Hauken som ønsker fred?

En hindu-fundamentalist søker plutselig fred med Pakistan.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er en vidunderlig novelle skrevet av den kjente indiske forfatteren R. K Narayan som handler om en lommetyv. Han er en mester i kunsten, og driver på i veldig lang tid uten å bli tatt. Så rammes han en dag av dårlig samvittighet etter å ha stjålet en lommebok, og beslutter å levere den tilbake. Han tenker da som så, at den enkleste måten vil være å «stjele» den tilbake i offerets lomme. Dumt gjort selvsagt, for han blir selvfølgelig tatt på fersk gjerning med hånden om offerets lommebok. Lederen for det indiske hindu-fundamentalistiske partiet BJP, LK Advani, må vel ha følt noe av det samme som denne lommetyven etter alt oppstyret rundt hans nylig avsluttede reise i Pakistan.

En introduksjon

Før man går videre, kan det jo være på sin plass å introdusere LK Advani noe nærmere. Lal Krishna Advani , som han heter, ble født i 1929 i Karachi. Relativt ung ble han medlem av den fanatiske og nasjonalistiske hinduistiske organisasjonen Rashtriya Shyamsevak Sangh (RSS.) Det var for øvrig et medlem av den samme gruppen som stod bak drapet på den indiske landsfaderen, Mohandas Karamchand Gandhi, i 1948. Mannen som drepte Gandhi, Nathuram Godse, så på Gandhi som en forræder mot det hinduistiske India. RSS mente at Gandhi hadde gitt etter for muslimene og deres krav, og latt «moder India» bli delt i to; India og Pakistan. I lang tid etter drapet var nasjonalistiske organisasjoner, deriblant RSS, forbudt, og de måtte operere i det skjulte.

Etter hvert, med tiden til hjelp, har de kommet mer ut i det åpne igjen, og gjennom et komplisert nettverk av organisasjoner og grupperinger har de også stablet på bena et åpent hindunasjonalistisk parti, Bharatiya Janata Party (BJP). Dette partiet hadde regjeringsmakt i India fra 1998 til 2004, da de tapte for Kongresspartiet.

Født hos fienden

Advani har helt siden sine yngre dager i Karachi (som i dag ligger i Pakistan) vært meget aktiv i forskjellige hindunasjonalistiske organisasjoner. Han er sett på som en meget dyktig organisator, og har også blitt oppfattet som en av de mest sentrale ideologene bak flere av disse organisasjonene. Han krediteres ofte for å ha brakt BJP fra nærmest ikke-eksistens i 1984 til posisjonen som regjeringsparti 14 år etter.

Advani fungerte som visestatsminister i Atal Bihari Vajpayees regjering fra 2002 til 2004, og ble av de fleste sett på som den reelle makten i New Dehli. Hans store problem er imidlertid hans fortid. Han var sammen med en annen ekstremistisk hinduleder, Bal Thackeray, hovedarkitekt bak ødeleggelsen av den historiske Babri-moskeen i Ayodhya i 1992, samt de påfølgende massakrene på muslimer. Det er for så vidt Bal Thackeray som står bak et sitat som ofte blir attribuert til Advani, hvor han sa noe slikt som at når muslimer i India oppfører seg som jødene gjorde i Tyskland, så må India takle muslimene på samme måte som Hitler-Tyskland behandlet jødene. «The Simon Wiesenthal Centre» i Los Angeles har en vegg med bilder av individer som står bak brudd på menneskerettighetene; denne kalles demagog-veggen. LK Advani har her fått plass sammen med Idi Amin, Saddam Hussein og mange andre.

Et brudd med fortiden?

Etter at BJP tapte mot Kongresspartiet, har Advani hatt posisjonen som opposisjonsleder i parlamentet. Advani har helt siden ødeleggelsen av Babri-moskeen prøvd å renvaske seg i forhold til hendelsene, da dette skaper et for fanatisk bilde av ham, noe som er problematisk for hans videre politiske ambisjoner. Han har i hele sitt politiske liv blitt sett på som en hauk i forhold til Pakistan, og som en sterk pådriver for å skape en hinduistisk stat i India i stedet for den sekulære statsdannelsen.

Hans reise til Pakistan ble av de fleste sett på som et forsøk på å mildne og moderere bildet av seg selv. Først sjokkerte Advani både sine pakistanske verter og mange av sine tilhengere i India. Han erkjente nemlig at Pakistans eksistens var en uforanderlig realitet. Fra en gruppering som har nektet å anerkjenne Pakistan, og som opp til nå har snakket om en frivillig eller ufrivillig gjenforening av landet til en «akhand bharat» (et «storindisk» rike), så var dette ganske nye toner. Man kan for så vidt argumentere med at prosessen startet allerede da BJPs statsminister Atal Bihari Vajpayee kom til Pakistan, og senere inviterte den pakistanske presidenten, general Pervez Musharraf, til India. Forskjellen ligger selvsagt i at Vajpayee var sett på som en mild, diplomatisk «due» i BJP, mens Advani var personifiseringen av «hauke»-profilen i partiet.

Mannen som skapte en stat

Det var under denne reisen at Advani besøkte mausoleet til den pakistanske landsfaderen, Mohammad Ali Jinnah, kjent som Qaid-e Azam, den store lederen. Her skrev han i gjesteboken: «Det er mange personer som setter sine uslettelige merker på historien, men det er få som faktisk skaper historie. Qaid-e-Azam Mohammad Ali Jinnah var en slik sjelden person. Sarojini Naidu, en ledende skikkelse i Indias frihetskamp, beskrev Jinnah som en ambassadør for hindumuslimsk enhet. Hans tale til den konstituerte nasjonalforsamlingen i Pakistan i 1947 er virkelig et klassisk, sterkt argument om en sekulær stat, hvor hver borger står fritt til å praktisere sin egen religion, men hvor staten ikke forskjellsbehandler den ene eller andre personen basert på tro. Min respektfulle hyllest til den store mannen.»

Talen som Advani snakker om kan være grunn til ettertanke både for muslimer og andre. Et utdrag som er viktig å få med seg er: «Dere er frie, dere er frie til å gå til deres templer, dere er frie til å gå til deres moskeer, eller til ethvert annet sted for å be i denne pakistanske staten. Dere kan tilhøre enhver religion, kaste eller tro, dette er ikke statens anliggende… Jeg tror vi skal holde dette frem for oss som et ideal, og dere vil finne ut over tid at hinduer vil slutte å være hinduer, og at muslimer vil slutte å være muslimer. Ikke i religiøs betydning, fordi dette er ethvert individs personlige tro, men i den politiske betydningen, som borgere av staten.» (Mohammad Ali Jinnah, 1947, tale til den konstituerte nasjonalforsamlingen i Pakistan)

Hykleri eller klarsyn?

Jinnah har blitt angrepet av nasjonalistiske krefter i India for denne talen, som de mener er et eksempel på hykleri fra Jinnahs side, da nettopp ideen om at muslimer ikke kunne leve side om side med hinduer, og at de var to forskjellige nasjoner, lå til grunn for staten Pakistan. Mange mener dette bygger på en feil forståelse av ideen Pakistan. Jinnah var i begynnelsen en sterk advokat for et samlet India, og det var fremveksten av fanatiske hindugrupper som overbeviste ham om at indiske muslimer gikk en farlig fremtid i møte hvis de måtte leve som en minoritet blant hinduene. Hendelser som ødeleggelsen av Babri-moskeen, og massakrene på muslimer i Gujarat for noen år tilbake – noe som for øvrig skjedde i Advanis periode som innenriksminister – underbygger og forsterker denne argumentasjonen.

Uro i egne rekker

Reisen skapte en del furore i India, og mediene skapte storm rundt det hele. Flere grupperinger reagerte på at han i det hele tatt dro til mausoleet

Etter sin tilbakekomst leverte Advani derfor sin avskjedssøknad til BJP. Dette fikk haukene til å reagere igjen. Det er en politisk realitet at Advani er limet som holder BJP sammen. Uten ham, kan partiet rakne langs mange forskjellige konfliktlinjer. Etter samtaler med ledelsen, og sentrale folk fra RSS, trakk Advani sin avskjedssøknad. Hva dette egentlig betyr, om noe, for den videre fredsprosessen mellom India og Pakistan gjenstår å se.

---
DEL

Legg igjen et svar