Hardere asfalt

Knopper brister ikke lenger, de eksploderer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det har aldri vært superenkelt å være ung. Her er to norske bøker og én tysk film som tyder på at det har blitt enda verre. Og at grunnen finnes et sted i en grøt av vold, narkotika og fraværende fedre.

De små podene mister visstnok sine ulike typer uskyld stadig tidligere, og de dystre statistikkene stiger raskere enn du kan si «nedlagt ungdomsklubb». Det er i lys av denne utbredte oppfattelsen om ungdommens råskap vi kan lese Harald Rosenløw Eegs Alt annet enn pensum, Annette Münchs Kaoskrigeren, og se tyske Detlev Bucks kinoaktuelle Knallhardt!. Alle handler de om sinte, unge menn som går på trynet i asfaltjungelen, og om deres forsøk på å sjangle seg på beina. Uten pappa.

De store titlenes litteratur

Jeg husker da jeg oppdaga at noe hadde forandra seg på omslagene av bøkene jeg leste. Plutselig bevilget de størst skriftfont til forfatterens navn, i stedet for til tittelen. Som om en trådde ut av en verden der hva som skjedde betydde mest, og inn i en verden der hvem en er betyr mest.

Ungdomslitteraturen, med sine store titler og små navn, er full av kjedelige forfattere som skriver om spennende ting. Gjerne krim og kjærlighet og pubertet og familiesaga i et digert jafs, uten de store ambisjonene om ordkunst. Harald Rosenløw Eeg er i så måte en fin og sjelden blomst. Hans ungdomsbøker respekterer at også de under 18 er mottakelige for symbolikk, for språklig eksperimentering.

I hans nyeste, Alt annet enn pensum, beskriver forfatteren en gutt slik: Han har «en diamant som blinker i øret og et tynt kjede av gule kviser glitrende på haka». Sammenkoblingen mellom smykker og kviser virker både rå og elegant, og er et eksempel på Rosenløw Eegs vilje til å utfordre det lette ungdomsdramaets form.

I boka møter vi Klaus, som nettopp har flytta til Oslo med sin enslige sosiallærer-mor. Før Klaus får satt i gang sin strategi for å Bli likt, sendes tilværelsen inn i sentrifugemodus da en gutt i klassen blir drept av t-banen. Klaus finner guttens elektroniske dagbok, og skjønner at her har det sneket seg inn et par ugler i noens melpose. Klaus veves inn i et nett av hemmeligheter og skumle hendelser, og over alt hvor han vender seg, støter han på navnet Caulfield.

Sinte unge menn

Det er selvsagt Holden Caulfield, J. D. Salingers legendariske tenåringspøbel fra The Catcher in the Rye, som spøker i kulissene – selve inkarnasjonen av moderne pubertet. Som Caulfield føler kidsa i Rosenløw Eegs bok seg på sida av samfunnet, sinte, rast- og retningsløse, alt er feil og alle er duste.

I Annette Münchs Kaoskrigeren møter vi også noen Caulfield-kopier, nærmere bestemt en kvartett 17-årige kampsportentusiaster. Hovedpersonen Tobias har nettopp blitt forlatt av faren. Det eneste faren har etterlatt ham og broren er et kobbel gangstere som nå jakter på Tobias for å kreve inn farens gjeld. Omtrent her går startskuddet for Tobias’ kriminelle løpebane. Som Caulfield er han i utgangspunktet intelligent, men bærer på et etsende sinne som overstyrer det meste av tankeaktiviteten.

Kaoskrigeren raser av gårde mellom harde slag, fastfood og kaosfester, og firkløveret roter seg inn i en svimlende voldsspiral. Münch underkommuniserer effektivt de dypere familiekonfliktene og holder språket røft og konsist. Men etter den femtende slåsskampen og den tiende festen som bare kom heelt ut av kontroll, vil jeg gjerne lese noe annet. Dop og kampteknikk, rasende hormoner og flau yin/yang-filosofi glir sammen i en tettpakket og velstrukturert, men anmassende tekst. Tobias mangler den syrlige kynismen som gjør at vi tåler all sytinga fra Holden Caulfield. I forhold til Rosenløw Eegs stilrene eksperimenter, blir språket fargeløst.

Å slutte som en løk

Hovedpersonen i Knallhardt!, 15-årige Michael, er i utgangspunktet mer en oksen Ferdinand enn en Caulfield. Når hans unge mor kastes ut av rikmannskjæresten, må Michael begynne på ny skole, i det som av filmbyrået omtales som et «hardt urbant og etnisk nabolag» (ring Språkrådet!). Det er en skole av typen der lærernes trussel mot bråkete elever lyder «hvis du gjør det der en gang til, blir du deportert».

For å unnslippe skolens bøller, allierer Michael seg med den lokale mafiaen. Som narkodealer blir livet hans bedre, han får penger, kule klær, og viktigst – noen som stoler på og beskytter ham. Men mafiaen har som kjent noen rigide regler, og det går som det må gå – skikkelig dårlig.

Knallhardt! har potensial til å nå et publikum av mer variert alder enn nevnte bøker. Filmen har gode miljøskildringer, sterkt skuespill av unge David Kross, og en usminka stil som spiller på karakterenes tomhet og frustrasjon heller enn på billig voldsestetikk. Den faller litt sammen mot slutten. Det samme kan sies om Alt annet enn pensum – når Caulfield-symbolikken har forslitt seg og den store knuta er løst, viser den seg å være mer som en løk.

Fraværende fedre

Mangelen på staute mannlige forbilder er påtrengende i alle de tre verkene. Tobias’, Klaus’ og Michaels respektive fedre er alle fraværende. De mødrene som finnes, gir heller ikke spesielt god ryggdekning, og guttene er overlatt i et forbildemessig vakuum. Følelsen av den famlende meningsløsheten, av grunnen som svinner under føttene, er sentral.

En dag kalles Michael inn til rektors kontor. På veien følges han av en haltende kvinnelig ansatt ved skolen. Langs veggene i korridoren henger rader av tyske presidenter. «Her er de, alle våre fine tyske presidenter. Vår historie», mumler den halte. Det er sånn en fin og subtil scene, og ironien i utsagnet understreker problemets bredere dimensjon: her har vi en hel nasjon uten forbilder, som helst har villet glemme hele historien sin, som bare skammer seg over mennene som har kommet før dem. Så der henger de da, presidentene, mens deres landssønner får trynene sine most utover asfalten. At den hvite mannen har identitetsproblemer om dagen, er opplest, vedtatt, avfeid og vedtatt igjen. Hva med sønnene? ?

---
DEL

Legg igjen et svar