Heller Telenor enn Bangladesh?

Full frihandel med alle tjenester – er det et mål for en rød-grønn regjering? SV og Senterpartiet sier nei, Arbeiderpartiet tja.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det som er godt for Telenor og Statoil, er godt for verden – og i hvert fall for Norge.»

Dét har til nå vært Norges linje i GATS-forhandlingene, forhandlingene om mer frihandel med tjenester.

Senterpartiet og SV vil at en eventuell rød-grønn regjering skal trekke alle krav som Norge har stilt om at fattige land skal åpne viktige tjenesteområder for utenlandsk konkurranse. Det er uklart om Arbeiderpartiet er enig i det.

Partiets næringspolitiske talsmann, Olav Akselsen, avviser kategorisk at partiet vil trekke slike krav. Jens Stoltenberg er mer uklar.

Stortinget vet ikke, men …

I programmet til Arbeiderpartiet fastslås det at partiet vil at «nasjonale myndigheter ikke tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder for eksempel innenfor sektorene utdanning, helse, energi og vannforsyning, og at Norge ikke stiller slike krav til fattige land».

Jens Stoltenberg skriver i Nationen (23. august) at hvis Bondevik-regjeringen har stilt slike krav, vil krava kunne bli trukket hvis Arbeiderpartiet kommer i regjering. Men samtidig skriver han at «Stortinget ikke er kjent med om regjeringen faktisk har stilt slike krav» .

Alle som vil vite, vet

At «Stortinget ikke er kjent med …» er både riktig og ikke riktig. Det er riktig – og sterkt kritisert – at regjeringen ikke har villet offentliggjøre hvilke krav Norge har stilt. Regjeringen har bare fortalt på hvilke områder Norge har stilt krav. Det er likevel ikke vanskelig å gjette seg til hva krava går ut på når en vet at GATS handler om å øke frihandelen med tjenester.

Lekkasjer måtte likevel til for at vi – svart på hvitt – skulle få vite hva Norge krever av fattige land i GATS-forhandlingene.

Thomas Vermes i Nationen var først ute, mens Helene Bank i Stiftelsen Ignis satte lekkasjene inn i en bredere sammenheng i en rapport som kan hentes fra nettstedet www.attac.no eller fra www.norignis.org.

Krav til 38 fattige land

Det viser seg at Norge har stilt krav til 38 u-land om at de åpner grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Blant disse u-landa finner vi land som Angola, Bangladesh, Colombia, Elfenbenskysten, Ecuador, Gabon, Kenya, Kirgisistan, Nigeria, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Trinidad og Tobago, Uruguay og Venezuela. De 38 er sjølsagt valgt ut fordi norske tjenesteselskap kan vinne markedsandeler hos dem på de områdene der regjeringen mener vi har såkalte «offensive interesser».

Våre «offensive interesser»

Stoltenbergs egen regjering pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge har såkalte «offensive interesser» , og der den – innen GATS – ønsket adgang til markedene i andre land. De seks områdene var skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (bank og forsikring) og lufttransport.

Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester og utdanningstjenester. Sammen med energitjenestene er dette to av de mest følsomme og omstridte områdene i GATS-sammenheng. Men energitjenester er samtidig ett av de områdene der AP-programmet nå ikke vil at Norge skal stille noen krav. Betyr energi også olje og gass?

Ordkløveri om privatisering?

I debatten framover – også innen en eventuell ny regjering – risikerer vi ordkløveri om hva Arbeiderpartiet egentlig går mot av GATS-krav. Det Arbeiderpartiet har programfesta, er «at nasjonale myndigheter ikke tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder».

Nå er det ikke slik at regelverket til GATS i seg sjøl tvinger regjeringer til å privatisere offentlige tjenester, heller ikke til å konkurranseutsette dem. Men GATS-avtalen forutsetter stadige forhandlinger om å åpne innenlandske markeder for konkurranse utafra. Aldri om å lukke dem. Det forhandles om å åpne privat tjenesteyting for konkurranse, og det forhandles om å åpne offentlig tjenesteyting for konkurranse.

Formelt står hvert land fritt til å avgjøre om en tjenestesektor skal åpnes for utenlandsk konkurranse. Men hvis en sektor åpnes, er den åpen for all framtid.

LO-nei til norske GATS-krav

LO-kongressen i mai 2005 fatta dette vedtaket om GATS-forhandlingene: «Regjeringen må offentliggjøre alle krav og motkrav i GATS-forhandlingene. Det er ikke akseptabelt at viktige veivalg i samfunnsutviklingen skal bindes opp gjennom hemmelige, internasjonale forhandlinger. Norge må trekke alle krav til utviklingsland om liberalisering av tjenester. Det må være opp til utviklingslandene selv, uten press fra rike land, om de vil liberalisere eller ikke. Norge må arbeide for at viktige velferdsområder som utdanning, helse, vann- og energiforsyning holdes utenfor GATS-avtalen.»

Internasjonal kampanje

En rekke internasjonale organisasjoner (foreløpig 198) har gått sammen om et opprop, «Stopp GATS-maktspillet mot verdens borgere» , som stiller krav i samme retning (www.tradeobservatory.org). Viktige deler av den internasjonale fagbevegelsen har stilt seg bak oppropet sammen med bistands- og solidaritetsorganisasjoner. Oppropet viser til at det nå settes inn et kraftig press mot 32 MUL-land (blant verdens fattigste etter FNs vurdering) og 40 andre u-land for at de skal åpne tjenestenæringene sine for full konkurranse fra utlandet.

Fattige land presses

Dette presset settes inn på mange vis. Fattige land får vite – i svært så klare ordelag – at hvis de vil oppnå noe på andre områder under de WTO-forhandlingene som nå pågår, må de gi USA og EU markedsadgang på tjenesteområdet.

Det er vestlige tjenestekonsern som har mest å vinne på åpen internasjonal konkurranse, og

det er EU og USA som kan stille krav med makt bak. Det er de som kan si at hvis dere vil selge mer mat og tekstiler til oss, må dere slippe inn våre banker, våre teleselskap, våre vannkonsern.

For fattige land kan kortsiktige fordeler telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved GATS: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

Norge bidrar til presset

Overfor u-land er Norge den sterke. Fri konkurranse har aldri vært kamp på like vilkår mellom rik og fattig.

Det gjør det ikke bedre at de norske krava faller inn i det kravmønstret som EU og USA har lagt til grunn.

Bortsett fra helse og utdanning vil EU åpne alle former for tjenesteyting for full internasjonal konkurranse over hele verden. USA vil i tillegg inn på markedene for utdanning. Og får støtte fra Norge.

I GATS er det dessuten slik at hvert fattig land står aleine mot en blokk av rike. Når Norge vil ha fritt slag for Telenor i Bangladesh, slåss vi samtidig for interessene til alle telekonsern som fristes av telemarkedet i Bangladesh. Bangladesh står helt aleine i den dragkampen.

---
DEL

Legg igjen et svar