Hemmeligheter

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

«Hemmeligheter» er det nyeste idéhistoriske tidsskriftet ARRs tema denne gang. Hvorfor? Jo, blant annet fordi dagens rådende praksis er å kikke alle i kortene – nå gjelder åpenhet, avsløring og overvåkning. Og er det noe du ønsker å skjule, er dette mistenkelig.

Samtidig gir hemmeligholdet en rekke mer eller mindre autoritære myndigheter for mye makt (se forsiden). I liberale demokratier er kampen mot hemmelighold i politikk og forvaltning viktig. For motsatsen til det gjennomsiktige, åpne samfunn er, ifølge idéhistoriker Ellen Krefting ved Universitetet i Oslo, «den kafkaske, skjulte, ansiktsløse makt». Krefting tar spesielt for seg eneveldet: Machiavellis fyrste var en mester i å bruke hemmelighold som et effektivt styringsprinsipp, og eneveldet var med Thomas Hobbes, den «eneste styringsform som kunne garantere borgerne sikkerhet og fellesskapets beste». Makthaverens «guddommelige (mystiske, uutsigelige og udiskuterbare) opphav og ’statsfornuft’-doktrine» skulle dreie seg om herskerens praktiske behov for et politisk handlingsrom, gjerne hinsides «både lovverk, moral og debatt».

Trenger jeg nevne Assad? Han er jo heller ikke alene om å erklære «unntakstilstand» –  autoritære regimer som hever seg over sin grunnlov. Mektige statsmenn og -kvinner bruker således Tacitus’ herskerhemmeligheter overfor undersåtter oppfattet som uvitende og «drevet av lidenskaper», de som ikke forstår fellesskapets beste.

1700-tallet var en gullalder for slike enevelder og streng sensur. Krefting nevner tidens forfattere som var «ivrige brukere av anonymitet og maskespill, flerstemmige dialoger, subtile allegorier, fabler og andre fiktive universer». Det fantes i England minst 80 utgivelser med secret history i tittelen – tekster som skulle avsløre eller avmystifisere herskere med «ubestemmelige forhold mellom dokumenterte fakta, løse rykter, hoffsladder, sensasjonelle overdrivelser og ren fiksjon». Skandalehistorier med navngitte personer. Nå, 300 år senere, kan vi vel medgi at den tids stories og hemmelige forbund fremdeles lever i beste velgående – selv om vi nå snakker om fake news og Trump.

I et annet kapittel i nye ARR tar psykoanalytiker og filosof Torberg Foss for seg selve psykoanalysens forhold til hemmeligheter. Foss deler ikke Freuds tro på at avsløring av patologiske hemmeligheter alltid er frigjørende, men har en større «aktelse for betydningen av å ha hemmeligheter». Hemmeligheter skal ikke lenger for enhver pris bringes opp i dagen –  pasienter har faktisk en rett til å holde seg med slike. Hemmeligheter kan farge selve tilværelsen, holde lidenskap i live.

Foss treffer spikeren på hodet når han skriver som følger: «Er det å ha hemmeligheter en betingelse for å kunne tenke?» Med dagens sosiale medier skal man jo dele innfall og tanker med alle. Man er jo moderne – og følger vår tids doxa, vår praksis, «hva man gjør». Men det kan samtidig, med Foss’ ord, være «å måtte gi avkall på sitt ’jeg’» – og minner om at Maurice Blanchot en gang beskrev «hvor skremmende et møte kan være med personer som sier alt de tenker, og hvor et samlende ’jeg’ tilsynelatende mangler». Foss nevner så Orwells 1984 hvor de «laget et nytt språk med den spesielle egenskap at ingen skjult eller hemmelig tanke var mulig».

For noen gjør det vondt å tenke dypt, eller som en psykoanalytiker ville sagt det: å være adskilt fra trygghetsfølelsen i mors liv. For mestrer du følelsen av å kunne være alene i andres nærvær? Eller kan du kjenne  igjen den lystbetonte leken du bedrev den gang alene som liten – en tankeaktivitet «i løyndom»?

Psykoanalytikere erfarer også ofte at overgrepsofre sørger over ikke å ha flere hemmeligheter igjen, at de har mistet sitt private og at ingen seksuelle følelser er tilbake, forteller Foss. Og legger til at Georges Bataille beskrev erotismen nettopp gjennom hemmeligheten, og behov for en «uknuselig nattlig kjerne».

Et fritt og utviklet menneske er nødt til å kunne relatere seg til noe ukjent, mysteriet, det som ikke skal avsløres, det usagte. Slik ARR antyder, må man kunne la noe synke ned i seg, for at man i det hele tatt skal kunne opprettholde et indre, ha et ’jeg’. Om noe verdifullt ikke får lande i deg før det rapporteres videre, kan vi vel si at du ender i den «pornografiske» offentlige overflaten – uten et følende og tenkende indre.

Så om hemmeligheter ikke bør brukes som et herskemiddel i samfunnet, er poenget at hemmelighetene for den enkelte er nødvendige for å opprettholde et indre liv. Med Share! som dagens mantra utarmes intimiteten og det fortrolige.

I Shakespeares King Lear, nevner Foss til slutt, vil Lear vite hvor mye de tre døtrene elsker ham. Da turen kommer til den yngste, Cordelia, blir hun taus. Lavmælt sier hun til seg selv: «I am sure my love is more ponderous than my tongue.»

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.