Hermegåsenes forbannelse

Det kommer ikke noe godt ut av at statsledere ser seg tilbake på den måten de gjør.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Antony Beevor

[irak] Hjertet mitt sank i 2001 da George W. Bush sammenliknet 11. september-angrepene med Pearl Harbor. Ledere i mange land støtter seg til retorikken og tankegangen fra tidligere konvensjonelle kriger i krisetider. Dette er den sivile motsatsen til å utkjempe neste krig med mentaliteten fra den siste. I stedet for å se etter terroristnåler i verdens høystakker, ville Bush ha et lettere, ubevegelig bytte, som et helt land.

Politikere er ikke de eneste som lar seg friste av historiske paralleller. Like før invasjonen av Irak fikk jeg henvendelser fra et titalls aviser som ba meg skrive om hvorfor Bagdad kom til å bli et nytt Stalingrad. Jeg måtte forklare om og om igjen at selv om Saddam Hussein modellerte sin rolle etter Stalin, kom det ikke til å være noen større likheter. Til medienes store overraskelse rykket amerikanske tanks raskt inn i sentrum av Bagdad langs Saddams triumfavenyer.

Bemerkelsesverdig få journalister og enda færre politikere forutså paradokset som var i ferd med å oppstå. Den mest knusende seieren i militærhistorien var i ferd med å gå i knas på grunn av opprør. Myndighetene i Washington mislikte intenst ideen om at «asymmetrisk krigføring» – den nye sjargongen for «motstand» – faktisk kan være en konsekvens av asymmetrisk maktfordeling, særlig på grunn av Vestens overveldende dominans. Av kulturelle årsaker er dette antakelig enda sannere i Midtøsten hvor høyteknologisk krig ført fra avstand oppfattes som arrogant og feigt. Ingenting vakte større sinne hos palestinerne enn da de smarte bombene fra israelske fly traff lederne deres. Dette hatet mot vestlig teknologi er kanskje det militære motsvaret til den islamske forakten for globalisering.

Noen uker etter krigen underviste jeg på West Point [amerikanske militærakademi, red.anm.]. Jeg slet med å få overbevist amerikanske offiserer om at deres idé om «styrkebeskyttelse» – å bruke tungt luftskyts for å spare dødsofre, ikke var en smart strategi. Hvordan kunne de forvente at irakerne så amerikanske tropper som sine frigjørere når de kom oppdresset som troppene i Star Wars?

Flere dager senere i en middag i Washington traff jeg en høytstående embetsmann fra det amerikanske forsvarsdepartementet. Han hadde kommet tilbake fra Bagdad samme morgen og var sjokkert over å ha funnet ut at Saddam Hussein hadde ødelagt de berømte «masseødeleggelsesvåpnene» selv. De hadde blitt murt ned i nye veier lenge før krigen slik at våpeninspektørene ikke kunne finne dem. Saddam hadde imidlertid ikke kunnet innrømme dette til verden, fordi han ville tapt ansikt. Så etter en enorm misforståelse som har ført til at Irak er på kanten av borgerkrig – noe som, dersom kurderne bestemmer seg for å ta oljefeltene i Kirkuk og erklære uavhengighet, blir en regional krig – hva er det neste vi bør forvente oss?

Situasjonen i Iran kan være enda farligere. Denne gangen vil ikke våpnene være begravd i sement. De vil være kjernefysiske, og kan være montert på raketter innen to år. Som så mange mennesker trodde jeg at Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, med sitt ønske om å utslette Israel og hans benektelse av at jødeutryddelsene noen gang fant sted, var en isolert fanatiker. Forrige uke fikk jeg imidlertid en e-post fra en kollega i Moskva som hadde undervist tilsynelatende vestliggjorte iranske studenter på universitetet. Hun spurte dem hva de syntes om sin teokratiske president. «Han er kanskje en idiot», sa de, «men han duger til én ting. Han kommer til å fjerne Israel fra kartet».

Hvorfor er politiske ledere så oppsatte på å måle seg selv opp mot fortiden, uansett hvor dårlig de spiller rollene sine – enten det er Bush som Roosevelt, Saddam som Stalin, eller – Gud hjelpe oss – Ahmadinejad som Hitler? Eller kommer Det hvite hus nå til å begynne å sammenlikne hendelsene i Iran med Cuba-krisen? Stakkars, historiske sammensurium. Stakkars verden.

Antony Beevors bok Kampen om Spania – den spanske borgerkrigen kommer ut på norsk 8. mai.

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

---
DEL

Legg igjen et svar