Hatets hyl

Oriana Fallaci, tidligere stjernereporter og superskribent, har tatt bladet fra munnen, og skriker ut sitt sinne, sitt hat mot arabisk kultur.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fra sin hule på Manhattan, har Oriana Fallaci, i blindt raseri og på bare tolv døgn, rablet ned en… ja hva er det egentlig. Det er ikke et essay, det er ikke en artikkel. Det er ikke en preken, slik Fallaci selv skriver i det lange forordet, men et hyl. Et hatets hyl. Fra sin hule på Manhattan hyler Fallaci. Og det ljomer gjennom Europa. I Italia, forfatterinnens egentlige hjemland, solgte boka 200 000 eksemplarer i løpet av det første døgnet. Over hele verden har aviser og lesere kastet seg over madammen med de sterke meningene. Endelig er boken kommet på norsk. Om Norge blir et unntak vil tiden vise, men boken har allerede rukket å få mye oppmerksomhet, selv om mottagelsen har vært nesten entydig negativ. (Bare Shabana Rehman har vært vennlig innstilt til boken i en anmeldelse i Dagbladet.)

Hva hyler hun om?

Hva er det så Fallaci hyler om i Sinnet og stoltheten? Utgangspunktet er 11. september 2001. Tragedien som rammet New York og Washington da tre fly styrtet inn i World Trade Center og Pentagon vakte et voldsomt sinne hos den tidligere stjernereporteren, med flere bøker og intervjuer med statsleder fra hele verden på samvittigheten. Terrorangrepet rykket henne ut av 11 års selvpålagt taushet, og tvang henne til å ta sats og hyle: Palestinere i gatene «ropte hurra, de gjentok ordet «seier». Nesten samtidig kom en venninne innom og fortalte at mange i Europa, også i Italia, gjorde det samme og snakket hånlig: «Fint. Amerikanerne fikk det de fortjente.» Derfor hoppet jeg opp som en soldat av en skyttergrav for å gå til storm mot fienden.»

Og fienden er araberne eller muslimene – hun blander de to – og ikke bare de av dem som tyr til terror, men alle. Hun er redd på Vestens vegne for denne «trusselen». «En trussel jeg frykter mer enn byllepest, mer enn lepra, mer enn nervegass og til og med atomvåpen. En trussel som henger over Europa mye mer enn over USA. Jeg snakker om den som er en fare for våre minnesmerker, våre kunstneriske mesterverk, våre historiske skatter – selve essensen av Vestens kultur,» som hun skriver.

Konspirasjonen

Det kontroversielle innholdet kan kanskje forklare at boken har fått så mye oppmerksomhet. Men grunnlinjen i boken, det bærende premisset for argumentasjonen, er det reneste vås – at vesten nå er offer for et omvendt korstog, hvor muslimer er lik terrorister er lik kulturimperialister med et ønske om å frarøve oss i vesten våre friheter, som retten til å bære miniskjørt, lakke neglene, drikke oss fulle for så å ha tilfeldig sex og velge partner fritt, er tvilsomt. Og alle «Allahs sønner», er medskyldige, mener Fallaci: «Ekstremistiske fløyer?! Fanatiske minoriteter?! Det er millioner og atter millioner av ekstremister. Det er millioner og atter millioner av fanatikere.»

Det ender i demagogi. Mangelen på nyanser og finfølelse i forhold til arabisk kultur er slående. Hennes etnosentrisme overdøvende: «la oss se det i øynene: Katedralene våre er vakrere enn moskeene og synagogene og buddhisttemplene og de triste protestantiske kirkene.»

Muslimene, eller araberne, er likevel ikke den eneste fienden i Sinnet og Stoltheten, og heller ikke den viktigste, kan man få inntrykk av. Boken er nemlig stilet som et brev, og skrevet som et anklageskrift mot Europeerne og deres unnfallenhet: «Dere forstår ikke, dere vil ikke forstå, at et omvendt korstog har startet. En religionskrig de kaller hellig krig, jihad. Dere forstår ikke, dere vil ikke forstå, at for disse omvendte korsfarere er Vesten en verden som skal erobres og underkastes islam,» som hun skriver i det lange forordet.

Gresshoppene

De kaller henne rasist, og det liker ikke Fallaci. Derfor kaller hun dem «gresshopper». Hun tenker på «disse innsektene som forkledd som ideologer, journalister, forfattere, skuespillere, kommentatorer, psykoanalytikere, prester, syngende sirisser og polerte tøyter bare sier det de blir bedt om å si». Det politisk korrekte. Overløperne. Som det kryr av i Europa. «Denne frustrerende og skuffende og ubetydelige finansklubben som plager meg med sin felles valuta, sine populistiske tåpeligheter, sine sønner av Allah som ønsker å utslette min sivilisasjon, denne Europa-unionen som snakker om «kulturelle likheter med Midtøsten» og i mellomtiden ignorerer mitt vakre språk, er ikke de Europa jeg drømte om da min far resiterte «Europa, Europa». Det er ikke Europa. det er Europas selvmord.»

Jeg skal ikke kalle Fallaci rasist, for hun skriver ikke om rase, men om religion og kultur. Selv om hun mikser etnisitet og kultur og religion, og mangler selv et snev av analytisk klarhet på dette punktet, er det galt å kalle henne rasist.

Men likevel: Å komme med slike haranger uten å begrunne dem, å skrive i ren affekt uten tanke for konsekvensene gir ikke gode bøker.

Lukkede rom

Fallaci roper høyt. Hennes hyl høres fordi det er basert på et ekte sinne. Boken er skrevet i affekt, og det gir den kraft. Ikke argumentativ kraft, for i boken myldrer det av selvmotsigelser og underbyggingen mangler totalt, men en energi. En energi som gir hatet næring.

Mer alvorlig enn inkonsistent argumentasjon, blind affekt og manglende kunnskap om Islam og arabisk kultur, er nemlig det at Fallaci går fundamentalistenes ærend.

I dag foregår det en kamp om fortolkninger. En kamp om forståelsen hva det er som foregår i verden. Med krigen i Irak som det mest aktuelle bakteppe, men med hele den endrede konfliktsituasjonen etter den kalde krigens slutt som det underliggende.

Den mest sentrale kampen står mellom dem som tolker det som skjer som en religions- eller sivilisasjonskonflikt, og dem som ikke gjør det. På den siden står både Bush og Osama. Krefter som hver på sin måte, og hver i sitt kulturelle univers, insisterer på at vi er inne i en slik konflikt. På den andre siden står så forskjellige grupper som moderate og reformvillige krefter i den arabiske verden sammen med den kristne kirken i vestlige land. (Oslo-biskop Gunnar Stålsett er den mest synlige her hjemme).

Fallaci stiller seg på fundamentalistenes side. Når det vi trenger er ydmykhet i forhold til de voldsomme begivenhetene rundt oss, tvinger Fallacis logikk henne inn i et trangt smug med bare en utvei: Hatets.

Også Fallacis angrep på gresshoppene lukker diskursen og umuliggjør dialog eller samtale. Ikke ulikt fundamentalister av både Bush- og Osama-typen, eller AKP-ml eller religiøse fanatikere, gjør hun seg uangripelig ved å si at alle som ikke er med henne er mot henne, og at alle som er mot henne er terrorister. Ved å utdefinere motstanderen på denne måten, er Sinnet og stoltheten et uinteressant bidrag dersom man vil bli klokere og forsøke å forstå den tiden vi lever i.

En alternativ lesning

En slakt som denne har Fallaci blitt møtt med tidligere. «Euforisk sprøyt,» skrev VG foreksempel. Men er det virkelig slik at boken er helt uten verdi?

Undertegnede var på debatt i anledning lanseringen av boka sist tirsdag. Da sa Henrik Thune, Nupi-forsker og paneldeltager, noe interessant: «Boka sier nesten ingenting om Islam. Men den kan leses som den følelsesmessige bakgrunnen for den nye amerikanske linjen i utenrikspolitikken.»

Riktig hvor godt det passer vet jeg ikke. Det kan sies mye om bakgrunnen for den amerikanske linja. Likevel synes jeg tanken er besnærende. Er ikke den kollektive frykten i det amerikanske samfunnet et viktig kulturelt bidrag til neokonservatismens suksess i den amerikanske administrasjonen? Og er det ikke ofte en sterk sammenheng mellom frykt og sinne?

Klarer man å se bak de vulgære sjablongene og fordummende generaliseringen, finner man kanskje noe av verdi. Litt gull i mye gråstein. Kanskje. Interessant nok fikk boken relativt liten oppmerksomhet i USA da den ble lansert der. Behovet for å si disse tingene var kanskje mindre. I Europa har boken tydeligvis vært en nødvendig ventil. Kanskje var det behov for å sette ord på alle de vonde følelsene rett i etterkant av terrorangrepet på USA. Når trollet kommer ut i lyset så sprekker det, eller noe slikt.

Men nå. Halvannet år etter, og endelig oversatt til norsk (det er i og for seg interessant i seg selv at norske forlag er så trege på avtrekkeren) er boken ikke bare overflødig, uinteressant og så blåst ut over alle proporsjoner at det er vanskelig å ta den alvorlig. Den er st rabiat heksebrygg det er uforståelig at Gyldendal tar seg bryet med å gi den ut.

---
DEL

Legg igjen et svar