Det er en tilsynelatende hverdagslig scene som åpner filmen Min arabiske vår. Vi blir introdusert for protagonisten, en ung mann ved navn Hedi, mens han knytter på seg slipset sitt. Men dette er ingen tilfeldig valgt hverdagsscene, for slipset skal bli et viktig symbol senere i filmen. Det skal dukke opp igjen når moren finner frem et slips fra den avdøde farens garderobe. Som et altfor trangt slips er Hedis daglige omgivelser i ferd med å kvele ham i meningsløshet, binde ham i et sjelløst ekteskap og en håpløs selgerkarriere for franske Peugeot. Den monotone og intetsigende hverdagen hindrer ham i å leve sin store drøm om å bli tegneserietegner. Men første halvdel av filmen er like begivenhetsløs og med like kjedelig design som Hedis liv, og den har dermed problemer med å holde oppmerksomheten til denne seeren. Filmen, som opprinnelig var en hel time lenger enn kinoversjonen, kunne med hell vært klippet enda strammere.
Dette er arabisk generasjonsopprør 50 år etter James Dean og Beatles.
Arabisk generasjonsopprør. «For å være ærlig, likte jeg ikke distributørens tittelvalg, Min arabiske vår,» sier filmskaper Mohamed Ben Attia.
Attia har laget en kjærlighetsfortelling rundt sin hovedperson Hedi. Rent narrativt er det en enkel og gjenkjennelig historie om en vordende brudgom som på sin urtriste og mislykkede salgsreise rett før det planlagte bryllupet med Khedija, treffer Rym – en fristende og dansende skjønnhet som representerer noe av det Hedi savner i sitt eget liv.
Skal Hedi følge hjertet sitt, eller falle tilbake i de opptråkkede stiene som forventes av både tradisjonen, moren og den skjøre og vakre, men akk så lite spennende Khedija? «Hva vil du med livet ditt?» sukker Hedi til Khedija, og møtes av taushet. «Hva skal du gjøre etter at vi har rømt til Frankrike?» spør han Rym, og får ikke noe svar her heller. Det blir hos menneskene rundt ham at Hedi søker svar på de spørsmålene han burde stilt til seg selv. Han søker ikke minst frihet fra en dominerende mor som vil leve videre gjennom barna. Dette er en fortelling om et arabisk generasjonsopprør 50 år etter de ikoniske vestlige rebellene James Dean og Beatles.
Kunne Hedi like gjerne ha kommet fra et hvilket som helst vestlig land? Det mest oppsiktsvekkende er hvor lite fordomsfullt dette arabiske samfunnet tegnes: Her er ingen burka eller moskéer, ingen bønnerop eller korankrav. Mannens gave til bruden og røyking av vannpipe er de viktigste elementene som røper en ikke-vestlig kontekst. Derimot inneholder filmen både hete sexscener, kyssing på stranden og freidige kjærlighetsmøter. Arabisk film begynner tilsynelatende å falle inn i mønstre fra vestlig film.
Blodfattig kjærlighetsdrama. Som kjærlighetsfortelling er Min arabiske vår temmelig blodfattig, tross det imponerende faktum at skuespiller Majd Mastoura mottok Sølvbjørnen ved festivalen i Berlin for sin prestasjon i rollen som Hedi. De tre kvinneskikkelsene virker ikke tilstrekkelig utviklet. Filmen ville ikke hatt mye å komme med hvis den ikke hadde hatt overtoner om revolusjonen. Derfor blir den overtydelige tittelen Min arabiske vår tredd nedover oss av distributøren, slik at ingen kan unngå å se poenget de vil frem til. Hedis personlige arabiske vår er at han får sjansen til å velge mellom det trygge, hjemmekjære og tradisjonelle på den ene siden og den uprøvde, spennende hjertets vei på den andre. Slik den oppvoksende generasjon også må velge mellom samfunnets for lengst opptråkkede stier eller fristende, ukjent terreng.
Filmskaper Attia er ikke redd for å utfordre reaksjonære krefter som også finnes i det postrevolusjonære Tunisia. Kan hans modige personskildringer være med på å tvinge frigjøringen enda et par hakk videre? Det er i alle fall her nøkkelen til filmens suksess ligger, og grunnen til at den har møtt respons og grobunn i brytningsklimaet i arabiske miljøer. Og der vil filmen og filmskaper Attia kunne være en viktig impuls fremover.
Filmen går på kino.
Jones er leder for Networkers
South/North. jones@networkers.org
