Hegemoni som makt og mulighet

Perry Anderson har sett nærmere på begrepet hegemoni, og hvordan det kan benyttes på en politisk tjenlig måte. 

Henning Næss

The H-Word. The Peripeteia of Hegemony

Perry Anderson

Verso Books

UK

Perry Anderson tar oss blant annet med tilbake til oldtidens Hellas, til den russiske revolusjonen, til Tyskland i årene 1848–1849, til det fascistiske Italia, til Nazi-Tyskland, til det maoistiske Kina, til forholdene under Thatchers England, til EU-styret under Angela Merkel og til Bush og Obamas USA.

Anderson er en marxistisk teoretiker, som blant annet har skrevet bøkene American Foreign Policy and Its Thinkers, The Indian Ideology og Considerations on Western Marxism. Denne boken dreier seg om hegemoni-begrepet. Hva betyr det, og hvordan kan man finne eksempler på hegemoni gjennom historien?

Begrepet peripeteia i bokens tittel betegner en avgjørende vending i en utviklingsfase – vendepunktet man ofte finner beskrevet i den klassiske litteraturen, for eksempel i Kong Ødipus. I The H-Word representerer peripeteia en håpefull tro på en mulig foran-
dring i USAs verdensdominans og hegemoni over andre stater.

Gresk opprinnelse og Gramsci. Hegemoni som begrep er mye brukt i studiet av internasjonale relasjoner og i politisk vitenskap – uten at det eksisterer noen konsensus om begrepets eksakte mening. Det er opprinnelig gresk, og innebærer i sin konkrete betydning det «å lede» eller «å guide.» I mer abstrakte betydning handler det om lederskap og alliansedannelse mellom bystater – opprinnelig allianser mellom greske sådanne.

En viktig utvikling av hegemoni-begrepet knyttes gjerne til den italienske tenkeren, politikeren og filosofen Antonio Gramsci (1891–1937). Han var sosialist, ikke marxist, og for ham innebar hegemoni en svært kritisk holdning til klassisk marxistisk teori – som etter hans mening la for stor vekt på underbygningen, det vil si på økonomiens innflytelse på kulturen. Gramsci selv la mer vekt på overbygningen – juss, politikk, religion, kunst og filosofi. Ifølge Marx ble imidlertid disse bestemt av underbygningen; kulturen hadde dermed ingen egen, indre drivkraft, men ble formet av de økonomiske strukturene i samfunnet.

Anderson mener det må skapes en mot-hegemoni til USAs «globale hegemoni» av i dag.

Gramsci forsto derimot hegemoni som et kulturelt fenomen, og mente at sosialister må føre en langvarig stillingskrig mot den herskende klasse – ved å bygge en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk som skal avløse den borgerlige maktblokken. Følgelig var Gramsci mer opptatt av utviklingen av arbeiderråd og fagforeninger enn av klassekamp, og ønsket å utvikle et sunt arbeiderdemokrati. Dette tenkte han blant annet kunne skje gjennom bruk av hegemoniske «apparater», for eksempel massemediene. Det gjaldt med andre ord å bruke de hegemoniske midlene på en politisk effektiv måte.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.