Heltedyrking i Kabul

I Kabul befinner president Karzai seg i skyggen av «Løven fra Pansjirdalen»: På offentlige kontorer henger bilder av avdøde Massoud og presidenten, side om side. Men ute i hovedstaden ruver helten Massoud på opplyste gigantboards, fasader og veikryss.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Du skal ikke ha vært lenge i hovedstaden Kabul før blikket ditt treffer et portrett av den karismatiske kommandanten fra Nordalliansen, Ahmed Shah Massoud. At han fortsatt har mange tilhengere, er det ingen tvil om. Og de fleste bærer sine jordfargede pakolluer med stolthet:

Foran ett av FNs gjestehus holder en ung sikkerhetsvakt armene rundt et foto av Massoud og proklamerer høylydt: Han er min helt! Og medisinstudent Hairoon har dekorert hele teltboligen sin med Massoudbilder.

«I like him. Very like», utbryter en av sjåførene for en internasjonal hjelpeorganisasjon og peker mot en opplyst mega-radar i Wazir Akbar Khan-åsen i hovedstaden. Radaren stammer fra den tiden Ahmed Shah Massoud og resten av Nordalliansen angrep Kabul med raketter. Nå er radaren omgjort til et maleri av Løven fra Pansjir og hans krigsmateriell, som kan ses fra store deler av byen.

Kommandantenes bønn

Imidlertid tar det ikke lang tid før det kommer fram mindre flatterende utsagn om den verdenskjente frihetskjemperen. Ikke alle er enige i helteglorien og persondyrkelsen.

«Jeg vil dø før Massoud. For hvis han kommer til Paradis før oss, sprenger han alle bruene dit etter å ha passert først», er en bønn flere av kommandantene i Nordalliansen skal ha framsagt, heter det på folkemunne i Kabul.

– Jeg hater ham! Han er en av de mest brutale menn som har levd. Hans rakettangrep drepte fire av mine fettere. En av dem studerte medisin og ble drept mens han deltok i en malariakampanje, forteller Sharifa (20) fra bydelen Microrayan i Kabul.

Ekstremt brutal mann

Også kvinneaktivisten Leila Jazayery, som er shiamuslim, har lite til overs for Massoud og de andre kommandantene i Nordalliansen.

– Mujahedin, eller Nordalliansen, sto bak 95 prosent av ødeleggelsen av Kabul. Før mujehedin begynte å kjempe mot hverandre i 1992, var det relativt rolig i Kabul. De sovjetiske troppene raserte landsbyer og drepte utover landet, men lot hovedstaden være i fred.

– Massoud hadde den best organiserte hæren. Det var han som bombet Vest-Kabul, der det bor flest shiamuslimer. Europeerne likte og støttet ham, men han var en ekstremt brutal mann. At han i tillegg eide rike lapisgruver, var ikke uvesentlig for utenlandske interesser, påpeker Leila.

Ingen dømt

En rapport fra Human Rights Watch bekrefter Leilas Jazayerys utsagn: I 1995, for eksempel, ble Massouds kommandanter holdt ansvarlig for voldtekter og ran i hazara-området Karte Seh utenfor Kabul. Også i 1998 fikk Massoud skylden for et av de verste angrepene i Nord-Kabul som drepte bortimot 200 personer. Bare i 1994 skal 25.000 personer ha blitt drept av rakettangrep fra Nordalliansen. Hittil er ingen afghanske kommandanter blitt dømt for drap og grusomheter de beviselig har utført.

En måte å overleve

Men det er ikke slike hendelser soldatene på toppen av Wazir Akbar Khan-åsen, snakker om, iallfall ikke til fremmede. Soldatene som vokter over Kabul, bor i underjordiske huler med jordgolv, dag etter dag, natt etter natt, år etter år. Bare et hull og en vindusglugg slipper lyset inn. En av de unge regjeringssoldatene kommer ut med en kalasjnikov i hendene og spør, overaskende:

– Har dere lyst på et glass te?

Vaktmann Omar og jeg bestemmer oss for å si ja til invitasjonen; vi er tørste etter oppstigningen langs åsen.

Soldat Hodrat (18), også i pakollue, geleider oss inn i hulen. Det første som treffer blikket er et foto av Massoud. Midt i rommet står en stor vannkjele og putrer på en sort vedovn. Langs veggen er det lagt ut madrasser stappet med afghansk bomull. Og på leirgulvet foran ovnen ligger rester av kokt ris og eggeskall. Annen mat har ikke soldatene råd til – med 20 dollar i måneden.

– Ja, det vil si de månedene vi får utbetalt lønn, føyer soldat Hodrat til. I ett år har han holdt til i dette underjordiske rommet. Hodrat er fra Badakhshan, moren og faren er flyktninger i Iran. I likhet med flere av de andre vaktsoldatene, kan han verken lese eller skrive. Derimot har han ingen problemer med å handtere en kalasjnikov.

Å være soldat er en måte å overleve på i et krigsherjet Afghanistan, der et lite mindretall av befolkningen har lønnet arbeid. At jobben ikke er så lukrativ, avslører blant annet halvskitne, krøllete uniformer og slitne blikk.

I hulerommet leker også en guttunge med gevær. Faren hans er vaktsoldat. Noen av dem som er på vakt i åsen, kjempet for Massoud i fire, fem år. I beundrende ordelag snakker de om kommandanten deres som ble verdensberømt.

– Tenk, jeg er født like i nærheten av Massouds landsby Jangalak i Pansjirdalen, bemerker Hodrat. – 9. september, da han ble drept for to år siden, er vår sørgedag. I motsetning til oss, hadde han solid utdannelse fra den polytekniske høyskolen i Kabul. Han var den mektigste i Jamiat-partiet.

Rubin- og turkisgruver, inntekter fra narkotika er det ingen som snakker om.

Stadig flere portretter

På vei ned fra åsen, sier min følgesvenn Omar at Massouds menn var ville og hensynsløse. De plyndret landsbyer, krevde inn veiskatter, tok uskyldige folk til fange og tvang familiene til å betale løsepenger. Selv bærer ikke Omar pakollue, men hvit kalott. Han er pasjtun, og har ikke mye til overs for pansjirene som dominerer regjeringen i dag.

– Det er grunnen til alle portrettene av Massoud over hele Kabul. Legg merke til at det stadig dukker opp flere bilder, påpeker Omar. Han er utdannet farmaseut. Men fordi lønnen er så dårlig, har han tatt seg jobb som vaktmann i en av de mange boligene som er leid av utlendinger i Kabul. Der tjener han ti ganger bedre.

Skjuler sin identitet

Også politisk rådgiver for FN i Kabul, Anders Fänge, bekrefter på sitt vis Omars utsagn.

– Etter Talibans fall var det så å si bare pansjirgruppen igjen av Nordalliansen. De fikk også mest makt i regjeringen.

Med andre ord gjenspeiler alle plakatene av avdøde Massoud hvem som sitter med makten i Kabul. Det plakatene ikke gjenspeiler er spenningene i samfunnet. Overgrep mot shiamuslimer – hazarafolket og pasjtunere. Mange pasjtunere tør ikke å sende barna på skolen eller gå til markedet. Noen går så langt som å skjule sin identitet for å unngå trakassering.

Den virkelige makten

Selv om regjeringen har mer eller mindre kontroll i Kabul, er det kommandantene som har den virkelige makten. Det er en gjengs oppfatning blant folk flest. For hvorfor straffer ikke Karzai kommandantene når de tar seg til rette, begår overgrep og okkuperer eiendom og hus som ikke er deres?

Et utsagn av Goran Fejic, FN-rådgiver for menneskerettigheter i Afghanistan, dukker opp i minnet: «Er du arbeidsløs og har et gevær, er det lettere å overleve i Afghanistan.» Det sa han som får daglige rapporter om overgrep over hele landet der soldater og andre bevæpnede menn tar seg til rette.

Personer forsvinner

Daglig forsvinner personer over hele landet. Den afghanske juristen og kvinneaktivisten Hangama Anwari forteller om en lærer som ble hentet av maskerte menn sist natt. Andre beretter om to politimenn fra distrikt 11 i Kabul som ble fraktet til et privat kommandantfengsel. Ingen har sett dem siden. En bemerkning fra politiet om at kommandantene ikke skulle kjøre rundt uten nummerskilt bak sotete glass, var nok til å bli tatt til fange og kjørt bort.

Private fengsler har lenge vært et problem i Afghanistan, ifølge blant annet internasjonale Røde Kors. Det sivile politiet har lite eller ingenting de skulle ha sagt mot våpenmakten.

Hangama Anwari forteller også om en brud som nylig ble bortført i Badakhshan under bryllupet uten at myndighetene har gjort forsøk på å oppklare saken. Det får meg til å tenke på Nadja som jobber for FN i Kabul. For ti år siden forlot familien alt de eide og dro i hui og hast fra Kabul, fordi en mujahedin-kommandant hadde gitt beskjed om at han ville «ha» den yngste søsteren hennes.

– Samme natten bestemte mor at vi skulle flykte. Vi gjorde det rette. Hvorfor skulle hun, en velutdannet kvinne, la seg bortføre av en brutal kommandant fra fjellene som verken kunne lese eller skrive? spør Nadja og legger til at søsteren nå har eget legesenter i Peshawar. I den tiden var slike overgrep dagligdagse. – På 80-tallet var kommandant en ærestittel, fra 90-tallet av har betegnelsen gått over til å være et skjellsord, sier Nadja etter en pause.

Ingen demobilisering

I dag lider det afghanske samfunnet av at så mye våpen er i omløp, at ulike krigsherrer kontrollerer hele provinser med våpenmakt. Ett av målene for overgangsregjeringen og president Karzai var demobilisering av ulike krigsherrer. Denne prosessen har ennå ikke startet for fullt.

I Afghanistan er det fortsatt like lett å få tak i våpen som flate, avlange afghanske brød. I Chicken & Flower Street, hovedgaten i Kabul, er det stilt ut kalasjnikover. I en teppebutikk leker en liten gutt med et gevær uten at faren og butikkeieren tar nevneverdig notis av det.

Få helter

I Afghanistan er det få helter foruten dem som har våpenmakt. Slik kan også alle portrettene av Massoud oppfattes, av både barn og unge.

---
DEL

Legg igjen et svar