Hengiven skildring av fattige saltarbeidere

Saltproduksjonen i India er en av verdens største. Farida Pacha lar oss møte en familie som lever og jobber med æren – men også fattigdommen – i behold.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

My Name is Salt
Regi: Farida Pacha

 

En ung kvinne holder fast i et religiøst, fargerikt ikonmaleri mens hun sitter på toppen av en overlesset og skranglete traktortilhenger som er på vei ut i et tørt ørkenlandskap. Traktoren frakter en hel familie som er på vei til å starte sitt årlige arbeid her ute i ødemarken i den indiske delstaten Gujarat. I åtte måneder kommer de til å jobbe for å dyrke frem salt som de så vil selge for en billig penge. Deretter må de grave ned arbeidsredskapene sine og returnere til hjembygda. Ørkenen vil for en stund bli erstattet av hav, før de kan reise tilbake, grave arbeidsredskapene sine opp igjen, og starte arbeidet på nytt.

My Name is Salt from MAGNETFILM on Vimeo.

Den indiske filmskaperen Farida Pacha tegner langt ifra noe religiøst bilde av familiens strev i den observasjonelle dokumentaren ved navn My Name is Salt. Vi følger dem fra ankomst til avreise i en utførlig skildring som vektlegger det tålmodighetskrevende, pirkete, tunge og rituelle i det fysiske arbeidet. Leiren som fester seg i tykke lag på de tynne menneskeanklene; vanndråper som går til spille; byrden av en maskin som ikke fungerer; en kvinne som danser seg ut av repetisjonen – alt får like mye plass i de avmålte, likevektige, helstøpte bildene til kinematograf Lutz Konermann.

I tålmodig ro observerer filmen arbeidets trege, nærmest usynlige bevegelse. Vi gis ingen forklarende informasjon før helt til slutt, så vi blir sittende uvisse om hva denne og denne handlingen egentlig skal føre til. Det er lett å falle inn i de repetitive bevegelsenes her og nå, og betrakte arbeidets gjøremål som små, nærmest ubetydelige rykk i en prosess uten ende.

my-name-is-salt-2Eksistensiell innfallsvinkel. I en director’s note på filmens hjemmesider forteller Farida Pacha følgende:

«This is not a social issue film, even though the story of the salt people and their exploitation is a shocking one. What attracts me is the more fundamentally tragic question at the heart of their existence: What compels them to return to the desert to labor tediously year after year, generation after generation? What meaning do they find in this existence?»

Dette tankesettet nedtegner seg tydelig i filmens åpning. Etter noen bilder av forlatte båter i den varme og tørre kystørkenen, blir vi servert et sitat fra Albert Camus’ Myten om Sisyfos over en kullsvart bakgrunn: «The struggle towards the heights is enough to fill a man’s heart.» Utenom dette er det ingen tekstplakater i filmen, og ingen fortellerstemme – bildene og lydene vil vise oss strevet på en metodisk og ærverdig måte.

Denne innfallsvinkelen kan åpenbart kritiseres for å romantisere, universalisere eller abstrahere denne indiske familiens faktiske situasjon og liv. Det er noe klinisk, uberørt og litt for edelt ved bildene – kameraet er som et uskyldig vitne som betrakter arbeidet som ærverdig mens det selv ser ut til å være rent på føttene. Samtid kan en slik eksistensiell og nærmest mytologisk (i moderne termer) tilnærming som Pachas velger, gi opphav til et dokumentarisk portrett som gir en ubunden verdighet til menneskene, en moralsk suverenitet som bestemt ikke reduserer deres liv til det sosiale miljøet og fysiske arbeidet som preger hverdagen deres.

Vi følger dem fra ankomst til avreise i en utførlig skildring som vektlegger det tålmodighetskrevende, pirkete, tunge og rituelle i det fysiske arbeidet.

Det blir aldri vektlagt at familien eksemplifiserer et sosialt problem – deres strev blir snarere presentert som et menneskelig strev i en relativt ubarmhjertig natur som også kan være gavmild. Den sosiale konteksten er nærmest totalt klippet vekk for å konsentrere vår oppmerksomhet om ørkenens åpenhet og de faktiske gjøremålene i sine rent sanselige manifestasjoner.

Når dette føles ganske uproblematisk, er det delvis fordi filmen inkluderer talende spor fra den sosiale sammenhengen – som at de får lite betalt for arbeidet, at de ankommer på en rusten traktor, og at de faktisk velger å leve her ute i ørkenen med barna på slep. På regissørens spørsmål om hva som driver dem til å stadig returnere, får man den uttrykkelige følelsen av at det er nød, og ikke en hellig beundring for arbeidet i seg selv.

Den «eksistensielle» og sanselige behandlingen er også såpass nøktern og lite sentimental i sin «uskyld» at filmen aldri føles forskjønnende. Likevel kan man stille seg spørsmålet om hva som er utelukket i denne halvannen time lange konsentratet av åtte måneder – hva skjedde for eksempel om et familiemedlem ble sykt? Folk som kjenner området ville kanskje gitt oss opprørende svar på spørsmål som dét.

Stedet. Dokumentaren som filmform har mange kjennetegn, men et av de vesentlige er en dyptstikkende respekt for steder – mer bestemt steders faktisitet. My Name is Salt synes svært forpliktet – ja, nærmest religiøst hengiven – i hvordan den respekterer det konkrete ved disse ørkenslettene i Gujarat. Stedet hverken abstraheres eller universaliseres (i motsetning til strevet). Det fremstår i sin innpåslitne hardhet.

Dette er ikke bare takket være skarpheten i bildene, som nærmest får frem jordklumper og vannstrømmers individualitet –lydene fra konkrete gjøremål (alltid synkronisert med bildene), som å spa i jord, spiller også en viktig rolle. Akkurat på dette punktet kan filmen sies å ha visse berøringspunkter med den såkalte «sanselige etnografien» som blir knyttet til det Bostonbaserte The Sensory Ethnography Lab, der nettopp ikke-verbal lyd spiller en vesentlig rolle for å formidle den sanselige erfaringen av et bestemt sted (se Scott McDonalds American Ethnographic Film and Personal Documentary, 2013, for mer info om arbeidet knyttet til dette laboratoriet).

My Name is Salt har likevel mer til felles med en avbalansert, lavmælt og klassisk-humanistisk film som The Naked Island (Kaneto Shindo, 1960). Her blir en families daglige arbeidsrutiner på en liten øy viet oppmerksomheten som ellers blir gitt en Gud. Men der The Naked Island skaper en poetisk og variert rytme i og mellom bildene, er Pachas film mer opptatt av metodisk, gradvis, seigt og mer ukreativt å følge arbeidets faktiske prosess bilde for bilde. Her er det ikke selve interaksjonen mellom bildene som gjør inntrykk, men en langsom og strevsom tid som manifesterer seg på nytt med hvert eneste bilde.

Filmene utfører likevel en noe liknende handling: De viser oss den tidkrevende prosessen bak noe vi ofte tar for gitt, og uthenter det vi kanskje kan betegne som en moderne, dokumentarisk variant av religiøse ikonmalerier: Stoiske blikk fra et udramatisk, krevende og hverdagslig slit.

Filmen kan leies gjennom Vimeo on Demand.

---
DEL