Harepus i naziland

Sonja Henie skaper fremdeles splittelse hos publikum. Og det er ikke enkelt å fastslå hennes renommé: Var hun en heltinne eller en målbevisst egoist?
Kjetil Korslund
Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 01.02.2019

For å gjøre en lang historie kort kan vi si at kvinneidealet tidlig på 1900-tallet ikke var sunt: Korsetter hemmet bevegelsesfriheten og hindret blodomløpet, noe som utsatte damene for en lang rekke helseproblemer som den gang gikk under samlebetegnelsen klorose, eller bleksott. Dette idealet var imidlertid den gamle overklassens ideal som det nye, nyrike borgerskapet distanserte seg fra. Dermed var scenen ryddet for «flapperen»: en ung kvinne som oppførte seg ukvinnelig. Hun kunne røyke, kjøre bil, danse til negermusikk og utøve sport – i det hele tatt alt en dame in spe ikke skulle gjøre. Sonja Henie, datter av tidligere konkurransesyklist og senere pelshandler Wilhelm Henie, var en slik flapper. Hun snakket like vulgært som sportsgutta på Frogner stadion, hun drev med tennis, svømming og ridning – og hun gikk på skøyter.

Sonja i Berliner Sportpalast 1930:

Harepus

Faren og broren oppdaget raskt hennes talent. Det var ikke nødvendigvis slik at det måtte bli kunstløp for Sonja, men det er muligens en forklaring at kunstløp var den eneste øvelsen kvinner fikk lov til å utøve i OL i 1920-årene. Elleve år gammel fikk hun sisteplassen av åtte deltagere i Chamonix-OL i 1924. Det er uklart i hvilken grad hun ble urettferdig dømt fordi hun var et barn. Allerede samme år ga hun oppvisninger i Wien og Berlin, og det var bare én ting som sto i hodet på Sonja og faren etter OL: Hun skulle bli best. Og det ble hun. Hun vant suverent i kunstløp i de tre påfølgende vinter-OL, i St. Moritz, Lake Placid og Garmisch-Partenkirchen.

Henie revolusjonerte kunstløp som gren.

Grunnen til Sonjas suksess var at hun revolusjonerte kunstløp som gren. Det hadde vært en stivbent affære med tekniske pliktøvelser – Sonja valgte musikk selv og koreograferte sine opptredener slik at de ble til dans på is. Hun brukte lårkorte, kroppsnære kostymer som ga en helt annen bevegelsesfrihet enn tidligere. Disse kostymene kan nok også ha medført begeistring hos publikum. I Tyskland ble hun raskt en suksess. Tyskerne anså dans som foreningen av kropp og sjel, og noe liknende blonde Sonja Henies framvisninger hadde de aldri sett. De ga henne kjælenavnet «Häseken» (harepus).

SONJA GJØR «STRIPER’N» I BERLIN SPORTSPALAST 1935. NTB SCANPIX.

I likhet med Kirsten Heiberg, som fikk en karriere som skuespiller og sangartist i Tyskland fra 1938 av, var Sonja Henie verken nazist eller antinazist. Hun grep de mulighetene som bød seg, og det er viktig å huske at Norge kulturelt hadde sett til Tyskland helt fram til andre verdenskrig – dit sendte vi alle med talent, slik at det kunne bli noe ut av dem. Hitler og Goebbels var like begeistret som sitt folk. Nazistene var opptatt av folkeidrett, ikke toppidrett, men denne ariske prinsessen som suste rundt på isen som ingen før henne, kunne de ikke motstå. Sonja smilte og neiet, og lot seg invitere til lunsj i Ørneredet kort tid før OL i 1936. «Se her, sier pappa Wilhelm. Dette har Sonja fått av Hitler. Det var efter opvisningen i München for noen uker siden. Hitler var til stede og var meget begeistret. Efter at vi var kommet tilbake til hotellet, fikk vi beskjed om at føreren ønsket å ta imot oss. Jeg må si han var elskverdig og interessert. Dette fikk Sonja til erindring, sier den stolte pappa og viser fram et fotografi av Der Führer med en vakker dedikasjon og en enkel, men stilig ramme» (Morgenbladet 31. januar 1936).

Sonja som Nora Ostgaard i Winterland (1943):

Hyllest og protest

Sonja gjorde Hitler-hilsen og ropte «Heil!» før sin opptreden i OL i 1936. I sitt hevnskrift Queen of Ice, Queen of Shadows: The Unsuspected Life of Sonja Henie fra 1985 forteller storebror Leif at dette utløste protester i norsk presse. Det var imidlertid bare snakk om et par leserbrev. Selv ikke Dagbladet, som i 1936 for lengst hadde markert seg som kritisk til nazismen, nevnte dette. «Det var tydelig utenpå Sonja Henie at hun i dag ikke aktet å ta den aller minste risiko,» skrev antinazisten Arne Skouen.

Henie hadde et brennende ønske om å bli best. Og det ble hun.

Man skal i ettertid være en svært sympatisk leser for å finne noen kritikk i den formuleringen. Og til sammenlikning skal vi huske at Leni Riefenstahls Olympia hadde premiere i Oslo i oktober 1938. Hun var selv til stede, og byens journalister svinset rundt henne som kåte ungstuter. Selv den nevnte Skouen innrømmet at han hadde problemer med å opprettholde kritisk distanse til den vakre og suverene Riefenstahl. Kong Haakon var på premieren, og etterpå var det stor bankett på Grand Hotel. Og den 19. februar 1939 ble de akademiske vinterleker åpnet av kronprins Olav på Sportsplassen på Lillehammer. Norske studenter hilste stolt tyske kollegaer med «Sieg Heil!». Nordmenn har alltid elsket å annamme andre lands hilsemåter. Når vi kommer fra Frankrike, er det trippelsmasking på kinnet, og når vi kommer fra India, er det «namasté».

Sonja i Sveits 1947:

Amerikansk statsborger

Det var ikke her Sonja Henie mistet nordmennene. Etter at hun hadde vunnet tre OL på rad, var det ikke mer å strekke seg etter for ambisiøse Sonja. Hun fikk tilbud om å gjøre oppvisninger i USA, og de ble en stor suksess, og med farens hjelp fikk hun kontrakt med Twentieth Century Pictures i Hollywood. Det ble til slutt elleve spillefilmer mellom 1936 og 1948. Alle med syltynn handling for å kunne vise Sonja på isen. Fem av disse årene var hun den høyest gasjerte kvinnen i Hollywood. I 1941 ble hun amerikansk statsborger. Samme år sa hun nei til å støtte norsk motstandskamp gjennom bidrag til den norske flygerskolen i Canada. «Det som er hendt Norge og de andre landene som nazistene erobret, er trist. Men jeg har mitt hjem i Amerika nå, og der har jeg mine interesser.» Denne hårreisende uttalelsen dementerte hun aldri.

Dette kom som garnityr på et trekk ved Sonja Henie som nordmennene verken før eller nå kunne akseptere: som suveren vintersportsutøver markedsførte hun seg aldri som norsk. Slikt gjør man ikke ustraffet. Sonja Henie hadde en unorsk selvtillit. Hun hadde et brennende ønske om å bli best – og ble det. Hun var egoist, kynisk, vulgær og ufølsom. Samtidig ga hun verden kunstløp fra en annen dimensjon, og senere Norge et storslått kunstmuseum svært mange har hatt glede av.

Så. Hva blir dommen?

Les også: En stjerne det er vanskelig å like

Kommentarer