Hegemoni som makt og mulighet

Perry Anderson har sett nærmere på begrepet hegemoni, og hvordan det kan benyttes på en politisk tjenlig måte. 

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

The H-Word. The Peripeteia of Hegemony

Perry Anderson

Verso Books

UK

Perry Anderson tar oss blant annet med tilbake til oldtidens Hellas, til den russiske revolusjonen, til Tyskland i årene 1848–1849, til det fascistiske Italia, til Nazi-Tyskland, til det maoistiske Kina, til forholdene under Thatchers England, til EU-styret under Angela Merkel og til Bush og Obamas USA.

Anderson er en marxistisk teoretiker, som blant annet har skrevet bøkene American Foreign Policy and Its Thinkers, The Indian Ideology og Considerations on Western Marxism. Denne boken dreier seg om hegemoni-begrepet. Hva betyr det, og hvordan kan man finne eksempler på hegemoni gjennom historien?

Begrepet peripeteia i bokens tittel betegner en avgjørende vending i en utviklingsfase – vendepunktet man ofte finner beskrevet i den klassiske litteraturen, for eksempel i Kong Ødipus. I The H-Word representerer peripeteia en håpefull tro på en mulig foran-
dring i USAs verdensdominans og hegemoni over andre stater.

Gresk opprinnelse og Gramsci. Hegemoni som begrep er mye brukt i studiet av internasjonale relasjoner og i politisk vitenskap – uten at det eksisterer noen konsensus om begrepets eksakte mening. Det er opprinnelig gresk, og innebærer i sin konkrete betydning det «å lede» eller «å guide.» I mer abstrakte betydning handler det om lederskap og alliansedannelse mellom bystater – opprinnelig allianser mellom greske sådanne.

En viktig utvikling av hegemoni-begrepet knyttes gjerne til den italienske tenkeren, politikeren og filosofen Antonio Gramsci (1891–1937). Han var sosialist, ikke marxist, og for ham innebar hegemoni en svært kritisk holdning til klassisk marxistisk teori – som etter hans mening la for stor vekt på underbygningen, det vil si på økonomiens innflytelse på kulturen. Gramsci selv la mer vekt på overbygningen – juss, politikk, religion, kunst og filosofi. Ifølge Marx ble imidlertid disse bestemt av underbygningen; kulturen hadde dermed ingen egen, indre drivkraft, men ble formet av de økonomiske strukturene i samfunnet.

Anderson mener det må skapes en mot-hegemoni til USAs «globale hegemoni» av i dag.

Gramsci forsto derimot hegemoni som et kulturelt fenomen, og mente at sosialister må føre en langvarig stillingskrig mot den herskende klasse – ved å bygge en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk som skal avløse den borgerlige maktblokken. Følgelig var Gramsci mer opptatt av utviklingen av arbeiderråd og fagforeninger enn av klassekamp, og ønsket å utvikle et sunt arbeiderdemokrati. Dette tenkte han blant annet kunne skje gjennom bruk av hegemoniske «apparater», for eksempel massemediene. Det gjaldt med andre ord å bruke de hegemoniske midlene på en politisk effektiv måte.

Triepel vs. Gramsci. Hvis hegemoni rett og slett skal bety makt, hva gjør dette med relasjonene mellom stater? I 1938, etter Hitler-Tysklands overtakelse av Sudetenland, skrev den ledende tyske juristen Heinrich Triepel boken Die Hegemonie. Ein Buch von führender Staaten. Triepel var politisk sett den totale motsatsen til Gramsci – lojal monarkist under Det andre riket, og han hilste velkommen Det tredje riket som uttrykk for en «legal revolusjon».

For Triepel var hegemoni noe som var sterkere enn påvirking, men svakere enn dominans; for Gramsci var det sterkere enn både dominans og påvirkning. Gramsci la vekt på forholdet mellom klasser innenfor en stat, mens Triepel la vekt på staters dominans og makt over andre stater. Og Triepel dyrket myten om Tysklands evige hegemoni, noe som innebar evig, voldelig og undertrykkende dominans.

Gramscis forståelse av hegemoni var at det var et sentralsystem for sosial praksis, og et system for utveksling av meninger på et dypere nivå enn noen politisk ideologi kunne nå. Sosiale strukturer må hele tiden fornyes, defineres på nytt, diskuteres og forsvares, ifølge Gramsci. Bare å beholde makten er ikke nok, for da må man ofte utøve vold. Noen mener at folk under Romerrikets glansperiode, og nazi-styret, ble forført ved hjelp av ritualer og seremonier, og dermed avledet fra den pågående voldsutøvelsen – den underliggende antakelsen er at folk ikke tolererer vold hvis de blir konfrontert for voldsomt og direkte med den.

Hegemoni og dominans. Ifølge Anderson oppstår problemene når hegemoni går over til å bli ren dominans, som man har sett eksempler på gjennom USAs utenrikspolitikk etter andre verdenskrig. På samme tid som USA utviklet seg til verdens ene supermakt, innførte flere tenkere – blant annet Robert Cox – begrepet globalt hegemoni. Cox definerte dette som et statlig ekspanderende nasjonalt hegemoni, som både er i stand til å sikre seg selv innad, og villig til å ekspandere og dominere utad – nettopp slik USA opptrer i dag.

Anderson stiller seg svært kritisk til utdelingen av fredsprisen til Barack Obama. Dette så han som uttrykk for et kulturelt hegemoni, som også kommer til uttrykk gjennom globaliseringen av kapitalkreftene. Anderson skriver: «Prisen selv, en millioner dollar i cash og en uendelig økning i publisitet, tilhører utelukkende det transnasjonale forbruket i en kommersiell kjendiskultur.»

Hva må gjøres, ifølge Anderson? Jo, det må skapes et mot-hegemoni. Og da er Gramsci en nyttig tenker å bruke.

---
DEL