Helter bak sløret i Afghanistan

Bak slørene finnes det en verden med sterke kvinner som i det stille trosser fundamentalistene og som daglig setter sin egen helse og sikkerhet på spill, forteller poeten, aktivisten og demokratiforkjemperen Maryam Azimi.

Ny Tid

Man kommer ikke uberørt fra et møte med Maryam Azimi. Hun er så full av erfaring, så full av smerte – og på tross av alt – full av håp. Når hun snakker eller skriver er det de afghanske kvinnenes stemme vi hører, som i første vers av diktet, Phanos:

Når fienden sier

at Phanos er død,

når fienden sier

at Phanos er en lykt

som ikke lyser lenger,

da må vi trekke hodet ut av smelteovnene,

da må vi trekke kroppen ut av smelteovnene,

og gjøre ilden synlig!

Og flammen er en vinge som har brukket,

Må vi fly mot ilden likevel!

Ve oss, om vi glemmer

Ilden som vi pustet til,

Ilden som vi sendte fra oss,

ve oss, om vi glemmer

å gjøre ilden synlig!

Har du ingen pust å puste,

trekk hodet ut av smelteovnene!

Trekk kroppen ut av smelteovnene!

Gå ut og pust til ilden!

Du har føtter som kan gå, du har hender som kan samle

glørne sammen igjen!

Gå dit de går, de som puster

til ilden!

Ve oss, om vi glemmer å bli

en synlig ild!

(“Phanos: det persiske ordet for fyrlykt. Fra diktsamlingen: Det brente hjertet)

Maryams voksne liv er en sammenhengende kamp for frigjøring av kvinnene i sitt hjemland, og en kamp for demokrati og frihet. I 1978 hentet det hemmelige politiet, KHAD, ut 42 studenter fra lesesalen ved det Polytekniske Institutt i Kabul. Tilfeldighetene gjorde at Maryam, som studerte ved det samme universitetet, ikke var en av dem. Én eller to overlevde turturen i Policherkhi-fengslet. Året etter invaderte Sovjet Afghanistan. Maryams bror og søster ble arrestert. Selv hadde hun allerede avbrutt studiene og gått i dekning.

På sovjets bajonetter

Mer enn 13 000 mennesker forsvant det første året etter invasjonen. Det er Innenriksministeriets egne tall. Sedarat-, Dehmazang – og Politcherkhifengslene ble fylt opp av fanger. Det pro-sovjetiske regimet gikk hardhendt til verks. Overgrepene var mange og grove, ikke minst mot kvinnene i motstandsbevegelsen. Regjeringen forsøkte å innføre reformer med makt, men møtte motstand, både i byene og på landsbygda.

– Det er en myte at det i disse årene ble gjennomført viktige kvinnepolitiske reformer i Afghanistan. De viktigste reformene ble faktisk innført allerede på 1920- og 1960-tallet. Da jeg vokste opp i Kabul var det bare min tante og min mormor som hadde slør, og mange kvinner arbeidet utenfor hjemmet. Det sies at dette regimet avskaffet tradisjonen med brudepris og tvangsekteskap. Nei, de innførte maksimalpris på bruden, det er noe helt annet. Tidligere var kjøp og salg av kvinner forbeholdt de velstående. Nå fikk enda flere råd til å kjøpe ikke bare én, men flere koner. Og flere familier ble tvunget til å selge sine unge døtre. Reformen var faktisk med på å legaliserte kjøp og salg av kvinner, forteller Mariam.

Jordreformen regjeringen i Kabul innførte, bidro til enda større misnøye i befolkningen.

– I utgangspunktet var dette en bra reform. Men den var dårlig forberedt og tok ikke utgangspunkt i de fattiges behov. Mange av dem som hadde mye jord fra før ble nå enda rikere.

Hemmelige fengsler

Og fundamentalistene utnyttet folks misnøye. Med økonomisk og militær støtte fra USA, Storbritannia, Saudi-Arabia, Iran og Pakistan var store deler motstandsbevegelsen mer opptatt av å sloss innbyrdes og sikre seg selv makt og innflytelse enn å sloss mot de sovjetiske troppene.

– Mange ble kidnappet og brakt til hemmelige fengsler i Pakistan på denne tiden. På jakt etter intellektuelle og demokrater tok fundamentalistene nye metoder i bruk: Hvis du ikke klarte å gjengi spesielle Koranvers, risikerte du å bli drept på stedet, forteller Azimi.

Krigen om kvinnene

Selv om Taliban har gått lengst i å institusjonalisere sin kvinneforakt, mener Maryam Azimi at det er snakk om gradsforskjeller i forhold til de ulike fundamentalistiske gruppene som sloss om makten før Taliban. Amerikansk og britisk etterretningstjeneste hadde allerede i mange år finansiert de religiøse skolene, madrassa’ene i Pakistan. Herfra strømmet tusenvis av unge soldater over grensen til Afghanistan.

– Etter Sovjets invasjon ble det mer og mer vanlig at vinneren av et slag fritt forsynte seg av motstanderens hus, dyr og andre eiendeler. Også kvinnene ble krigsbytte, de ble misbrukt som gisler og slaver, og ble voldtatt foran øynene på sine menn og brødre. Slik skaffet mullahene seg informasjon samtidig som vår motstandsevne ble svekket. England og USA har støttet Taliban til det siste, og det går en lang, ubrutt linje fra den sovjetiske invasjonen i 1979 til krigen i dag. Hele tiden støttet Vesten de ekstreme mullahene, Taliban ble deres brikke fordi de i dem så en mulighet til innpass i en ustabil og strategisk, viktig region, sier Azimi.

Bak sløret

Ifølge Maryam er bildet som er skapt av afghanske kvinner i vesten er falskt. Bak sløret finnes en verden med sterke kvinner som i det stille trosser fundamentalistene. Daglig setter de sin egen helse og sikkerhet på spill. Filmen av den afghansk-britiske journalisten Saira Shah som NRK sendte i forrige uke, er et unntak i så måte. Den dokumenterer offentlige henrettelser av kvinner og viser hvordan den illegale, afghanske kvinneorganisasjonen RAWA bankes opp av pakistanske fundamentalister på gata i Peshawar.

– Filmen gir et riktig bilde av situasjonen i Afganistan under Taliban. Jeg var selv en av grunnleggerne av RAWA. Mange av de afghanske jentene vi ser i filmen er mine tidligere elever. Samtidig synes jeg det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor filmen ikke er vist i vestlige medier tidligere. Har det sammenheng med at USA og Vesten helt til det siste har satset på Taliban-kortet og derfor har dempet kritikken mot dem? Selv hørte jeg om demonstrasjonen allerede dagen etter at den ble arrangert forteller Mayam Azimi.

Kvinnepolitisk råd

Maryam Azini arbeider i disse dager for at FN skal opprette et representativt, kvinnepolitisk råd for Afghanistan. Forslaget, som nylig ble sendt til generalsekretær Kofi Annan, inneholder tre punkter:

– Rådet trekkes inn i utformingen av Afghanistans framtid

– Det opprettes en internasjonal krigsdomstol for Afghanistan

– En ny afghanske regjering blir grunnlagt på universelle, demokratiske prinsipper – ikke på religion eller etnisitet.

Internasjonalt arbeides det med å etablere en ny regjering, ledet av den snart 80-årige eksilkongen Muhammad Zahir Shah basert på den gamle rådsforsamlingen, Loya Jirga.

– Loya Jirga er en gammeldags institusjon uten kvinnerepresentasjon. Menneskene rundt kongen har bodd i eksil i flere tiår og har ikke gjort noe for Afghanistan i disse årene. De har ikke noe program for et fritt og demokratisk Afghanistan, sier Azimi bestemt.

Mine helter

Maryam Azimi mener at vestlige medier må ta sin del av ansvaret for at den demokratiske bevegelsen i Afghanistan har blitt så usynlig.

– Disse mediene har skapt sine egne helter i Afghanistan. De har kanonisert fundamentalistene og mullaher som har uskyldige menneskers blod på sine fingre. De skylder oss en unnskyldning. Folk i Afghanistan ser ikke på krigskommandantene som helter. Det viktigste partiet i Nordalliansen, Jamiate’Islami og dens leder, den nå avdøde kommandanten, Ahmad Shah Masood, er ikke et demokratisk parti. De er ingen folkehelter og er som de andre gruppene i Afghanistan finansiert av utenlandske regjeringer, sier Azimi og fortsetter.

– For meg er de virkelige heltene i Afghanistan de kvinnene, som på tross av forbudet, holder sine bakeriutsalg åpne. Det er kvinner som underviser barn i sitt eget hjem og menn som griper inn mot at kvinner blir pisket på gata. De setter sine liv på spill for å hjelpe andre. Andre helter er de som ble drept eller torturert i fengslene og kvinnene som på tross av brutale overgrep, fortsetter å kjempe. Uten deres heroiske arbeid hadde ikke Afghanistan overlevd.

Talibans dager er talte

Maryam Azimi mener at det er to tapere i den pågående krigen. Selv om Taliban må gi seg militært, taper USA politisk og moralsk.

– Kvinnene i Afghanistan hater Taliban på samme måte som de hater de tidligere muslimske regimene. Deres ekstreme islam står langt fra afghanske verdier og det afghanske folket vil en gang kvitte seg med Taliban for godt. Kanskje ikke det første året, men snart, sier hun ettertenksomt.

– Taliban er importert fra utlandet, først fra Saudi-Arabia, så fra Pakistan. De er trent og finansiert av vesten, også etter at verdenssamfunnet offisielt boikottet dem. De håpet i det lengste på at de kunne bruke Taliban i krigsspillet for sine egne strategiske interesser i regionen, avslutter Maryam Azimi som på tross av at hun er syk, gir intervjuer og holder innledninger så ofte hun kan mens bombene faller over hennes hjemland.

Hør stemmene fra Kabul!

Stemmene fra Kabul

er stemmene fra hus som brenner,

folk som løper, folk som leter,

stemmene fra tomrommet

som roper etter den som var der,

stemmene fra oppstyret,

bestyrtelsen, lemlestelsen,

hør stemmene fra Kabul,

fra husene som brenner

i gatene som brenner,

fra himmelen som styrter

rød ned fra takene,

hør stemmene fra kulda,

kulda i Kabul

som dreper så hverdagslig,

dette er hverdagen,

dette er stemmene

fra hver dag i Kabul!

Hør trollet rulle

inn over Kabul,

hør trollet larme

med bomber over Kabul,

hør stemmene fra Asemai

og fra Chendawol!

Hør stemmene som brenner,

hør oppstyret, oppstanden,

stemmene som brenner

er stemmene fra Kabul!

(Stemmene fra Kabul. September 1993 – den siste reisen fra Kabul til Quetta. Fra diktsamlingen Det brente hjertet)

Fakta: Den afghanske kvinneaktivisten, poeten og menneskerettighetsforkjemperen Maryam Azimi kom til Norge med sine to små barn som flyktning i 1994. Etter mange måneder på forskjellige asylmottak, deretter i dekning i forskjellige familier, tilbrakte hun halvannet år i kirkeasyl. I 1997 ble hun innvilget opphold på humanitært grunnlag av daværende justisminister, Gerd Liv Valla.

Kommentarer
DEL