Hardt mot hardt i GATS

Parallelt med landbruksforhandlingene foregår det knallharde forhandlinger om handel med tjenester i WTO. Det er i de forhandlingene fronten entydig går mellom rike og fattige land.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De dramatiske WTO-forhandlingene handler om mye mer enn landbruk. De handler også om handel med industrivarer (NAMA), om handel med tjenester (GATS) og om patentrettigheter (TRIPS).

Sett fra den tredje verden er hovedproblemet at rike land kobler alle disse forhandlingene. USA og EU vil ikke gi seg i landbruksforhandlingene hvis de ikke får selge industrivarer og tjenester langt mer fritt enn i dag.

Mange u-land har fortsatt høye tollsatser på import av en del industrivarer, ikke bare for å verne innenlandsk produksjon, men også for å skaffe penger til slunkne statskasser. USA, EU og andre land med effektiv industri har stilt krav om harde kutt i slike tollsatser. Norge har hengt seg på disse krava, blant annet fordi fisk defineres som industrivare i WTO.

EU vil endre spillreglene i GATS

Like stort er presset på u-land i forhandlingene om handel med tjenester (GATS). GATS stiller i prinsippet ethvert land fritt til å bestemme om det vil åpne seg for konkurranse fra utlandet når det gjelder handel med tjenester. Denne friheten vil EU og USA nå ha slutt på.

Grunnen er at få u-land er villige til å åpne seg for full konkurranse fra utlandet. Både EU og USA krever derfor nå at alle WTO-land skal forplikte seg til å åpne en stor og fastsatt del av tjenesteområdet for konkurranse fra utlandet Det skal skje gjennom såkalt «benchmarking» – ved å sette opp noen terskelverdier for liberalisering som alle land må følge.

Markedsadgang for 93 av 163 tjenester

I GATS opereres det med 163 ulike tjenesteområder som det kan handles på. EU krever at utviklede land skal forplikte seg til full konkurranse fra utlandet på minst 139 slike tjenesteområder, mens u-land skal forplikte seg på minst 93 tjenesteområder, altså på godt over halvparten av de tjenesteområdene som GATS omfatter. USA har fulgt opp i samme retning – og antyder krav om full utenlandsk konkurranse på henholdsvis 110 og 80 tjenesteområder.

EU er særlig opptatt av å oppnå markedsadgang når det gjelder anleggsvirksomhet, IT-tjenester, varehandel, vannforsyning, kloakk- og avfallstjenester, finans- og teletjenester, skipsfart og en del tjenester innen konsulent- og næringslivstjenester.

USA og en del andre land – som Norge – krever i tillegg at utdanningssektoren åpnes for internasjonal konkurranse.

U-land reagerer

De fleste u-land har reagert voldsomt på dette kravet om «benchmarking». Det innebærer å endre spillereglene i GATS. Til nå har alle WTO-land stått fritt til å bestemme om det vil åpne seg for konkurranse fra utlandet når det gjelder handel med tjenester.

Denne friheten kan ha vært illusorisk nok. Mange u-land er i en tvangssituasjon der de nettopp ikke kan velge fritt. De tvinges stadig til å tenke kortsiktig: Det kan framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika – nå og til neste år – enn å skjerme en tjenesteytende næring eller en offentlig sektor som nesten ikke har kommet i gang.

Kortsiktige fordeler kan telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved GATS: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

Fastlåst i årevis

Likevel har forhandlingene om handel med tjenester stått i stampe i flere år. Innen utløpet av mars 2003 skulle alle land ha redegjort for hvilke nye tjenester de ville åpne for internasjonal konkurranse. Bare 48 land svarte – hvis EU regnes som ett land.

Få u-land svarte, og tilbudene deres gikk ofte ikke lengre enn til å binde seg til den konkurransen fra utlandet som landet alt hadde åpna seg for. Mange tilbud gikk ikke en gang så langt. Mange u-land vågde ikke å forplikte seg til å opprettholde den markedsadgangen som utenlandske selskap allerede hadde – for all framtid.

U-landa ble gitt en ny sjanse. Det ble satt en ny svarfrist ved utløpet av mai måned 2005. Det hjalp ikke stort.

Samme dilemma som før

U-land står i samme dilemma som før: Mange av dem kunne sjølsagt ønske seg bedre adgang til tjenestemarkedene i et annet land, for eksempel i et naboland. Men hvis en da som WTO-land åpner seg for konkurranse fra selskap i dette landet – er konsekvensen at en må åpne seg for denne konkurransen fra samtlige WTO-land. Slik er regelverket i GATS.

Samtidig er det vestlige tjenestekonsern som har mest å vinne på åpen internasjonal konkurranse. Full og likestilt markedsadgang for vestlige tjenestekonsern kan rive overende det et u-land har gjort for å bygge opp et nasjonalt og lokalt næringsgrunnlag på de aktuelle tjenesteområdene. Fri konkurranse har aldri vært kamp på like vilkår mellom de sterke og de svake.

Det er derfor Brasil har slått fast at uten store kutt i tollvern og landbruksstøtte i rike land, er det full stopp i forhandlingene om industri og tjenester – og har fått med seg de fleste u-land på det.

---
DEL

Legg igjen et svar