Havet midt i verden

Algerie, Libya og Libanon ligger også ved Middelhavet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[middelhavskultur] Palmene er grønnere på den andre siden av snøfonna. Vekk, vekk, hvor som helst vekk, bare det er parasoll-

drinker der, og godt voksne kelnere som ikke drømmer om mastergrad eller skuespillerkarriere. Middelhavet er innenfor rekkevidde, og trygt omkranset av det europeiske fellesskapet. Så jeg dro dit forrige uke. Ble borte et par-tre kvelder. For 129 kroner.

Mediterranean Winter: A Journey Through History heter boka, og foreligger nå i paperback på engelsk. Amerikaneren Robert D. Kaplan er korrespondent for Atlantic Monthly, men trolig mest kjent som forfatteren av den uhyggelige bestselgeren Balkan Ghosts (1993). Omslaget til Mediterranean Winter lover derimot at dette er mer av en feelgood-reisebok, og det synes å passe for en mann som lengter bort. Eller hjem, som det også kan kalles. For boka er et dypdykk ned i historien til vår fellessivilisasjon, og dermed en betimelig påminnelse om at kokebøkene er misvisende. Jeg er så glad i middelhavsmat, sier gjerne folk, og mener gresk oliven, spansk rødvin, franske oster og italienske tomater. Som om Algerie eller Tunisia eller Egypt eller Tyrkia ligger ved Det indiske hav. Eller hva med Libya, Marokko, Syria, Libanon og Israel? Ved Mjøsa?

Gjennom 2000-3000 kjente år har disse landene tilhørt et eget åndsfellesskap hvor kunnskap, varer og mennesker har kommet rekende på en båt, minner Kaplan oss om. Derfor skriver han vel så mye om den kart-agiske hærføreren Hannibal (247-183 f. Kr.) fra Tunisia, som om romernes store kirkelærer Augustin (354-430), som for øvrig vokste opp i det som i dag heter Algerie. Slike kulturelle koblinger blir man ikke solbrun av, men det lyser opp innsiden av hodet. Dagens muslimer må gjennomgå opplysningstiden, kreves det. Kaplan tilhører ikke dem som stiller kravet, for han har med seg den tunisiske fritenkeren, historikeren og reporteren Ibn Khaldun (1332-1406) som reiselektyre. Khaldun foregriper opplysningsfilosofer som Hobbes og Montesquieu i Muqaddimah (1377), minner amerikaneren om.

At det er et kraftigere historisk slektsbånd mellom Hellas og Egypt enn det er mellom Sør- og Nord-Europa, blir også understreket i mer vitenskapelige verk. Den franske historikeren Fernand Braudel (1901-1985) gjorde en formidabel innsats med sitt 1500 sider lange verk The Mediterranean and the Mediterranean World in the Age of Philip II fra 1949. Den omtaler altså primært middelhavskulturen på slutten av det 16. århundre, men dykker tilbake til antikken. Det gjør også historikeren Martin Bernal i sin mer kontroversielle bok Black Athena fra 1987, hvor han undersøker den afroasiatiske påvirkningen på den greske kulturens vugge. Men de kulturelle fellestrekkene forhindrer ikke at dette havet har vært åsted for noen av de blodigste slagene i historien. Som det har blitt sagt og skrevet: Jøder, kristne og muslimer slåss ikke om Jerusalem fordi de har forskjellig syn på byens verdi, men fordi de er enige. Kain og Abel hadde mange halvbrødre.

Før 1819 fantes det bare én definisjon av sivilisasjon, i betydning kultur, og det var det motsatte av barbari, altså ukultur. I dag heter det sivilisasjoner, i flertall. Men leser du Kaplan, skjønner du at det umulig kan stemme at vi representerer forskjellige sivilisasjoner. Det er en god følelse å ta med seg inn i vinterkulda, på jakt etter en kopp kakao å putte parasollen i.

---
DEL

Legg igjen et svar