Heng diskjockeyen, brenn diskoteket 

Black Mirror sesong 4 består av seks frittstående episoder med selvstendige handlingsforløp, men med kraftig konvergerende temaer. Det dreier seg om fremskrivninger av teknologiske duppeditters intenderte og uintenderte effekter, og konflikter disse skaper både på mikro- og makronivå.

Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 01.03.2018
Black Mirror sesong 4

Charlie Brooker (Storbritannia)

NB! SPOILERE UNDERVEIS.

Den fjerde sesongen byr på episodene «USS Callister», «Arkangel», «Crocodile», «Hang the DJ», «Metalhead» og «Black Museum». Det er særlig to grunntemaer som har fått permanent feste i denne sesongen – temaer som også har vært gjennomgående i sesong etter sesong, og gjerne i flere episoder i hver runde. Det ene gjelder fabler som tar opp temaer rundt nye muligheter for overvåkning og kontroll (tidligere strålende behandlet i «White Christmas» (S2), og nå i «USS Callister»). Det andre temaet er de generiske mulighetene for digital duplisering av identiteter (i «Hang The DJ» og «Black Museum»), med det virtuelle, digitale etter-/parallelliv som yndlingsfelt. Tar vi med en-til-en-simuleringer der systemet direkte koblet til klientens hjerne eller samplet DNA digitalt gjenskaper utvalgte sanntidsopplevelser av livet på øverste hylle, har vi dekket nesten halvparten av episodene.

Det ligger i sakens natur at alle gjentakelsene må få noe nietzschiansk over seg. Men den evige gjenkomst av det samme vil i vellykkede tilfeller (det vil si i filmmanuskriptet) gli over i gjentakelsen forlengs, slik Kierkegaard (og Deleuze) tenkte det – som frihet til fortsatt autentisk eksistens for protagonisten. En slik forvandling er tydelig i «Hang the DJ», og enda mer fremtredende i siste episode, «Black Museum». Sistnevnte har i tillegg et nytt, forfriskende bitema – nemlig den dialektiske koblingen mellom individualistisk hedonisme og klassemessig utbytting.

Vil du mislike noe i BM4-sesongen, er det nok å ta av. Men kanskje har du bare sett feil episode?

Retro-hommage. Den første – og kanskje beste – episoden «USS Callister» er ikke bare en stilren og nostalgisk hyllest til Star Trek-universet, men på andre plan også en cyberfantasi om tyranni og absolutt, eneveldig makt – et tekno-fascistisk kontrollsystem, med kapring av forsøkspersonenes DNA som biologisk nøkkel. Episoden dreier seg rundt det simulerte livet på USS Enterprise – et virtual reality-spill der deltakerne holdes fanget av en av sine kolleger med den selvbestaltede tittelen «Captain Daly». De ulykkelige ofrene er arbeidskamerater som har mobbet Daly i den virkelige (eller snarere analoge) verdenen, og de må tilbringe sine parallelliv med å gjennomføre meningsløse ekspedisjoner i Outer Space.

Retrokultur, som det finnes en god del av i Black Mirror (BM), er særlig fremtredende i denne første episoden. Ikke bare i den overtydelige allusjonen til Star Trek, men også i form av den stiliserte handlingen og de tegneserieaktige karakterene – som for anledningen er fratatt sine kjønnsorganer (av programskaperen Daly). Tross nostalgien setter «USS Callister» inn et underfundig rævkrok-angrep på SciFi-nostalgien. I denne grimme, vendettadrevne episoden møter vi Star Trek-universets nattside i form av en programingeniørs våte drøm – en verden helt og holdent under hans kontroll, en motsats til hverdagslivets grå slavetilværelse.

Variasjon og gjentakelse. Sesong 4 tydeliggjør imidlertid også at antall variasjonsmuligheter over tekno-kulturelle temaer er begrenset – noe som preger sesongen med sine tendenser til gjenkjennbare handlingsplot. Man bør kanskje bekymre seg for om BM kan ha nådd sitt point-of-no-return, og dermed nærmer seg sin varslede kulminasjon.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer