Helt eller forræder?

Motstandsmannen Asbjørn Sunde var personifiseringen av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape etter krigen. Var han virkelig spion – eller en krigshelt som ble ofret?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Offer eller spion Regi: Tore Severin Netland og Terje Ranes, foto: Hilde Malme Filmveteran Tore Severin Netland har nylig hatt premiere på sin kinodokumentar Offer eller spion, om motstandsmannen Asbjørn Sunde, lederen av Osvald-gruppa under andre verdenskrig. Sunde gjennomførte  1941–1944 over 100 aksjoner, men ble under den kalde krigen – i 1954 – dømt for spionasje. Hvem han var, og hvem som styrte hans bevegelser er spørsmål regissøren reiser i denne unike krigsdokumentaren – sammensatt av arkivbilder fra aviser, filmaviser, dokumentarer og spillefilmer, intervjuer og egne dramatiseringer av episoder i Sundes liv. Broket bakgrunn. Asbjørn Edvind Sunde ble født 26. desember 1909 i Vikna, og døde 23. april 1985 i Oslo. Han vokste opp på Karmøy. Faren var glødende syndikalist, men familien gikk i oppløsning, og flere av sønnene havnet på barnehjem. Som ung mann reiste Sunde til Horten for å gå inn i det sjømilitære korps. Her tok han styrmannseksamen og stiftet familie allerede før krigen. Han hadde imidlertid vanskelig for å tilpasse seg den militære disiplinen, og ble ganske raskt utvist fra tjenesten. Sunde tok hyre som matros på flere båter, men også her førte hans manglende vilje til å underordne seg, samt hans tydelige kommunistsympatier, til at han ble svartelistet. Han fikk ikke lenger hyre, og ble arbeidsløs. Sunde ble norsk soldat under borgerkrigen i Spania på den republikanske siden, og her lærte han å lage og utplassere sprengladninger og bomber. Fra Spania skrev han hjem til NKUs avis Klassekampen og NKPs avis Arbeideren – hvor artiklene bar navnet «Rapport fra vår frontkorrespondent». Osvald-gruppen og krigen. Det var ferdighetene fra Spania som ledet til at Sunde ble sabotør og spesialagent i kampen mot tyskerne. Hans motstandsgruppe begynte som den kommunistiske Wollweber-gruppen i Norge, grunnlagt av den tyske kommunisten Ernst Wollweber i samarbeid med Sovjetunionen. Osvald-gruppen – navnet ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten – var den første og mest aktive væpnede, sivile motstandsgruppen i Norge, og Sunde var fra starten i 1941 dens ubestridte leder. 39 sabotasjeaksjoner er nevnt i Sundes egen bok Menn i mørket, mens høyesterettsadvokat, Anders-Langes-partipolitiker og motstandsmann Erik Gjems-Onstad mente antallet var på drøye 200. London-regjeringen ga økonomisk støtte til Sunde og hans sabotører, men disse så seg likevel tvunget til å begå sju bankran for å finansiere sine aksjoner. Under en av disse aksjonene ble et uskyldig menneske drept. Dette gjorde dem upopulære, både blant lokale kommunistgrupper og andre deler av motstandsbevegelsen. Det er på det rene at pengene som ble skaffet på denne måten ble benyttet til kampen mot okkupantene. På denne tiden eksproprierte tyskerne enorme summer i forhold til hva motstandsbevegelsen hadde av midler. Sunde hadde nær kontakt med både Gunnar Sønsteby og Jens Christian Hauge under krigen. Politigruppa ga Osvald-gjengen verdifull informasjon om tyskernes planer og agenter, som utførte oppdrag som Milorg og andre motstandsgrupper fant for farlige, «skitne» eller mentalt og operativt krevende. Mot slutten av krigen ble Sunde mer isolert politisk. Han ble motarbeidet av ledelsen i NKP allerede fra 1944, og la ned Osvald-gruppen samme år på skriftlig ordre fra Sovjetunionen. Ganske raskt etter krigen ble Sunde og andre medlemmer av Osvald-gruppen utsatt for hard kritikk både fra kommunistpartiet og fra borgerlig hold. Overlege Johan Scharffenberg anklaget dem for likvideringer, mens bankdirektører og svenske ASEA – Allmänna Svenska Elektriska AB – krevde erstatning for sprengningsaksjoner gruppen hadde gjennomført. Spionasjedommen. Sunde ble etter krigen tildelt den sovjetiske militære Medaljen for seier over Tyskland – en heder enhver som deltok i organiserte former for krigføring i krigsårene fikk. Da han i 1954 ble dømt til åtte års fengsel for landssvik og sovjetisk spionasje, ble medaljen beslaglagt av politiet som bevis i straffesaken. I retten ble det hevdet at det var politisk overbevisning som ledet ham til udåden. I 1958 sendte Sunde en søknad om benådning til Kongen, grunnet sykdom og sterke smerter. Søknaden var støttet av fengselslegen, fengselsdirektøren og fengselsstyret, men justisminister Jens Haugland forhindret – etter tilråding fra POT og Riksadvokaten – at brevet nådde Kongen. Etter å ha sonet to tredjedeler av straffen, ble Sunde løslatt i juni 1959, 50 år gammel.

Hadde Sunde blitt stilt for retten i dag, ville han ikke blitt dømt, hevdet Borgersrud, som mente innholdet i straffesaken i realiteten var fiktivt.

Historikeren Lars Borgersrud, med doktorgrad om Sunde og Wollweber-organisasjonen/Osvald-gruppen, mente dommen skyldtes en «hysterisk stemning i Norge på denne tida». Asbjørn Sunde passet inn som personifiseringen av det kommunistiske fiendebildet makthaverne ville skape. Hadde Sunde blitt stilt for retten i dag, ville han ikke blitt dømt, hevdet Borgersrud, som mente innholdet i straffesaken i realiteten var fiktivt. Retten mente å ha funnet det bevist at Sunde hadde overlevert hemmelige militære opplysninger til russerne. Dette ble aldri bevist – men retten la likevel til grunn at det hadde skjedd, sa historikeren om dommen. Også etter fengselsoppholdet slet Sunde med dårlig fysisk og psykisk helse. Han var uføretrygdet og levde tilbaketrukket fra offentligheten frem til sin død i 1985. Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby arbeidet for at Sunde skulle få krigspensjon, men uten hell. Forslaget om krigspensjon ble avvist av regjeringen; regelverket utelukket personer med «grovt uverdige forhold», noe en landssvikdom under den kalde krigen ble ansett som. Vellykket filmatisering. Netlands film veksler mellom et omfattende og rikholdig arkivmateriale og dramatiseringer. Dramatiseringene av episoder i Sundes liv er meget bra gjennomført, med sikker tidskoloritt. Forfatteren Torstein Bugge Høverstad er fortellerstemmen i filmen, og gjenhøret av hans sonore røst etter mange års fravær fra film og fjernsyn er en fryd. Terje Ranes er en troverdig og overbevisende Sunde, og det er en glede å møte Alexandra Kollontaj – feministen som var Stalins ambassadør i Norge og Sverige – i Gjertrud Jynges skikkelse. Hennes dialoger med Nordahl Grieg er sterke og fascinerende og et av filmens høydepunkter. Netlands pedagogiske evner er fremtredende, og hans mangeårige bakgrunn som både dokumentarfilmskaper og pressemann leder ham til ikke å trekke bastante konkusjoner om Sunde. Han inviterer heller tilskuerne til aktiv deltakelse, samtidig som «hele historien» om andre verdenskrig forklares og anskueliggjøres på en utmerket måte, med innskutte, herlige sekvenser fra Chaplins Diktatoren. Offer eller spion er alt i alt en spennende og lærerik kinofilm som bør bli et selvsagt valg når lektorer og skolefilmklubber skal plukke ut filmer utover høsten.


Fakta – Osvald-gruppen: Osvald-gruppen ble ledet av kommunisten Asbjørn Sunde (1909–1985). «Osvald-gruppen» var okkupasjonsmaktens navn på Asbjørn «Osvald» Sunde og hans sabotører. Sunde hadde bakgrunn som soldat i borgerkrigen i Spania, der også to av hans brødre deltok. Det var i Spania han tilegnet seg ferdighetene han brukte i sin sabotørvirksomhet 1941–1945. I løpet av krigsårene gjennomførte gruppen rundt 200 sabotasjeaksjoner. I 1954 ble Sunde dømt for spionasje for Sovjetunionen. Dommen har vært sterkt omdiskutert og kritisert, siden grunnlaget for den aldri er blitt bevist. Et brev til Kongen om benådning ble av myndighetspersoner forhindret i å nå frem. Etter krigen levde Sunde et tilbaketrukket liv som uføretrygdet grunnet store fysiske og psykiske plager. 1. mai er det planlagt at et stort monument – Knus nazismen – skal reises på Oslos jernbanetorg, til minne om Osvald-gruppen og de falne i NSB. Kunstneren Bjørn Melbye Gulliksen er mannen bak verket – et hakekors som smadres av en slegge. Monumentet veier 18,6 tonn.


Jan Erik Holst var tidligere direktør ved Norsk filminstitutt, og er nå pensjonist og kritiker.

---
DEL