Heng diskjockeyen, brenn diskoteket 

Black Mirror sesong 4 består av seks frittstående episoder med selvstendige handlingsforløp, men med kraftig konvergerende temaer. Det dreier seg om fremskrivninger av teknologiske duppeditters intenderte og uintenderte effekter, og konflikter disse skaper både på mikro- og makronivå.

Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.

Black Mirror sesong 4

Charlie Brooker

Storbritannia

NB! SPOILERE UNDERVEIS.

Den fjerde sesongen byr på episodene «USS Callister», «Arkangel», «Crocodile», «Hang the DJ», «Metalhead» og «Black Museum». Det er særlig to grunntemaer som har fått permanent feste i denne sesongen – temaer som også har vært gjennomgående i sesong etter sesong, og gjerne i flere episoder i hver runde. Det ene gjelder fabler som tar opp temaer rundt nye muligheter for overvåkning og kontroll (tidligere strålende behandlet i «White Christmas» (S2), og nå i «USS Callister»). Det andre temaet er de generiske mulighetene for digital duplisering av identiteter (i «Hang The DJ» og «Black Museum»), med det virtuelle, digitale etter-/parallelliv som yndlingsfelt. Tar vi med en-til-en-simuleringer der systemet direkte koblet til klientens hjerne eller samplet DNA digitalt gjenskaper utvalgte sanntidsopplevelser av livet på øverste hylle, har vi dekket nesten halvparten av episodene.

Det ligger i sakens natur at alle gjentakelsene må få noe nietzschiansk over seg. Men den evige gjenkomst av det samme vil i vellykkede tilfeller (det vil si i filmmanuskriptet) gli over i gjentakelsen forlengs, slik Kierkegaard (og Deleuze) tenkte det – som frihet til fortsatt autentisk eksistens for protagonisten. En slik forvandling er tydelig i «Hang the DJ», og enda mer fremtredende i siste episode, «Black Museum». Sistnevnte har i tillegg et nytt, forfriskende bitema – nemlig den dialektiske koblingen mellom individualistisk hedonisme og klassemessig utbytting.

Vil du mislike noe i BM4-sesongen, er det nok å ta av. Men kanskje har du bare sett feil episode?

Retro-hommage. Den første – og kanskje beste – episoden «USS Callister» er ikke bare en stilren og nostalgisk hyllest til Star Trek-universet, men på andre plan også en cyberfantasi om tyranni og absolutt, eneveldig makt – et tekno-fascistisk kontrollsystem, med kapring av forsøkspersonenes DNA som biologisk nøkkel. Episoden dreier seg rundt det simulerte livet på USS Enterprise – et virtual reality-spill der deltakerne holdes fanget av en av sine kolleger med den selvbestaltede tittelen «Captain Daly». De ulykkelige ofrene er arbeidskamerater som har mobbet Daly i den virkelige (eller snarere analoge) verdenen, og de må tilbringe sine parallelliv med å gjennomføre meningsløse ekspedisjoner i Outer Space.

Retrokultur, som det finnes en god del av i Black Mirror (BM), er særlig fremtredende i denne første episoden. Ikke bare i den overtydelige allusjonen til Star Trek, men også i form av den stiliserte handlingen og de tegneserieaktige karakterene – som for anledningen er fratatt sine kjønnsorganer (av programskaperen Daly). Tross nostalgien setter «USS Callister» inn et underfundig rævkrok-angrep på SciFi-nostalgien. I denne grimme, vendettadrevne episoden møter vi Star Trek-universets nattside i form av en programingeniørs våte drøm – en verden helt og holdent under hans kontroll, en motsats til hverdagslivets grå slavetilværelse.

Variasjon og gjentakelse. Sesong 4 tydeliggjør imidlertid også at antall variasjonsmuligheter over tekno-kulturelle temaer er begrenset – noe som preger sesongen med sine tendenser til gjenkjennbare handlingsplot. Man bør kanskje bekymre seg for om BM kan ha nådd sitt point-of-no-return, og dermed nærmer seg sin varslede kulminasjon.

Deler av episodene fungerer ikke optimalt, og oppleves også av undertegnede som litt kleine. For eksempel åpningsdelen av «Black Museum» og den overtydelige allegorien i «Arkangel». Hvis du vil mislike noe i BM4-sesongen, er det mer enn nok å ta av. Men kanskje har du bare sett feil episode? Gitt den relative variasjonsbredden i de ulike episodenes tema og tilnærminger, er det neppe overraskende at en av dem glipper i grenselandet mellom hype og banal overdramatisering.

Fra politisk satire og fremtidsdystopi til paranoide romodysséer og naken nihilisme – mulighetene for tolkninger og assosiasjoner er mange.

Den blandede seeropplevelsen under avspillingen av «Arkangel» er kanskje knyttet til sosiologi. Dette er en skrekkfantasi over kvelende foreldreomsorg som tas ut i overdreven beskyttelse av barnet mot mulige farer, med sansemessig deprivasjon som resultat. Til tross for det spennende utgangspunktet og Jodie Fosters tydelige regi, forblir seeren – ikke ulikt protagonisten – merkelig uberørt. Også her vil selvfølgelig oppfatningene variere på tvers av sosiale grupper, selv om jeg tviler på at BMs kjernepublikum består av smått paranoide småbarnsforeldre. Da moren – dessverre litt i seneste laget – velger å gi slipp på sin nitidige overvåkning, er verden allerede et ulevelig sted, fylt til randen av all slags voldelige mediebudskap og pubertale bestialiteter.

Hypersjekking i Cyberspace. Idet «Hang the DJ» – et vekselvis heseblesende og dvelende aktivt lyssatt melodrama – fader ut til tonene av tittelsporet Panic (i The Smiths originalversjon), introduseres sesongens første u-hu-opplevelse. «Hang the DJ» symboliserer fremtidens oppgraderte Tinder – en utspekulert videreføring av den usynlige, analoge sjekkeappen fra «White Christmas». Med denne skildringen av en glatt, strømlinjeformet og cerebral hyper-Tinder-verden injiseres en effektiv vaksine mot utagerende sjekking – det være seg for avatarer eller personer i den virkelige verden. Episoden dreier seg selvsagt om personlighetsteknologi og Google-baserte prediksjoner, med den forskjell at de er tatt helt ut i det analoge universet. Applikasjonen korrigerer seg i sanntid mens datingprosessen er i hektisk utfoldelse. Særlig innledningen til disse simulerte møtene er talende. Allerede under forspillet – de sisyfosaktige skikkelsenes første måltid – bør man sjekke sin personlige, digitale dippedutt-coach for å se hvor lang tid dette såkalte forholdet er tildelt. Er det kun for en natt, bør måltidet gjøres unna kjapt for å få tid til den obligatoriske sexen.

Våre oppegående protagonister velger naturlig nok å gjøre opprør mot Systemet, men risikerer dermed å avsløre om de de facto er simuleringer eller om parforholdet fortsetter også etter festen. Noe det visstnok gjør – men med hvilke implikasjoner?

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.