I Naboene gir Anne-Britt Harsem leseren en innsikt i de dramatiske timene der en følger de frivillige hjelperne, kvinner- og menn rundt Utøya under terrorangrepet 22. juli 2011.
Hun presenterer fem forskjellige virkelighetsoppfatninger og senere enda flere fortellinger om hvordan det var å delta i redningsarbeidet – og hvordan disse har hatt det i tiden etter. Grusomme og spennende skildringer. Helt usminket og grufullt blir det – med hvert enkelt sine egne ord. Kort og brutalt males de skrekkelige opplevelsene utover. Det kan ikke gjøres annerledes.
Boken forteller også om tiden etter terrorangrepet der noen av lokalbefolkningen sliter med stress og hvordan disse fire bokstavene PTSD («posttraumatisk stresslidelse») manifesterer seg i kroppen. Det er mange som fortsatt sliter og deler av lokalbefolkningen føler seg overkjørt, De opplever å bli respektert og tatt hensyn til av mange.
Boken er inndelt i tre hoveddeler. Den første om selve hendelsene under terrorangrepet rundt Utøya i Tyrifjorden. I to etterfølgende deler handler den om tiden etter 22. juli-hendelsene – om slitet med å forholde seg til de grusomme opplevelsene i retrospektiv. Den utmattende kampen mot plasseringen av minnesmerket får stor plass. 16 personer gikk til sak mot valg av plasseringen av det nasjonale minnesmerket på landsiden. Mange av beboere langs Utstranda ville ha en annen plassering oppe ved E16 på Utsikten – dette for å minske belastningen av besøkende til stedet. Saksøkerne tapte i Ringerike Tingrett, og har ikke anket.
Nødetaten AMK satt ventende oppe på veien og politiet bare sto og glodde.
Skildringene av de dramatiske hendelsene er nok ikke uttømmende – og virker subjektivt fremstilt. Det må bare bli slik – disse skildringene får stå. Man antar at 50 til 60 privatpersoner engasjerte seg i redningsaksjonen – mens nødetaten AMK satt ventende oppe på veien og politiet bare sto og glodde.
Beskrivelsene handler om til dels private opplevelser og beskrivelser om noen av de falne og skadede ungdommene som var på flukt for å redde sine egne liv. Det handler også om de som ikke kom hjem – de personlige belastningene til de involverte er store.
Ingen av de omtalte partene i avsnittet om minnesmerke eller rettsoppgjøret – det være seg Utøya a.s, Nasjonal Støttegruppe, Hole kommune eller staten gis anledning til å motsi eller kommentere påstandene i boken. Boken blir til derfor et «sannhetsvitne» der noen av de mange frivillige får ytre seg og det ganske fritt. Bra er det. Nå er det deres tur. I dette bildet fungerer boka.
Striden om minnesmerket
Hvordan Utøya a.s og Nasjonal Støttegruppe etter 22. juli håndterer sine interesser i plassering av det nye minnesmerket kritiseres sterkt i boken. Likeledes får Hole kommune, Statens Vegvesen, staten og Ringerike Tingrett sitt pass påskrevet – samt Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Dette er en sint bok. Tre av hovedpersonene avslutter sine sterke opplevelser med å skrive at de ikke har tillit til staten. For dem av oss som kjenner til de interne forholdene rundt minnesmerket og forsøkende fra myndighetene på å komme frem til en omforent løsning, oppfattes kritikken som urimelig og urettferdig. Mange har gjort så godt de kunne og det under krevende forhold.
Harsem skal ha honnør for at hun har tatt seg tid å gå inn i de tunge og krevende prosessene. Det må ha vært slitsomt. Forlaget Cappelen er djerve som utgir en bok som er et ensidig innlegg – men kanskje blir den et grunnlag for offentlig debatt.
Boken avslutter med rettssaken i Ringerike Tingrett. Den tapende parts advokat gis anledning til å fremme detaljerte beskrivelser i et eget kapittel – og dette blir subjektivt. De tapte saken mot staten og minnesmerket blir ferdigstilt på Utstrandakaia forhåpentligvis til 22. juli-markeringen i 2022. Godt kan det bli der mange vil ha ro. To av saksøkere har flyttet fra Hole kommune som et resultat av dette.
Satt på sidelinjen
Bokas tittel Naboene er dekkende i at noen få gis anledning til å fremme sine oppfatninger av hendelsesforløpet. Det er ikke representativt for majoriteten av de som bor langs Utstranda blir undertegnede fortalt. De har også innvendinger imot – da det er mange andre naboer som mener noe annet. Det fremkommer ikke hva disse mener, de har ikke fått plass.
Forlaget Cappelen er djerve som utgir en bok som er et ensidig innlegg.
Mange pårørende oppfatter forsinkelsene og striden om minnesmerket som utidig og upassende. Under rettssaken vitnet noen av disse naboene mot saksøkers påstand om en delvis manglende demokratisk behandling av saken.
Hole kommune ble i prinsippet satt på sidelinjen der den statlige reguleringen tvang frem plassering og omfang i prosjektet. Man snakker om at det er brukt 650 millioner hittil, kanskje tangeres 850 millioner. Et tredje alternativ, satt oppe på Utsikten, ble ikke utredet. Omfanget av selve byggeprosessen har overgått alles forventning. Men ingen av partene kan lastes for kostnadsoverskridelsene. Statens vegvesen og Statsbygg tekniske krav etter byggeforskrift og sikkerhet blir styrende. AUF og Utøya a.s får sitt minnesmerke på landsiden på egen grunn.
Leseverdig?
Er boken leseverdig? Absolutt i aller høyeste grad, spesielt for de involverte – og det er mange i Norge. Man antar at så mange som to millioner mennesker er berørt i nærmere relasjoner.
Hva kan en lære av å lese boka? Først og fremst om grusomhetene på og rundt Utøya 22. juli 2011. Og hvilke konsekvenser den formidable systemsvikten resulterte i. Dessuten hvordan noen av oss blir satt på prøve og består i oppgaven der man satt egne liv i fare og kaster seg ut i heltemot. En utgjorde en forskjell og mange liv ble spart. Det er vanskelig å stoppe å lese. Korte setninger. Grusomme skildringer. En blir nesten andpusten. Det er vanskelig å legge boken fra seg.
Jeg syns at deltakere til denne boken skal få honnør for sin oppriktighet og innsats. Det er tungt å gå inn i materien. Opplevelsene i terrorangrepet 22. juli kan ikke fortelles nok. Man må gå mange runder og la alle involverte parter få snakke ferdig. Dette behovet kommer til å være presserende for mange i mange år fremover. Man antar at de frivillige kvinnene og mennene fraktet mer enn 250 skrekkslagne ungdommer inn til sikkerhet. De sørget for at et stort antall hardt skadede fortsatt lever. Utøya-generasjonen er nå valgt inn på Stortinget.
Et siste spørsmål kan en stille seg. Hva får noen til til å legge fra seg vettet og kaste seg ukritisk inn i en livstruende situasjon for å redde andre? Jeg tror mange av disse brave kvinner og menn vil si, jeg bare gjorde det.
[ps. Ilaug unnlot selv å ta stilling til de forskjellige versjoner og opplevelser beskrevet spesielt rundt Utøya i boken. Dette i respekt overfor de frivilliges innsats og anledning til å fremlegge sine opplevelser usagt eller avkortet.Han deltok selv i redningsarbeidet og kan bekrefte tilsvarende opplevelser.]