«Her ser du slabbedaskene i kongeriket»

Alt du trenger å vite om Den norske Forfatterforenings årsmøte.

Ole Robert Sunde
Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

På Den norske Forfatterforenings årsmøte – heretter kalt Årsmøtet – henger jeg ofte sammen med spennings- og krimforfatteren Jørgen Gunnerud, den stillferdige poeten Tone Hødnebø samt prosaforfatteren og småbyrealisten Jonny Halberg. Med den sistnevnte – begge av oss har et drag av å være urolige og litt hyperaktive – blir det litt som å være tilbake på ungdomsskolen; bråkete, kjeklete, da er det noe annet med Gunnerud: Han er en behersket taktiker, tidligere akademiker og selvfølgelig studentpolitiker, sønn av en Frogner-direktør og dermed AKP-er på 70-tallet, en av de hardeste vil jeg tro (og med hans gretne og forbeholdne fysiognomi ville det doblet preget av å være hard), før han igjen tok til å lytte på sitt hjerte og ikke lot seg lede av sin skolastiske hjerne. Og selvfølgelig, som så mange av de med et borgerlig opphav som ble aktive i AKP, proletariserte han seg, og ble ølkjører for Schous Bryggeri. Og ettersom jeg hadde vært sivilarbeider i Moss, ble jeg i Moss kjent med det ungdoms-
politiske miljøet, deriblant mange AKP-ere – i en periode måtte Moss være det stedet i Norge hvor AKP hadde mange unge støttespillere (det pussige er jo at det eneste stedet som AKP har regjert – i navnet, ikke i gavnet – er i Tyrkia), og på den tiden bodde Solstad i Moss, Edvard Hoem var i nærheten, for ikke å glemme Jon Michelet, og den eneste arbeideren AKP i Moss fikk tak i, senere forfatteren Asbjørn Elden, for ikke å glemme den smarte doldisen Kim Brandstrup.
Det Gunnerud visste om Moss, og om de som var aktive i AKP, var ikke lite, og etter at jeg har blitt kjent med Gunnerud og fikk mast på ham til å fortelle, så fortalte han at han hadde vært en slags politisk kommisær for byen (en annen kommisær, uten sammenligning for øvrig, var Krusjtsjov under beleiringen av Stalingrad), eller om det var hele Østfold fylke, det husker jeg ikke, men det han visste om Moss og de som var aktive i ml, var imponerende.

Jørgen Gunnerud
HodneboTone
Tone Hødnebø

Men på alle de Årsmøtene jeg har vært på – som ikke er mange, ettersom jeg fikk det for meg da jeg ble medlem tidlig på 80-tallert at Årsmøtene i Den norske Forfatterforening var ulidelig kjedelige med en kø av dårlige forfattere som ville klage over at de ikke fikk gitt ut sine bøker lenger og at de aldri fikk

Oslo 20101125. Jonny Halberg er ute med ny bok, "En norsk tragedie". Foto: Erlend Aas / Scanpix
Jonny Halberg

stipend; altså møteplagere – så har jeg hengt med
Gunnerud (som har gått til Det norske Arbeiderparti; ikke han alene, det er flere gamle AKP-ere som har gjort det samme, ettersom SV er for bløtt for dem, og mangler den politisk kynisme som Ap har) og småbyrealisten Jonny Halberg og kongerikets enestående poet Tone Hødnebø.
Gunnerud bråker aldri, han bare gjesper over dårlige påstander fra diverse møteplagere, han er en dreven strateg på Årsmøtene og en klok taler, uten å si et ord, da høyt, om Årsmøtets kroniske fyllik (her nevner jeg ikke navn av pietet og for å være solidarisk med mine kollegaer, for etter at jeg ble innvalgt i Det litterære rådet i DnF – jeg satt der i seks år – har jeg gått på Årsmøtene og oppdaget, til tross for fylliker og møteplagere, at det var hyggelig der), eller om diverse halvsovende kollegaer, til og med før kveldens store fest (som jeg skal komme tilbake til uten å blamere noen – bare kaste litt dritt).
Jeg husker kommentaren fra en våken forfatter som skuet over hele salen og sa: «Her har alle en diagnose,» eller en annen som lattermildt sa: «Her ser du slabbedaskene i kongeriket.»

Årsmøtets diktatoriske møteleder er som oftest i sitt ess som en mindre Napoleon, hvis ikke hadde hele Årsmøtet blitt kaotisk og ingen ville ha husket hvem som skulle si hva, eller hvem sin tur det skulle være til å si hva – hva da? Akkurat, så vår idiaminske ordstyrer hadde ikke noe annet valg enn å være streng og slå ned på det minste tilfelle av usaklighet og de møteplagerne som ikke klarte å holde seg innenfor en liberal taletid, men fortsatte som om tiden var ubegrenset, eller igjen og igjen ba om ordet, som den nevnte fylliken – de ble klubbet ned, for ikke å snakke om en jevn strøm av idiotiske forlag, og de, det skal også sies, som kom med interessante innlegg og forslag.
Det som er en gjenganger fra talerstolen – og det er ikke til å misforstå, heller ikke til å være uenig i – er at stipendene er for små, og at forlagene er gjerrige med honoraret, og at det er krim over en lav sko; de få gangene en poet tar ordet og forteller om dårlig salg, nesten ikke anmeldelser og få som byr på opplesninger, er det ingen som blir overrasket, heller ikke de som sover, det sier seg selv, eller den ene fylliken som ikke fikk det med seg, og som høylytt ba om reprise, og det som ble reprisen var at ordstyreren dundrer ordstyrerklubba i bordet slik at vannkaraffelen hoppet.
Så var det kaffepause, og jeg hilste på kollegaer jeg ikke har sett på lenge; en av dem var helt hvit i ansiktet og så ut som om hun har fått et anfall av akutt revmatisme, og idet jeg spurte, fikk jeg vite at hun igjen, og nå i høy alder, hadde blitt skilt, og ikke greide å skrive ett ord. Så var det han som alltid kommer for sent og som hastet inn med en kopp som danset i asjetten i den ene hånden, og en veske i den andre; det så ut som om han hadde glemt å gre seg, og under den oppkneppede frakken var skjorten delvis ned i buksen; på den ene skoen hadde han glemt å knytte lissen; han mumlet noe idet han gikk opp trappen til konferanserommet.

Siste del av den første dagen ble vi oppdelt i grupper, for oss imellom å diskutere i de ulike forlagenes forfatterklubber, slik at i en del av salen var det de som var på forfatterklubben til Oktober, Aschehoug, så Cappelen Damm, deretter Samlaget og til slutt Gyldendal, som på dette Årsmøtet hadde flest medlemmer, det vil si Gyldendal med imprinten Kolon (hvor det hadde blitt av Tiden, som Gyldendal eier, det husker jeg ikke); men siden Kolon var med, så fortsatte jeg å henge med Gunnerud, Halberg og Tone Hødnebø.
Hele vitsen med forfatterklubber er å få forlagenes ledelse i tale, og å ha en direkte kontakt med markedsavdelingen – som kanskje er den mest hemmelige av alle forlagets avdelinger; hva i all verden holder de på med, og så kom alle anklagene på løpende bånd, rettet mot dem som ikke var der, og de som kunne noe om den hemmelighetsfulle markedsavdelingen, fortalte villig vekk. Alt det som skjedde i lukkede rom og som var nytt for oss, ble avslørt, men med påholden penn, for å si det slik – og igjen dukket en nemesis opp: de gåtefulle bokrådene, ettersom det er de, hvem de nå enn er, som bestemmer hvem som skal bli årets vinner (da er det salg det blir snakket om, og da faller jeg alltid av) – og de som kunne ha solgt en del (ikke bare krim) begynte å rope opp i sinne; det var som om det tok til å ryke fra flere hoder, og et rabalder vokste før det døde ut og vi avsluttet møtet for å ta en velfortjent pils på den nærmeste hotellbaren før kveldens store fest.
Det som ble haken ved kveldens store fest, var at hotellet – som har svenske eiere (om ikke hele hotellet, så i hvert fall der hvor vi fester), og ofte var det noen som hadde fått for mye å drikke for tidlig, etter middagen, etter dagens tale og etter takk-for-maten-talen, som ofte er morsom – ble stoppet av, jeg holdt på å si sivilkledde Securitas-vakter, som nærmest med en politiaktig opptreden stoppet de som hadde fått for mye å drikke for tidlig, og dermed var det ingen av de andre gjestene som fikk sprit, en drink, eller hva som helst som var over vin-prosenten. Da ble det mange som gikk, ettersom de av oss som ikke begynte for tidlig, trakk ned til de andre barene på hotellet.
Etter dans og mye god mat kommer de ulike sent-om-natten-festene-på-diverse-hotellrom; de kan noen ganger bli svært livlige og interessante. En gang, som jeg husker med gru, siden jeg hadde glemt at jeg hadde blitt gammel og ikke ville gi meg, og som det heter «i godt selskap går tiden fort» og før jeg ante det så var klokken godt over midnatt, og den ble enda mer over midnatt, til slutt mot daggryet; jeg greide å komme meg i seng klokken halv syv om morgenen, og satte vekkerklokken på ti, for å rekke frokosten før neste møte.
Det er litt av det som Kafka har beskrevet som «å være sjøsyk på land», men uten sjøsykens uvelhet, bare dens gyngende gange i kroppen, som kan være ekkel – og det er alltid verdt et studium å se de som kommer halsende fra frokostbufféen, litt uryddig og kraftig, som jeg var, i bakrus; som om en har passert en rus-mur og kommet på baksiden av den, pussig ruset, ikke helt full, heller ikke halvfull, ikke dritings, bare noe imellom; en type av mild fyll, og slett ikke uten humor; sarkasme i mitt tilfelle, og bråkete sammen med andre kollegaer som var like bakruset, eller som hadde trengt gjennom den samme rus-muren. Men ikke Gunnerud – han hadde gått og lagt seg til rett tid, og han vet hva alderen krever; der er han snusfornuftig.

På den siste møtedagen var det valg på de som var innstilt til å sitte i styret, i valgkomiteen og Det litterære rådet. Vanligvis kommer jeg med tullete og håpløse forslag om å velge inn de som ikke var innstilte, og det navnet som oftest gikk igjen var min venn og kollega Jonny Halberg, og ikke bare fordi jeg kjedet meg; jeg skyldte på bakrusen som egget meg til å tulle, inntil Gunnerud sluttet å smile og Tone Hødnebø kremtet og Jonny Halberg ble flau.

… og så kom alle anklagene på løpende bånd, rettet mot dem som ikke var der.

Til slutt ble årets vinner av Vesaas’ debutantpris annonsert, og etter at prisen hadde blitt utdelt og prisvinneren hadde gått ned fra talerstolen med diplom, blomster og sin redaktør på slep, kom formannen i foreningen opp for å kunngjøre årets vinner av Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris, som mange ganger har gått til forfattere/journalister som sitter bak lås og slå rundt i verden. Denne prisen, som er på 200 000 kroner, ble gitt til DnFs hundreårsjubileum i 1994 (av Åse Kleveland – da var prisen på 100 000, men senere har den blitt til det dobbelte); vanligvis kommer ikke prisvinneren, bare hans familie, og en tolk som leser opp takketalen, sikkert nedskrevet i et kummerlig og redselsfullt høl; jeg blir alltid rørt over disse talene, og over at det er min forening som deler ut ytringsfrihetsprisen.


Sunde er forfatter og essayist.

---
DEL