette filmatiske middagsbordet er krydret med noen svært eksplisitte og naturtro skildringer av både gruppesex og mer alminnelige former for seksuelt samkvem. En smule unødvendig kanskje, rent bortsett fra at menneskene også her er av en helt annen (og tyngre) støpning enn de man vanligvis finner i denne typen scener på film. De er rett og slett stygge – eller ordinære, om man vil – men «stygge» er nok riktigst i denne sammenhengen fordi kontrasten til filmindustriens eufemisering gjøres til et eksplisitt poeng. Slik skapes en sammenheng mellom et estetisk og et moralsk univers. På begge områder er det menneskenes bakside som holdes frem og undersøkes. Lysstrålen fra en lommelykt dit sola aldri skinner. Vi har sannelig mye skitt med oss på veien.

I en slik situasjon er det altså den bleikfeit mannen med løvemanken synger «sagnomsuste Østerrike, sagnomsuste Østerrike.» Det skaper i sannhet et slags antiklimask, og det markerer høydepunktet i en serie av scener hvor musikken eller sangen står i en slik kontrast til handlingen at den ellers så nattsvarte Hundedager setter volden, aggresjonen og dritten i et komisk relieff. Samtidig blir den østerrikske regissørens satiriske selvkritikk på sin nasjons vegne synlig. Virkningen av dette er ingen ufarliggjøring av den menneskelige skitten, men en politisering av den. Vi har skapt de sosiale forholdene. Vi kan forme dem på nytt. Og den stivnede misantropiske minen man ellers kunne endt med etter kinoflukten fra sommerheten løsner en smule. Man er en refleksjon rikere, noe som hjelper blant hollywoodske sommerblødmer som Terminator 3 og Legaly blond 2.

---
DEL

Legg igjen et svar