Heng diskjockeyen, brenn diskoteket 


Black Mirror sesong 4 består av seks frittstående episoder med selvstendige handlingsforløp, men med kraftig konvergerende temaer. Det dreier seg om fremskrivninger av teknologiske duppeditters intenderte og uintenderte effekter, og konflikter disse skaper både på mikro- og makronivå.

Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 2018-03-01
Black Mirror sesong 4
Regisør: Charlie Brooker
(Storbritannia)

NB! SPOILERE UNDERVEIS.

Den fjerde sesongen byr på episodene «USS Callister», «Arkangel», «Crocodile», «Hang the DJ», «Metalhead» og «Black Museum». Det er særlig to grunntemaer som har fått permanent feste i denne sesongen – temaer som også har vært gjennomgående i sesong etter sesong, og gjerne i flere episoder i hver runde. Det ene gjelder fabler som tar opp temaer rundt nye muligheter for overvåkning og kontroll (tidligere strålende behandlet i «White Christmas» (S2), og nå i «USS Callister»). Det andre temaet er de generiske mulighetene for digital duplisering av identiteter (i «Hang The DJ» og «Black Museum»), med det virtuelle, digitale etter-/parallelliv som yndlingsfelt. Tar vi med en-til-en-simuleringer der systemet direkte koblet til klientens hjerne eller samplet DNA digitalt gjenskaper utvalgte sanntidsopplevelser av livet på øverste hylle, har vi dekket nesten halvparten av episodene.

Det ligger i sakens natur at alle gjentakelsene må få noe nietzschiansk over seg. Men den evige gjenkomst av det samme vil i vellykkede tilfeller (det vil si i filmmanuskriptet) gli over i gjentakelsen forlengs, slik Kierkegaard (og Deleuze) tenkte det – som frihet til fortsatt autentisk eksistens for protagonisten. En slik forvandling er tydelig i «Hang the DJ», og enda mer fremtredende i siste episode, «Black Museum». Sistnevnte har i tillegg et nytt, forfriskende bitema – nemlig den dialektiske koblingen mellom individualistisk hedonisme og klassemessig utbytting.

Vil du mislike noe i BM4-sesongen, er det nok å ta av. Men kanskje har du bare sett feil episode?

Retro-hommage. Den første – og kanskje beste – episoden «USS Callister» er ikke bare en stilren og nostalgisk hyllest til Star Trek-universet, men på andre plan også en cyberfantasi om tyranni og absolutt, eneveldig makt – et tekno-fascistisk kontrollsystem, med kapring av forsøkspersonenes DNA som biologisk nøkkel. Episoden dreier seg rundt det simulerte livet på USS Enterprise – et virtual reality-spill der deltakerne holdes fanget av en av sine kolleger med den selvbestaltede tittelen «Captain Daly». De ulykkelige ofrene er arbeidskamerater som har mobbet Daly i den virkelige (eller snarere analoge) verdenen, og de må tilbringe sine parallelliv med å gjennomføre meningsløse ekspedisjoner i Outer Space.

Retrokultur, som det finnes en god del av i …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?