Publisert: 01.08.2019
Nur eine Frau (A Regular Woman) handler om den 23 år gamle tysk-tyrkisk-kurdiske Hatun Sürücü, som 7. februar 2005 blir æresdrept av broren Ayhan Sürücü med tre skudd mot hodet på en bussholdeplass nær leiligheten sin i Tempelhof i Berlin. 14. februar 2005 blir tre av de fem brødrene hennes utpekt som gjerningsmenn og arrestert.
14. september 2005 tilstår den yngste broren Ayhan drapet og må sone minstestraff på ni år og tre måneder. Brødrene applauderer da dommen avsies; siden Ayhan bare er 18 år da han dreper søsteren, kan han dømmes til maksimalt ti års fengsel. Da han blir løslatt 4. juli 2014, blir han umiddelbart deportert fra Tyskland til Tyrkia.
Familien Sürücü er konservative muslimer fra Erzurum i Tyrkia, med kurdiske røtter, bosatt i Kreuzberg i Berlin. De tilhører det kollektivistiske og patriarkalske familiesystemet med strenge religiøse verdier. 16 år gammel blir Hatun tvangsgiftet med fetteren sin i Istanbul. Sammen får de sønnen Can («liv» på tyrkisk). Med Can i armene rømmer hun fra den voldelige ektemannen til familien i Kreuzberg. Foreldrene fordømmer henne for at hun har rømt, og hun blir nødt til å flytte inn i en bolig for alenemødre sammen med veslegutten sin.
Er du nysgjerrig på papiravisen?Krigerkvinnen
Hatuns frigjøring begynner med at hun går på nattklubb. I en magisk nattklubbscene med pulserende musikk lar hun hijaben falle. Hun går også på skole for å bli elektriker (i mars 2005, en måned etter at hun ble drept, kunne hun ha fullført studiene). Etter hvert får hun den tyske kjæresten Tim, som også blir en kjærlig stefar for Can. Sammen lever de et selvstendig og fritt liv – noe Hatuns familie misliker på det sterkeste.
Dokumentarstilen forsterker Hatuns tilstedeværelse og skaper en nærhet mellom henne og tilskueren.
Hun prøver å løse konflikten med familien ved å invitere dem til sitt hjem, men det viser seg å ha motsatt effekt. Hun søker støtte i Tim, men til slutt blir det for mye for ham, og han blir nødt til å bryte forholdet. Igjen er Hatun helt alene med sønnen.
Den tyske regissøren Sherry Hormann sier om Hatun: «Selv om hun får mye motstand og omstendighetene er uhyre krevende, finner hun en måte å tro på styrken i seg selv på. Hun er en kriger.» Sammen med produsenten Sandra Maischberger og den tysk-tyrkiske hovedrolleinnehaveren Amila Bagrıaçık framstiller hun Hatun som en heltinne, og ikke som et offer. Hatun insisterer på å leve et selvstendig liv og blir straffet for det med døden – hun er intet mindre enn en heltinne.
Siden drapet på Hatun lever sønnen Can med fosterforeldre i Berlin. Søsteren Arzu søker om omsorgsretten for ham i tingretten i Tempelhof, men tingretten avslår søknaden åtte måneder etter at søknaden er innlevert. Arzu anker avslaget, men også anken blir avslått.
Lever videre
Filmen inneholder dokumentariske virkemidler som fotografier og stillbilder av den iscenesatte handlingen. Innimellom scenene kommer fotografier og hjemmevideoer av den virkelige Hatun, som et øyeblikk av stillhet og erindring. Dokumentarstilen forsterker Hatuns tilstedeværelse og skaper en nærhet mellom henne og tilskueren.
Filmen gir Hatun og alle andre kvinner som har blitt utsatt for misbruk, vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og æresdrap, en tydelig stemme. Arven etter henne lever videre, og hvert år hylles hun av aktivister og kvinnesaksforkjempere på dagen og stedet hun ble drept. Vi skal aldri glemme Hatun!
