«Her ser du slabbedaskene i kongeriket»

Alt du trenger å vite om Den norske Forfatterforenings årsmøte.

På Den norske Forfatterforenings årsmøte – heretter kalt Årsmøtet – henger jeg ofte sammen med spennings- og krimforfatteren Jørgen Gunnerud, den stillferdige poeten Tone Hødnebø samt prosaforfatteren og småbyrealisten Jonny Halberg. Med den sistnevnte – begge av oss har et drag av å være urolige og litt hyperaktive – blir det litt som å være tilbake på ungdomsskolen; bråkete, kjeklete, da er det noe annet med Gunnerud: Han er en behersket taktiker, tidligere akademiker og selvfølgelig studentpolitiker, sønn av en Frogner-direktør og dermed AKP-er på 70-tallet, en av de hardeste vil jeg tro (og med hans gretne og forbeholdne fysiognomi ville det doblet preget av å være hard), før han igjen tok til å lytte på sitt hjerte og ikke lot seg lede av sin skolastiske hjerne. Og selvfølgelig, som så mange av de med et borgerlig opphav som ble aktive i AKP, proletariserte han seg, og ble ølkjører for Schous Bryggeri. Og ettersom jeg hadde vært sivilarbeider i Moss, ble jeg i Moss kjent med det ungdoms-
politiske miljøet, deriblant mange AKP-ere – i en periode måtte Moss være det stedet i Norge hvor AKP hadde mange unge støttespillere (det pussige er jo at det eneste stedet som AKP har regjert – i navnet, ikke i gavnet – er i Tyrkia), og på den tiden bodde Solstad i Moss, Edvard Hoem var i nærheten, for ikke å glemme Jon Michelet, og den eneste arbeideren AKP i Moss fikk tak i, senere forfatteren Asbjørn Elden, for ikke å glemme den smarte doldisen Kim Brandstrup.
Det Gunnerud visste om Moss, og om de som var aktive i AKP, var ikke lite, og etter at jeg har blitt kjent med Gunnerud og fikk mast på ham til å fortelle, så fortalte han at han hadde vært en slags politisk kommisær for byen (en annen kommisær, uten sammenligning for øvrig, var Krusjtsjov under beleiringen av Stalingrad), eller om det var hele Østfold fylke, det husker jeg ikke, men det han visste om Moss og de som var aktive i ml, var imponerende.

Jørgen Gunnerud
HodneboTone
Tone Hødnebø

Men på alle de Årsmøtene jeg har vært på – som ikke er mange, ettersom jeg fikk det for meg da jeg ble medlem tidlig på 80-tallert at Årsmøtene i Den norske Forfatterforening var ulidelig kjedelige med en kø av dårlige forfattere som ville klage over at de ikke fikk gitt ut sine bøker lenger og at de aldri fikk

Oslo 20101125. Jonny Halberg er ute med ny bok, "En norsk tragedie". Foto: Erlend Aas / Scanpix
Jonny Halberg

stipend; altså møteplagere – så har jeg hengt med
Gunnerud (som har gått til Det norske Arbeiderparti; ikke han alene, det er flere gamle AKP-ere som har gjort det samme, ettersom SV er for bløtt for dem, og mangler den politisk kynisme som Ap har) og småbyrealisten Jonny Halberg og kongerikets enestående poet Tone Hødnebø.
Gunnerud bråker aldri, han bare gjesper over dårlige påstander fra diverse møteplagere, han er en dreven strateg på Årsmøtene og en klok taler, uten å si et ord, da høyt, om Årsmøtets kroniske fyllik (her nevner jeg ikke navn av pietet og for å være solidarisk med mine kollegaer, for etter at jeg ble innvalgt i Det litterære rådet i DnF – jeg satt der i seks år – har jeg gått på Årsmøtene og oppdaget, til tross for fylliker og møteplagere, at det var hyggelig der), eller om diverse halvsovende kollegaer, til og med før kveldens store fest (som jeg skal komme tilbake til uten å blamere noen – bare kaste litt dritt).
Jeg husker kommentaren fra en våken forfatter som skuet over hele salen og sa: «Her har alle en diagnose,» eller en annen som lattermildt sa: «Her ser du slabbedaskene i kongeriket.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here