Sikkerhet i det offentlige rom har lenge vært en faktor som enhver verdensborger har måttet forholde seg til i større eller mindre grad, men noe de færreste har hatt mulighet til å få en grundig innføring i. Det kan du nå, men vær forberedt på at det er en ganske lang og mørk korridor, med en og annen skummel overraskelse på veien. Boken er svart på utsiden og har 336 sider, de fleste skrevet med knøttliten skrift. Potensielt skummel, fordi Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NMS), Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), og Storbritannias Center for the Protection of National Infrastructure (CPNI) er noen av bidragsyterne. Der har PST blant annet skrevet et innlegg om hvordan sikkerhet for deg og meg kan være en balansegang mellom «funksjon, budsjetter, materiell motstandskraft (resilience) og design».
Dette er en selvfølge, men en selvfølge i hvert fall undertegnede hadde tenkt lite på før denne boken.
Overdimensjonerte blomsterpotter. Boken er litt som et arkitektonisk signaturbygg selv: speilblank og kald på utsiden, med elementer av naturlige innslag når du beveger deg inn i bokens rom. Det er en elegant kombinasjon av kaldt og mykt, glatt og materielt. Etter at du har åpnet coveret, dukker det opp en uvanlig bokrygg med eksponert binding. Svart, CMYK-gult og hvitt med tydelige kapitteloverganger, oversiktlige emneinndelinger, sitatuthevninger og grundig kreditering.
Det må ha vært en helvetes plantegning som lå til grunn for sammensyingen av prosjektet. Boken er svært omfattende, har en god balansegang mellom de ulike bidragsyterne, er velskrevet (forordet, skrevet av rektor for Bergen Arkitekthøgskole, Cecilie Andersson), og ikke minst omfatter den en rekke detaljerte tegninger fra alle verdens kriker, kroker og knutepunkt, som viser hvordan ulike sikkerhetstiltak har blitt implementert. Dette eksempelvis i form av installasjoner, barrierer, vakttårn, videoovervåking, underjordisk armert betong – for ikke å glemme de overdimensjonerte blomsterpottene som har skutt opp overalt her til lands. Hver og en stor nok til å huse en litt kortvokst student med beskjedne behov.
Du kan estetisere sikkerhetstiltakene, som de over- dimensjonerte blomsterpottene eller «sikkerhetsklarert kunst».
Sikring. Det skal ha vært PST og NSM som selv tok kontakt med Bergen Arkitekthøgskole (BAS) med forespørsel om et mulig samarbeide og fagutveksling. Initiativet resulterte i en serie med foredrag fra både offentlige organer og private aktører, og flere studiereiser til Europa og Midt-Østen. Dette kulminerte i et kurs på masternivå med navnet City Secure. Boken The City Between Freedom and Security gjenspeiler en rekke av områdene som ble behandlet under kurset. Alle bidragsyterne enes om at i et åpent demokrati må det være en god balanse mellom frihet for individet og sikkerhet for folket.
Partene understreker også at de har gitt hverandre rom til å utforme sine avsnitt etter eget skjønn, og ikke har ønsket å påvirke hverandres konklusjoner. Målet for boken skal være styrket kommunikasjon og informasjon mellom de to fagfeltene, og et grunnlag for videre diskusjon. Det virker som om dette har fungert godt for begge parter. Så får det heller være at det vekker en svak fornemmelse av at tiltaket kanskje også ble igangsatt for å avkrefte noen oppfatninger om myndighetenes lukkede dører. Jeg synes det er interessant å få vite hvordan grenseoverganger, regjeringsbygninger, ambassader, bymurer, undergrunnsstasjoner, minnemonumenter, sportsarenaer, bolighus og museer har blitt sikret, eller kan bli sikret i fremtiden.
Synlig sikkerhet. Vi har alle kjent på redselen for terror på både hjemme- og bortebane etter terrorangrepene her hjemme 22. juli 2011. Vi hadde knapt kommet oss over New York, London, Madrid og Mumbai før det tikket inn med meldinger om nye bombeangrep verden over. Nå lever vi plutselig i en tid der sikkerhet er blitt et internasjonalt ansvar som ikke lenger handler om lokale lovverk og tjenestemenn, men om et samarbeid som strekker sine røtter langt inn i tilstøtende sektorer: alt fra innbyggere, adferdsanalytikere og risikoeksperter til politikere, arkitekter og byplanleggere. Nå er faren nesten like stor eller liten uansett hvor du befinner deg. Flyplassen, t-banen, kjøpesenteret, fornøyelsesparken, rådhustorget, fotballkampen, nattklubben eller det franske bakeriet på hjørnet. Spørsmålet noen av forfatterne i boken stiller er hvordan vi kan løse denne utfordringen på en måte som fremdeles bevarer individets rett til å bevege seg fritt i byen, uten å være redd for det som kanskje kan skje. Det finnes åpenbart ulike metoder for å sikre en by. Du kan estetisere sikkerhetstiltakene, som de nevnte blomsterpottene eller ha «sikkerhetsklarert kunst». Du kan skjule tiltakene, som eksempelet med de underjordiske armeringsplatene. Eller du kan rett og slett sette det rett i fleisen på befolkningen med overvåkingskameraer fra hvert hushjørne, væpnede vakter og fiendtlige gjerder, som ved den Amerikanske Ambassade i Oslo. En venninne måtte faktisk selge leiligheten sin rundt hjørnet flere hundre tusen kroner under takst fordi de færreste turte å bo der lenger. Synlig sikkerhet gjør visstnok folk usikre.
Synlig sikkerhet gjør visstnok folk usikre.
Fremmedgjøring. Nå kan det se ut som om vi er i ferd med å gjøre den samme tabben på nytt med regjeringskvartalet. Ut fra planene som ble lagt ut den 27. september i år kan dette se ut til å bli nettopp et eksempel på ubalanse mellom funksjon, budsjetter, materiell motstandskraft og design; for ikke å nevne trivsel. Det virker for meg noe uforståelig at teamet bak planleggingen av kvartalet ikke har konsultert redaksjonen bak boken; den er jo et resultat av massiv research på emnet. Statsbygg, Forsvarsbygg og Team Urbis anbefales å lese denne før de går i gang. Den gir mange eksempler på hvordan sikring av urbaniserte områder i en ny virkelighet med nye trusler kan virke fremmedgjørende på befolkningen og skape arkitektoniske nevroser. For egen regning tror jeg at disse nevrosene på lang sikt kan få kortvokste eksstudenter til å pakke snippsekken og dra hjem til Snåsa. Til slutt er det bare byråkrater, politikere og sikkerhetsstyrker igjen. De kan jo kose seg sammen på kafé med utsikt over regjeringskvartalet. Jeg likte foresten kirsebærtrærne på planleggingstegningene fra Team Urbis. De så på en måte så trygge ut.
