Noe av de samme lærdommene som er nevnt i hovedartikkelen, kan vi ta med oss fra den nyeste utgaven av demokrati-indeksen til The Economist Group – som publiseres av The Economist. Bortsett fra nordiske land og Irland er det kun to land i verden som nå i 2021 defineres som fullverdige demokratier (da i betydningen noe helt annet enn demokratia i Athen): nemlig New Zealand og Canada.
Men heller ikke disse sikrer nødvendigvis likhet for loven for de mest utsatte. Se bare på hva parlamentet i landet på toppen av listen, Norge, gjorde 27. april i år: Da vedtok stortingsflertallet et lovforslag som gjør at alle barn som flykter alene til Norge, og som er mellom 15 og 18 år, skal få et dårligere omsorgstilbud enn andre barn (sic!). De mest sårbare blant oss skal nemlig ikke bli beskyttet av barnevernet, men de skal ved lov nå isteden kontrolleres av Utlendingsnemnda (UNE). Som Redd Barna påpeker: «Det bryter med barns rettigheter og er ikke i tråd med Grunnlovens forbud mot usaklig forskjellsbehandling.»
Er 27. april-vedtaket flertallets vilje (demokrati)? Ja, så absolutt. Har vedtaket noe å gjøre med likhet for loven, et balansert styre og rettferdighet for enkeltindividet (isonomi)? Nei, så absolutt ikke.
Eller se på Danmark, som så vidt ble definert som et fullverdig demokrati hos The Economist for 2020: I april ble det kjent at regjeringen og parlamentsflertallet skal sende nær 200 syriske flyktninger, inkludert kvinner og barn, tilbake til det brutale Assad-regimet. Den danske Statsministeren vil samarbeide med Syrias diktator for å få dette til. Slik kan det altså gå uten isonomi.
Så hva gjør vi når selv våre fremste «fullverdige demokratier» i 2021 vedtar undertrykkende lover mot sårbare barn i vår midte? En løsning kan være å søke seg til bøkene. Både Schubert (2021) og Karatani (2017) viser spesielt til en av Anatolias tidligste historikere, nemlig Herodot (ca. 484–425). Han ble født i kosmopolitiske Halikarnassos, en by i Vest-Asia som var en del av det persiske riket, og oppvokst på Samos – som handlet med Egypt snarere enn med Athen. I Herodots historieverk Undersøkelsen (også kjent som «The Histories», av historíai, granskning/undersøkelse) kommer hans kosmopolitiske perspektiver tydelig frem, som når han en rekke ganger irettesetter grekere flest.
I del tre av sitt verk har Herodot den tidligste, om ikke også den vakreste, beskrivelsen av et godt styre, isonomia. Det skjer når han skildrer diskusjonene om statsform før den persiske kong Darius skulle overta makten i september 522 før vår tidsregning. Syv allierte var da samlet for å diskutere den kommende maktfordelingen, og den første som tok ordet, var persiske Otanes. Han argumenterte mot monarkiet og det at én person skulle ha det avgjørende ordet. Istedenfor argumenterte Otanes for rettferdighet for alle, utgått fra likhet for loven. En rekke av dagens moderne oversettelser er misvisende på dette området, men Otanes bruker i Herodots språkføring ikke begrepet demokratia, men snarere isonomiēn: «Styret ved mange har for det første det vakreste navnet for å beskrive det – isonomia. Og folkene ved makten gjør da intet av hva monarkene gjør.»
Ved et slikt styre holdes de styrende «ansvarlig for oppførselen ved makten, og alle spørsmål settes frem for debatt» (3:80).
Vi kan her se en likhet med hvordan Aristoteles opplyser hvordan også fønikiske Kartago la alt frem for debatt for sine borgere. Herodot forteller dog at Otanes taper avstemningen blant de syv. De velger et opplyst monarki for det Darius’ persiske rike, istedenfor både isonomi og oligarki. Men til gjengjeld ble Otanes og hans familie tilkjent retten til å være en fri familie i Persia. De trengte ikke følge kongens ordre, noe som gjaldt også på Herodots tid, forteller historikeren.
Mange vil i dag betvile at en slik forfatningsmessig diskusjon kan ha funnet sted i det antikke Persia. Herodot skrev da også at hans samtids grekere mistrodde beretningen, og det er mulig at skildringen var et retorisk grep fra historieskriverens side.
I sjette del av Herodots verk kan vi se en ny understreking av at «det gode styre» ikke var en athensk oppfinnelse, slik det fremstilles i dag. Han skriver der at persiske Darius i år 492 sendte svigersønnen Mardonius ut til den «asiatiske kyst» ved Jonia, vest i det persiske riket:
«Her gjorde han noe som storlig vil forundre de grekere stort som ikke kan tro at Otanes erklærte til de syv medsammensvorne at Persia skulle ha et demokratisk styre [her bruker Herodot begrepet dēmokrateesthai]: Han fjernet tyrannene i alle de joniske statene og satte opp demokratiske institusjoner i stedet» (6:43).
Momrak om Mesopotamia
Og når vi er klar over de grunnleggende tekstene fra Herodot [se undersak] og Aristoteles, er det også lettere å ta et nytt steg videre inn i skildringene av det gode styre gjennom tidene. På slutten av 2020 kom det også på norsk ut en bok som gir nye perspektiver på tiden før den kortvarige athenske «gullalderen». Nemlig historikeren Kristoffer Momrak og hans Midtøstens metropoler (Scandinavian Academic Press).
Mot slutten av boken følger Momrak for eksempel opp den danske assyriologen Thorkild Jacobsen (1904–1993) og hans banebrytende studie fra 1943: Primitive Democracy in Ancient Mesopotamia. I likhet med Geoffrey Evans fant Jacobsen tegn på eksisterende folkeforsamlinger og demokratiske institusjoner i sumeriske bystater omtrent 2000 år før vår tidsregning, altså over ett årtusen før de joniske bystatene ble dannet. Professor Marc Van de Mieroop er blant dem som har gått videre på slike perspektiver, som i Philosophy Before the Greeks: The Pursuit og Truth in Ancient Babylonia (Princeton University Press, 2016).
Momrak skriver i en norsk kontekst, så han må da naturligvis være noe forsiktig med for omkalfatrende fremstillinger. Men også i sine noe konservative drøftinger får han fint frem hvordan «folkets representanter deltok i forsamlinger som dømte i rettssaker» – ved å vise til tekster som skildrer nabolagsdomstoler i de gammelbabylonske bystatene. Tidvis virker det som man i det antikke Irak hadde et mer humanistisk styre enn i det senere Athen, eller i USAs slavebaserte sørstater for den del. Som når Momrak skriver:
«Borgerne hadde ukrenkelige privilegier og var beskyttet av loven […]. Babylonerne selv mente imidlertid at ikke engang en hund kunne drepes når den først var blitt innbygger av byen.»
Hammurabis lover (fra ca. 1750 før vår tidsregning) åpnet for nabolagsdomstoler (babtum), der folk flest dømte eller frifant sine medborgere. I det antikke Babylon aner vi tegnene til det første «gode styre», med likhet for loven, noe av det man i Jonia senere kom til å kalle isonomia. Nyere forskning, for å sitere formuleringer fra Momrak, viser at Hellas blir «å regne som en kulturell periferi til Midtøsten, snarere enn som opprinnelsen til en unik vestlig kultur. Med utstrakte forbindelser til fønikerne, Egypt og Mesopotamia i jernalderen var det mange veier påvirkning fra Midtøsten kunne nå grekerne».
Det fantes altså intet «gresk mirakel». Og med dét perspektivet kan vi kanskje lettere forstå hvorfor et land som Botswana i 2021 er det 33. mest demokratiske land i verden, ifølge demokrati-indeksen, kun et halvt århundre etter frigjøringen fra Storbritannia. Botswana er nå på «godt styre»-nivå med Italia – samt foran land som Belgia og Slovenia. Vi har da også en lang rekke tidlige eksempler på folkestyre, fra for eksempel antikke Licchavi og Shakya i nord-India til irokeserne i det nordlige Amerika.
Det vi kan ta til oss fra alt dette, er vel at verken gode eller dårlige styrer er forbeholdt én tradisjon eller «én kultur». Snarere kan isonomia, uansett om det først oppsto i Mesopotamia eller i Jonia eller et annet sted, forstås som et universelt mål.
Det holder nemlig ikke at folkeflertallet styrer. Det avgjørende er om det finnes rettferdighet, frihet og likhet for loven, for alle. Bare spør Johan Huizinga.
se hovedsaken: Folkeforførere elsker flertallsavgjørelser
