Helter i en håpløs tid

7. oktober er en spesiell dag i Russland. Mens noen i dag feirer presidenten Putins fødselsdag, minnes andre at det er gått 5 år siden mordet på de demokratiske verdiers forsvarer, Anna Politkovskaja.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. Den 7. oktober i 2006 var en lørdag. Lørdager jobber alle journalistene i «Novaja Gazeta», på norsk «Ny Avis». Det er da vi sender mandagsnummeret i trykken. Den dagen var jeg på jobb, jeg hadde vakt i redaksjonen. Jeg husker alt fra denne dagen på samme måte som andre husker bryllupsdagen sin. Bare av en helt annen grunn. Dette var dagen da journalisten Anna Politkovskaja ble myrdet.

Rundt klokka seks på ettermiddagen samlet redaktøren alle som var til stede i nyhetsrommet. Halve verden kjenner dette rommet, det er der journalistene i «Novaja Gazeta» gjør intervjuene sine.

Det er også der vi har hengt opp avisens «ikoner»: Seks flotte svart-hvitt-bilder av de seks medarbeiderne som har blitt myrdet de siste elleve årene: Igor Domnikov, Jurij Sjtsjekotisjin, Anna Politkovskaja, Anastasia Baburova, Natalia Estemirova og Stanislav Markelov. Markelov var avisens advokat, og en god venn av Anna og Natalia – de jobbet sammen i Tsjetsjenia.

Nesten hver dag ser jeg opp på disse fotografiene, og finner det vanskelig å fatte matematikken i det: Seks drepte journalister i én avis er alt for mye. Det er jo ikke krig. Eller er det?

Ikke første gang

Den dagen satt vi samlet i nyhetsrommet, og redaktør Dmitri Muratov fortalte at en kollega fra nyhetene hadde ringt ham.

– Han sa at Politkovskaja er drept, fortalte han.

Jeg trodde ham ikke. Det første jeg sa, var:

– Om hun var blitt drept, ville vi ikke blitt oppringt av en kollega, men av politiet. Eller av slektningene hennes, som politiet ville ha ringt til. Anna er alt for kjent!

Jeg kan ikke huske at noen av oss virkelig trodde på denne forferdelige nyheten. Likevel, vi hadde allerede opplevd to drap på redaksjonsmedlemmer. Og Anna hadde blitt utsatt for mordforsøk tidligere, i september 2004. Også til redaksjonen kom det stadig vekk drapstrusler til henne i posten.

I lang tid hadde hun vært under oppsyn av Russlands sikkerhetsmyndighet, FSB, angivelig for beskyttelse fra staten. Vi visste at hun balanserte på katastrofens rand, men det hadde hun gjort så lenge. Så lenge at vi hadde vent oss til denne trusselen. Ikke lenge før hun ble myrdet, fortalte Anna meg at hun snart skulle bli bestemor og derfor måtte komme til å jobbe litt mindre. Fordi barnebarn er noe av det som gjør livet verdt å leve.

Hun fikk aldri møte sitt første barnebarn Anna, som ble født i februar 2007. Det oppstod en merkelig tradisjon i «Novaja Gazeta»: Flere redaksjonsmedlemmer begynte å gi barnebarna sine navn etter drepte bestemødre og bestefedre. I september i år fikk Aleksander Domnikov, sønnen til redaksjonsleder Igor Domnikov, som ble drept i 2000, en gutt. Guttens fulle navn er Igor Aleksandrovitsj Domnikov.

Annas 500 artikler

Enkelte snakker om skjebne, og sier at vår skjebne er å leve og fødes i Russland under Putin. Jeg er ikke enig. Anna Politkovskaja gjorde kun sin journalistiske plikt. Den lørdagen vi fikk vite at hun var myrdet, tok vi ut alle de tidligere artiklene av «Novaja Gazeta».

For oss, for hele landet og for hele verden ble drapet en hovedsak. Alle i redaksjonen jobbet ustanselig hele den helgen. Jeg gikk gjennom arkivet for å finne de viktigste tingene Anna hadde skrevet siden hun begynte i redaksjonen i 1999.

Men det fantes ikke noe som ikke var viktig. Hver artikkel beskrev menneskers sorg og smerte eller den langet ut mot makthaverne. Anna skrev i alt over 500 artikler for «Novaja Gazeta». Det var dette hun ble drept for.

Den 7. oktober er en spesiell dag i Russland. Dette er dagen da alle landets nikkedukker, de som anser seg selv som eliten, feirer Vladimir Putins fødselsdag. Det er han, og ikke Hviterusslands Lukasjenko, som i virkeligheten er Europas siste diktator. Det burde europeerne snart forstå. Jeg tror det kommer til å skje før eller senere, men hvor mange flere av mine kolleger må dø?

Den 24. september, da verden fikk det åpenbare svaret på hvem som blir Russlands neste president, var Obama-administrasjonen raskt ute med å uttale seg:

– Vi er klare til å samarbeide med enhver president som er valgt av det russiske folket. Putins kandidatur forstyrrer ikke oss. Vi tror fremdeles at «reset»-programmet har gitt oss gode resultater i samarbeidet med Russland.

Medaljens to sider

Jeg forstår ikke helt hva slags resultater de snakker om. Om at Anna Politkovskaja, som ble født i New York av en russisk diplomat, ble drept uten at morderne er funnet og straffet? Om at antallet drepte kritikere av staten økte til et titalls etter mordet på Anna? Om at russisk korrupsjon og oljeindustriens kynisme har flommet ut av Russlands kyster og oversvømt Tyskland, Frankrike, Norge og Amerika?

Hva er dette valget hos det russiske folk som Obama-administrasjonen snakker om, når til og med den europeiske menneskerettighetsdomstolen nå og da hever stemmen og uttaler at mitt folk ikke har noe valg, annet enn å starte en ny revolusjon?

Også i Russland sier vi at en medalje har to sider. Jeg har på følelsen at Europa har hengt Russlands medalje på sitt bryst. Den har Anna Politkovskaja på den ene siden, og Vladimir Putin på den andre. Og det er denne baksiden som henger nærmest hjertet og nærmest samvittigheten og prinsippene til den vestlige sivilisasjonen – det er den som henger nærmest forståelsen av det nye Russland.

Dere sier at de demokratiske verdiene som Anna Politkovskaja fryktløst forsvarte og døde for, er gode teorier. Men da har jeg et spørsmål til dere: Hvordan kan Vesten se på Hviterussland som et land som er splittet mellom diktatoren og folket, mens Russland ansees som et land der folket og diktatoren er ett?

Er det bare fordi Russland og det russiske markedet er større enn Hviterussland? Handler det nok en gang bare om olje og gass?

Russisk rulett

Russland er virkelig større. Russland er så stort at det vil overleve alle grusomme tider, inkludert Vladimir Putin og hans klikk.

Men demokrati i Russland blir det ikke på lenge. Kanskje kommer det aldri. Man må ha tro for å skape demokrati. Men når de som tror blir myrdet, og de som myrder får gå fri, da er ikke tro noe eksempel til etterfølgelse.

Etter mordet på Anna Politkovskaja var reaksjonene sterke. Politiske eliter fra Brasil til Italia, fra Japan til Amerika, var klare på at mord på slike som henne ikke bare er et internt anliggende for Russland. Dessverre kostet ikke drapet Russland en eneste olje- eller gasskontrakt. Det fulgte ingen sanksjoner etter sympatierklæringene.

Det er gått fem år siden den 7. oktober 2006. Situasjonen i Russland er ikke blitt bedre for noen andre enn mordere. Det at ingen er blitt dømt, skaper frykt hos mange – de paralyseres, mister motivasjonen og forlater landet. Det er alltid verre å slå mot en murvegg enn å hoppe over den og vende den ryggen.

Men ikke alle russere velger denne utveien. De fleste velger å bli. De som er dømt til å bli i Russland blir gradvis brutalisert – uten håp forsøker de å justere seg til livet i Russland. Som i en rulett, som i et spill uten regler, uten lover og uten mening.

Vi lever i vanskelige tider og under veldig tunge forhold. Vi har mistet troen på underverker, og ingen hjelper oss.

Men vi har helter – slike som Anna. På den måten er hun fremdeles i live, og vil alltid leve. Og når vi tenker over at det finnes slike mennesker, blir det enklere å bo i Russland.

Men det blir ikke nødvendigvis tryggere.

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 07.10.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL