Harepus i naziland

Sonja Henie skaper fremdeles splittelse hos publikum. Og det er ikke enkelt å fastslå hennes renommé: Var hun en heltinne eller en målbevisst egoist?

Kjetil Korslund
Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 01.02.2019

For å gjøre en lang historie kort kan vi si at kvinneidealet tidlig på 1900-tallet ikke var sunt: Korsetter hemmet bevegelsesfriheten og hindret blodomløpet, noe som utsatte damene for en lang rekke helseproblemer som den gang gikk under samlebetegnelsen klorose, eller bleksott. Dette idealet var imidlertid den gamle overklassens ideal som det nye, nyrike borgerskapet distanserte seg fra. Dermed var scenen ryddet for «flapperen»: en ung kvinne som oppførte seg ukvinnelig. Hun kunne røyke, kjøre bil, danse til negermusikk og utøve sport – i det hele tatt alt en dame in spe ikke skulle gjøre. Sonja Henie, datter av tidligere konkurransesyklist og senere pelshandler Wilhelm Henie, var en slik flapper. Hun snakket like vulgært som sportsgutta på Frogner stadion, hun drev med tennis, svømming og ridning – og hun gikk på skøyter.

Sonja i Berliner Sportpalast 1930:

Harepus

Faren og broren oppdaget raskt hennes talent. Det var ikke nødvendigvis slik at det måtte bli kunstløp for Sonja, men det er muligens en forklaring at kunstløp var den eneste øvelsen kvinner fikk lov til å utøve i OL i 1920-årene. Elleve år gammel fikk hun sisteplassen av åtte deltagere i Chamonix-OL i 1924. Det er uklart i hvilken grad hun ble urettferdig dømt fordi hun var et barn. Allerede samme år ga hun oppvisninger i Wien og Berlin, og det var bare én ting som sto i hodet på Sonja og faren etter OL: Hun skulle bli best. Og det ble hun. Hun vant suverent i kunstløp i de tre påfølgende vinter-OL, i St. Moritz, Lake Placid og Garmisch-Partenkirchen.

Henie revolusjonerte kunstløp som gren.

Grunnen til Sonjas suksess var at hun revolusjonerte kunstløp som gren. Det hadde vært en stivbent affære med tekniske pliktøvelser – Sonja valgte musikk selv og koreograferte sine opptredener slik at de ble til dans på is. Hun brukte lårkorte, kroppsnære kostymer som ga en helt annen bevegelsesfrihet enn tidligere. Disse kostymene kan nok også ha medført begeistring hos publikum. I Tyskland ble hun raskt en suksess. Tyskerne anså dans som foreningen av kropp og sjel, og noe liknende blonde Sonja Henies framvisninger hadde de aldri sett. De ga henne kjælenavnet «Häseken» (harepus).


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer