Hårnålssvingar og elvemeander
Publisert: 2018-03-01
Forfatter: Thor Sørheim
Gyldendal, Norge
«Jeg var for ung til å vite at elvene som slynget seg over slettene var påvirket av jordrotasjonen/ at det var fossilt brennstoff som holdt hjulene/ i gang. Men jeg lærte meg skiltene for forkjørsrett/ og møteplass, hjertet hamret gjennom hårnålssvingene i Trollstigen mens jeg undret meg over/ det gåtefulle svaret jeg fikk fra forsetet om den svarte streken på skiltet: Større fare enn foran nevnt.»
Slik sluttar diktet Gjennom et bilvindu. Eit dikt med to hjul. Eit stort og eit lite. Eit som går fort rundt, eit som går saktare rundt. Det aktuelle, nesten nyhendande, om olja og fossile brennstoff som held økonomiske hjul i gang. Og det sakte, ævelege, det om jordrotasjonen og naturlovar, og tilbake til det aktuelle: faren for klimakollapsen. «Større fare enn foran nevnt.» Aksane som går innanfor kvart dikt, går også frå tekst til tekst og bok til bok i Sørheims forfattarskap. Det aktuelle, det som går fortare rundt: kritikken, kulturjournalistikken, prosaskrivinga. Dette – poesien – har større radius og noko saktare fart, men kanskje større drivkraft og tyngd. Årets samling er Sørheims tolvte sidan 1974. Og den krinsar rundt tema og motiv som han også før har svinga innom: elva, elvesaga, leira, mornene, møteplassane … Allereie i debutsamlinga figurerer alt dette konkrete. Grantrær og store tunge robåter: «På dette stedet bestemmer grantrær/ og store tunge robåter farten/ de gamle sleit hver dag på bruket/ i en jamn nesten urørlig rytme», skriv Sørheim i debutboka Bror. Søster (1974), og syner allereie då medvitet om det som går fort, og det som går saktare.
Røynda. I 1974 har Sørheim tatt grunnfag i psykologi, skrive frilansjournalistikk og forsøkt å få jobb som journalist. Han har utdanna seg til lærar og tatt hovudfag i nordisk litteratur, men ser at han kjem tilbake til psykologien i dikta. Han tenkjer på seg sjølv som påvirka av persepsjonspsykologien som forfattar. At han presenterer røynda, med sine landskap, scener, ting og fenomen, for lesaren. At lesaren får «sjå» den konkrete verda, og derfrå skape sin eigen forteljing og meining om verda. Men kanskje er Sørheim ein upåliteleg forteljar om sitt eige forfattarskap. Han skapar og deler også ei eiga verd, ei som ikkje er der, i bilda dine: «hårnålsving» til dømes. Finst vegar som ligg tett som beina på ei hårnål?
Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
