Hemmelige penger

Oslo Høyre nekter å oppgi hvem som gir dem penger til valgkamp. Hva har de å skjule?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kanskje har de ingenting å skjule, verken Oslo Høyre eller deres bidragsytere. Kanskje er det som de sier, at pengene kommer fra folk som vil Høyre vel, men som er for beskjedne til å la allmennheten få vite om det. Kanskje kommer ingen av bidragsyterne til å være avhengig av kommunalpolitisk velvilje til å få tilslag på kommunale kontrakter, til å etablere næringsvirksomhet i Oslo, til å få dispensasjon fra plan- og bygningsloven eller fra strandloven. Kanskje har de ingenting å skjule, annet enn sin generelle raushet overfor Oslo Høyre-leder Per-Kristian Foss og hans medlemmer.

Spørsmålet er om det er grunn god nok til å holde det skjult, all den tid hemmeligholdet nødvendigvis skaper inntrykk av at det finnes flere ugler i mosen på Oslos vestkant. Eller i de penere strøk av Bergen, der Høyre-laget også nekter å oppgi sine mesener, eller i Os, hvor Terje Søviknes og Frp vil holde bidragsyterne hemmelig.

Tradisjonelt har de største bidragsyterne til norske partier – staten holdt utenfor – vært fagbevegelsen med LO i spissen, arbeidsgiverorganisasjonene med Næringslivets Hovedorganisasjon i front, samt landbruksorganisasjonene. Disse pengeoverføringene har – i hvert fall i hovedsak – skjedd åpent, slik at hvem som helst har kunnet se at Ap var på parti med LO, Høyre med NHO og Senterpartiet med bønda. Jeg har alltid antatt at hvis jeg stemte SV eller Ap, stemte jeg også på partier som ville legge vekt på arbeidstakernes og LO-medlemmenes interesser, mens hvis jeg stemte Høyre eller KrF ville arbeidsgiverinteressene få større vekt. Jeg kan lese det ut av partienes programmer, og jeg kan lese det ut av pengestøtten fra LO og NHO.

Jeg tror ikke Aps eller Høyres politikk ville forandre seg en millimeter om LO- eller NHO-støtten forsvant. Begge disse partiene har gjennom mer enn et århundre ivaretatt henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteressene – det er disse interessene de springer ut av. Ikke minst for Arbeiderpartiet er den politiske støtten fra LO langt viktigere enn den økonomiske, ettersom Landsorganisasjonen så tydelig peker på Ap som partiet som ivaretar deres medlemmers primære interesser.

SV kan forøvrig tjene som et annet eksempel. Først ved valgkampen for to år siden fikk partiet valgkampstøtte fra LO-kongressen. Det har ikke vært til hinder for at partiet i hele sin historie har stilt seg på de fagorganisertes side. Og det er lite som tyder på at partiet nå, etter at LO åpnet lommeboka, har lagt seg nærmere LO enn tidligere.

Valgkampbidragene til Oslo Høyre og andre handler imidlertid om noe ganske annet. Her er det ikke snakk om åpen støtte fra store arbeidslivsorganisasjoner som partiene har en ideologisk og historisk tilhørighet til. Tvert imot dreier det seg – antakeligvis – om privatpersoner og småbedrifter med høyst diffuse interesser.

Til Nettavisen presterer Høyre-leder Jan Petersen å avfeie problematikken, herunder å gå i rette med partifellen Sonja Sjølie som krever åpenhet, ved å vise til at de kommunale prosessene er åpne.

– De kommunale prosessene er underlagt kontroll og åpenhet. Man kan kontrollere om kommunen har valgt det billigste anbudet, sier Petersen. Det er selvsagt riktig når det gjelder anbud, selv om kommunen også må vurdere realismen i anbudene og kvaliteten på tjenesten som tilbys. Men Petersen ser fullstendig bort fra at det finnes utallige andre eksempler på saker der kommunen gjør en skjønnsmessig vurdering – og hvor det faktisk ikke er lett å vite om politikerne bare har dårlig skjønn, eller om de er regelrett bestukket. La meg bare nevne noen få eksempler på hvor problemene kan dukke opp.

1) En eiendomsaktør ønsker å oppføre et næringsbygg i Bjørvika, et område mange i byen mener må underlegges en samlet regulering og ikke bygges ut bit for bit. Vi vet ikke om aktøren har støttet noen av partiene økonomisk i valgkampen.

2) En hurtigmatkjede ønsker å etablere restaurant i et boligområde, nær en skole. Lokalbefolkningen frykter mye trafikk, og at skoleungdommene skal droppe matpakka til fordel for burgere. Byutviklingskomiteen må ta stilling til saken, men beboerne vet ikke om noen av partiene i komiteen har mottatt økonomisk støtte fra hurtigmatkjeden eller noen av dens eiere eller sjefer i valgkampen.

3) En butikkeier har innsigelser mot at parkeringsplassene utenfor butikken hans fjernes, og at det anlegges sykkelsti i gata. Vi vet ikke om butikkeieren har støttet noen av partiene økonomisk i valgkampen.

Og slik kunne vi egentlig holde på i det uendelige. Siden vi ikke vet hvem som yter Høyre penger i valgkampen, vet vi heller ikke om, og eventuelt hvor ofte, Høyres kommunepolitikere kommer i en situasjon der de øver innflytelse på en sak som er viktig for en av deres givere.

Det sentrale her er ikke hvorvidt Oslo Høyres politikere har ryggrad til å avstå fra behandlingen av saker som angår deres bidragsytere, eller å ikke la bidragene påvirke den politiske saksbehandlingen. Det sentrale er at Oslo Høyre har laget seg et system som muliggjør korrupsjon, og, vel så ille: Som velgere kan vi ikke vite, og derfor ikke ha tillit til, at pengeinteressene ikke styrer lokalpolitikken.

Det kan godt hende at eiendomsutvikleren, hurtigmatkjeden og butikkeieren har gode argumenter for sin sak, og at politikerne fatter kloke beslutninger i deres favør. Problemet er at beslutningene mister legitimitet – ja, faktisk at nær sagt alle beslutninger mister legitimitet. Fordi vi ikke har oversikt over de økonomiske interessene som er involvert. Som velgere må vi nesten anta at uglene er på plass i mosen når beslutningen er uforståelig, inntil det motsatte er bevist.

Det er ingen grunn til å tro at ikke en viss andel av beslutningene som fattes i norske kommuner er plettet av personlige og økonomiske bindinger – enten det er byråkratene eller politikerne som fatter dem. Med sin holdning bidrar ikke bare Oslo Høyre til å skape usikkerhet, men også til å hindre avsløringen av slike bindinger. Norge ligger allerede dårlig an på den internasjonale «korrupsjonslisten». (Den ofte omtalte listen, hvor Norge kommer relativt dårlig ut, angir ikke i hvilken grad korrupsjon forekommer, slik det ofte refereres, men i hvilken grad beslutningsprosessene er transparente og således hindrer korrupsjon). En av årsakene er sannsynligvis at Norge er et så lite land at vi nødig vil tro vondt om hverandre. Derfor unnlater vi å etablere transparente strukturer.

Hvorvidt det i det hele tatt er i orden at private aktører sponser partiene er én diskusjon. Snodig nok synes Høyre å mene at det er mer legitimt at aktører med konkrete, avgrensede interesser – altså interesser som lett lar seg ivareta gjennom korrupsjon, kameratskap og samrøre – skal kunne støtte partiene, enn at organisasjoner med mer eller mindre ideelle, politiske formål skal kunne gjøre det samme.

Men en annen, og kanskje mer presserende diskusjon, er hvorvidt donasjonene skal skje i det skjulte eller åpne. Og her mener altså Oslo Høyre at den typen partibidrag som lettest kan skli over i korrupsjon, skal være hemmelig.

Stortinget har forlengst vedtatt at donasjoner av en viss størrelse til partienes sentralledd skal offentliggjøres. Fra neste år har de tettet smutthullet som unntar partienes lokallag. Jeg skal ikke påstå at Oslo Høyre har noe å skjule når de tviholder på den gamle ordningen til siste stund. Men Oslos velgere har likevel grunn til å undres.

---
DEL

Legg igjen et svar