Da flyet til den sovjetiske piloten Nikolaj Gastello ble truffet og tok fyr under andre verdenskrig, styrtet det ikke uten videre. I stedet for å skyte seg ut tok Gastello en lynrask beslutning: Han ville bruke det brennende bombeflyet til å skade den tyske fienden så mye som mulig og manøvrerte flyet rett inn i et drivstofflager. Det eksploderte og ødela en rekke militære tanks. Han fikk medalje posthumt for sin innsats, og den dramatiske hendelsen i 1941 er beskrevet i bøker som russiske skolebarn leser i dag.
Gastellos historie vektlegger selvoppofrelse for nasjonen og eksemplifiserer kjernen i Sovjetunionens propaganda. Med sin militaristiske bravado avslører den et Russland som fortsatt er opptatt av å feire sine triumfer under andre verdenskrig som et middel til å styrke patriotismen.
Filmens tittel kunne nesten vært satirisk; er det det russiske folk og nasjonen som er udødelig, eller det undertrykkende propaganda-
maskineriet i en nyere form?
Vi hører om denne, og andre heltedåder som framheves av den russiske staten, i Ksenia Okhapkinas Immortal. Den hadde verdenspremiere under den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary og vant prisen for beste dokumentar.
I filmen gjenfortelles heltedådene av en instruktør mens han forklarer en gruppe ungdommer hvilke egenskaper som kreves for å bli pilot. Dette viser at selv om kommunisttiden tilsynelatende er over, lever fremdeles ideologien om individet som er underlagt og står til tjeneste for moderlandet – og fungerer som et ideal for indoktrinering – i hvert fall i den lille industribyen som ligger nord for polarsirkelen og sentral i filmen.
IMMORTAL from Riho Vastrik on Vimeo.
Heroiske fortellinger
Immortal er en ordknapp dokumentarfilm, utover de heroiske fortellingene. Okhapkina foretrekker atmosfære framfor avsløring når det kommer til formidling av byens isolasjon og beliggenhet. Hun reflekterer heller ikke over byens navn, men antyder bare at stedet er en av mange lignende utposter i regionen.
Enestående kamerakunst fanger en by dekket av dyp snø, der en gul sol malt på en vegg blir et poetisk symbol på hva byen mangler. En annen vegg er dekket av Lenins ansikt i jernrelieff – rustent, men vedvarende.
Tog har en framtredende plass i filmen, en påminnelse om kullgruver og transport som er regionens levebrød, og togsporene som en gang sørget for å frakte befolkningen. Etter den russiske revolusjon ble det bygget arbeidsleire i regionen for å industrialisere Arktis, og inntektene derfra ble sluset inn i krigsinnsatsen.
Etter Josef Stalins død ble gulagenes porter åpnet, men innbyggerne ble værende – dels fordi de visste de ble regnet som fiender av staten, dels fordi de ikke hadde penger til å reise vekk. Selv om de fikk friheten til å dra hvor de ville, er inngrodde vaner vonde å gi slipp på hos mennesker som ikke kjenner noe annet liv og som har en mentalitet som glorifiserer makt og selvbeherskelse under motgang.
Koreografert disiplin
«Optimisme er en livsstil» står det på T-skjorten til byens danselærer; en ironisk detalj sett i lys av de ekstreme forholdene livet i regionen byr på. Den er i tråd med det kapitalistiske forbrukerorienterte Vesten, men i sitt utopiske uttrykk er det bare en ny omdreining på sovjetstatens ideologiske insistering om god helse, framgang og evnen til å møte enhver utfordring.
De unge jentene i danseklassen beveger seg synkront i en militæraktig marsj. Her er dansen en måte å tilhøre kollektivet på mer enn et personlig uttrykk, og man underkaster seg en koreografert disiplin. Jentenes individuelle tanker og drømmer om framtiden forblir uutforsket og etterlater et inntrykk av at selvrealisering er av liten betydning for byen – den premierer derimot uttrykk for hengivenhet og arbeidernes forpliktelse til å være produktive for statens skyld.
Filmens tittel kunne nesten vært satirisk; er det det russiske folk og nasjonen som er Immortal (udødelig), eller det undertrykkende propagandamaskineriet i en nyere form?
Filmen får meg til å tenke på den russiske poeten og statslederen Fjodor Tjuttsjev, som filosoferte over forskjellene mellom Russland og Vesten. Tjuttsjev ble sitert av Vladimir Putin da han tok imot Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy i Kreml: «Russland kan ikke forstås med forstanden, hennes storhet kan ikke måles med alminnelig målestokk, hun er unik – Russland kan man bare tro på.» Sitatet er ikke helt korrekt, men Immortal er en perfekt illustrasjon av folkets oppfatning av nasjonen og en ideologi som gjennomsyrer atmosfæren. Innbyggerne i byen trenger ikke verbalisere den for at vi skal forstå den.
Et Russland framstilt som en overveldende monolitt med en nærmest hypnotisk tiltrekningskraft og irrasjonalitet er blitt en klisjé, men når vi ser denne vakre filmen, er det vanskelig å benekte at det ligger et snev av sannhet i dette.
Oversatt av Iril Kolle
