Bestill sommerutgaven her

Helbredelse i det naturlige

1900. Vegetarier, Künstler und Visionäre suchen nach dem neuen Paradies
Forfatter: Peter Michalzik
Forlag: DuMont Buchverlag (Tyskland)
NYTENKERE / Det anarkistiske kollektivprosjektet Monte Verità var et grensesprengende, vibrerende sentrum med inspirasjon for tankegods som finner gehør også i dag.

En pensjonatvertinne i Torino titter gjennom et nøkkelhull og ser en splitter naken mann danse i orgiastiske piruetter, alene. Innimellom improviserer han vilt på piano. Slik setter Peter Michalzik scenen for boken 1900. Vegetarier, Künstler und Visionäre suchen nach dem neuen Paradies («1900. Vegetarianere, kunstnere og visjonære søker et nytt paradis»). Den nakne danseren er en av tidenes mest innflytelsesrike filosofer – Friedrich Nietzsche. I Slik talte Zarathustra# beskrev han idealet: Det frie individ, løsrevet fra det allmenne, fra flokken, fra Gud. På leting etter en dionysisk energi, som skaper av et nytt selv, «overmennesket».

Når alle bånd til det bestående er kuttet, befinner vi oss riktignok raskt i et truende ingenmannsland. Nietzsche forutså på uforklarlig vis sin egen skjebne: «Ti år med genialitet, ti år med sykdom.» Sine siste år tilbrakte geniet i taus hjelpeløshet, i sin søsters varetekt. Et liv nærmere naturen.

Det nakne mennesket var det naturlige mennesket.

Men inspirasjonskilder er udødelige. Nietzsches ånd gjenfinner vi i Monte Verità («Sannhetens berg»), et fenomen som er både jordnært og utopisk, et sentrum for avhoppere av mange slag på en høyde ved Lago Maggiore i Sveits. I brytningen mellom gammel og ny tid ved århundreskiftet 1900 samlet det seg en gruppe individualister som ville fri seg fra samfunnets lenker og vie seg til nyskaping.

De var pasifister, forfattere, malere, dansere, vegetarianere, anarkister, politiske opprørere, selvutnevnte profeter med langt hår og pannebånd, såkalte vandreapostler – og alle søkte de et sannere, enklere, helbredende liv, et liv nærmere naturen, uten press og pengejag. Et annet av deres store forbilder var den russiske adelsmannen og forfatteren Lev Tolstoj, som ville kvitte seg med sin formue og leve et asketisk liv på landet (til stor forbitrelse for hans kone, med ansvar for barna).

Monte Verita

Monte Verità startet som et kollektivprosjekt. En håndfull gründere var skjønt enige: Å betale skatt, avtjene militærtjeneste eller tjene staten på noen som helst måte var av det onde. Reglene var klare: Et medarbeidersystem krevde at alle skulle bidra med arbeid. Arbeidet var imidlertid frivillig, da alt som minnet om utbytting, måtte unngås – noe som etter hvert på uunngåelig vis skapte problemer av disiplinær og økonomisk art.

Dans, musikk og vegetarmat

Sunn, vegetarisk, egenprodusert mat var viktigere enn all verdens moralnormer. Luft og lys var vesentlige helbredelsesfaktorer. Det nakne mennesket var det naturlige mennesket, og kroppen var et tempel. En nysgjerrig lokalbefolkning i Ascona tok turer opp på Monte Verità og kunne iaktta nakne menn og kvinner med hakke og spade, eventuelt iført hjemmesydde lærsandaler (for de som godtok å bruke animalske produkter).

Gründerparet fremfor noen var den belgiske industrimannen Henri Oeverkoven, som hadde lagt byliv og business bak seg, og pianisten Ida Hoffmann. De to levde sammen i et «fritt» ekteskap. Det ble plantet og bygget. Et sanatorium skulle tilby kurer for sivilisasjons-avhoppere. Etter hvert kom dans og musikk i friluft til å spille en stadig større rolle. Nattlig nakendans når været tillot det. Naturlighetsrus.

Monte Verità

Snart tiltrakk Monte Verità seg internasjonal oppmerksomhet og berømtheter, som alle tilbrakte tid i dette samfunnet. Det var dikterne Hermann Hesse, Gerhard Hauptmann, Rainer Maria Rilke, 3Fritz Brupbacher#, en av Sveits’ førende anarkister, de russiske anarkistene Mikhail Bakunin og Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin.

Selvmord og kokainmisbruk

Den tyske sosiologen Max Weber underla seg flere kurer på berget. Han profiterte dessuten på kretsens frihetsnormer og involverte seg, ifølge Michalzik, i flere affærer med kvinner, uforstyrret av om de hadde andre elskere eller ektemenn. Sjalusi tilhørte en av de samfunnets lenker som skulle brytes. Det fungerte ofte dårlig, selv for Weber, men i større grad for kvinnene. Monte Verità opplevde hele seks selvmord, alle begått av kvinner.

Her spilte ett medlem av kretsen en vesentlig rolle: dosent i psykopatologi Otto Gross. Michalzik beskriver en storartet karismatiker og forfører, som ved sitt kokainmisbruk brant sitt eget og andres lys i begge ender. To kvinner som sto ham nær, døde av overdose, og Gross var mannen med stoffet for hånden.

Til slutt underla han seg – nytteløst – en avvenningskur og en analyse ved Carl Gustav Jung, som senere innrømmet å ha funnet så stor interesse i Otto Gross at han lot flere av hans ideer tilflyte egen forskning. Da hadde Gross flyktet fra klinikken, men senere endte han likevel på et asyl for mentale lidelser, og til slutt døde denne begavede turbomannen syk, utarmet og ensom.

Monte Verità

Gjennom flere tiår besto Monte Verità som vibrerende sentrum og inspirasjon for tankegods som skulle finne stort gehør opp til i dag. Sprikende intensjoner og første verdenskrig medførte at eksperimentet ebbet ut.

Peter Michalzik bygger historien opp anekdotisk, basert på skrifter og legender. Noen evaluering gir han seg pussig nok ikke inn på.

Både komiske og tragiske elementer gjennomsyrer fenomenet Monte Verità. Det preges samtidig av grensesprengende strømninger med inspirerende tankegods. Boken nyter dessuten en utilsiktet aktualitet: De som ikke får nok av gode råd om hvordan vi best skal komme gjennom en kvelende pandemi, vil finne mang en pekepinn i boken 1900. I pakt med naturen, der all helbredelse er tilgjengelig.

Avatar photo
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også like