Harde tider for samene etter 1905

Den norsk-svenske separasjonen i 1905 førte ikke til lettere vilkår for samene. Norge fortsatte fornorskningen, og i Sverige dreide politikken seg i mer sosialdarwinistisk retning.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Førte unionsoppløsningen i 1905 til lettere vilkår for samene i Norge og Sverige? Lappekodisillen av 1751, som ga samene rett til å krysse grensene mellom landene med sine reinflokker, stod ved lag. Reinbeiteforhandlingene mellom de to land i 1905 ga et signal, de «fikk en uheldig effekt for reindriftssamene.» (kilde: Knut Einar Eriksen og Einar Niemi: Den finske fare. Universitetsforlaget 1981:93)

Fornorskningspolitikken hadde skutt fart ved sekelskiftet. I april 1898 kom et regelverk for skolen, ofte omtalt som «skoleloven,» som fastslo at samiske barn skulle undervises på norsk. Unntak: kristendomskunnskap. I 1902 kom så jordsalgsloven som førte til at verken kvener (finske innvandrere) eller samer kunne odle jord med mindre de behersket norsk. Fornorskningspolitikken tvang også samer til å ta norske familienavn. Merkelige navn dukket opp, Tolk, Soldat, Oksehode; samer brukte kanskje ironien som våpen?

Unionsoppløsningen medførte ikke bedre tider for samene. I Sverige utviklet det seg, med kirkens velsignelse, et romantisk rasesyn på samene. «Lapp skall vara lapp»-filosofien gikk ut på at samene kunne drive på med sine rein. Straks noen ville skaffe seg utdanning, ble de helst avvist. Det var greit med samer i fjellverden, ellers ikke.

Ansett som lite lojale

I Norge manglet det ikke på negative holdninger til samene. Etnografen Yngvar Nielsen hadde i 1900 besøkt Ofoten. Han slo fast at: «civilisasjonen er ubarmhjertig. Med sin damp og elektrisitet slaar den de svagere racer til jorden uden hensyn. Vi kan ikke altid forstaa hvorledes dette gaar for sig og hvorfor det maa saa være. Men det er nu engang saa.»

Den norske stat åpnet med sin fornorskningspolitikk døren for de mest effektive i faget. Skoledirektør Bernt Thomassen i Finnmark var langt på vei arkitekt for det nye norske byggverket. Her må en også huske at forsvarsdepartementet støttet varmt opp om fornorskningen. Årsaken? Såvel kvener som samer ble ansett som lite lojale overfor den norske stat. Underforstått, de kunne være russiske femtekolonnister! Den eneste måten å stoppe dem på, var gjennom sivilisering, eller som Thomassen sa det: «gjennom fornorskningen fører veien til utvikling og fremgang også for dem.»

De tale- og skriveføre samene godtok slett ikke politikken fra norske styresmakter. Thomassen ble kalt Bobrikoff, til minne om tsarens lakei som hadde fått i oppgave å russifisere Finland.

Lærer Isak Saba (1875-1921) fra Nesseby var en av aktivistene som stod opp mot fornorskningspolitikken. Thomassen hadde for eksempel nektet ham embete i sin hjembygd. Men Saba ga seg ikke, og da han gikk inn i det nystiftede Arbeiderpartiet, ble han til og med valgt inn på Stortinget i 1906 for Øst-Finnmark. Dette året forfattet han også en hymne, Sami soga lavlla, trykket i bladet Sagai Muittalægje, med lærer Anders Larsen som redaktør. I dag er dette samenes nasjonalsang. Saba og Larsen hadde gått på Seminaret

(lærerskolen) i Tromsø sammen, og hadde bestemt seg for å slåss mot fornorskningen. Da Saba kom på Stortinget, foreslo han raskt opprettelsen av et professorat i samisk språk ved Universitetet i Oslo. Han ble kraftig motarbeidet av partikollegaen Alfred Eriksen (1863-1934) fra Troms. Eriksen var prest på Karlsøy, stifter og den første redaktøren av Nordlys i 1902, under mottoet «en ærlig talsmann for smaafolkets sak.» Eriksen fant ikke «… at den befolkning, som det her er tale om og den nationalitet, som det her er et spørsmaal om, indtar en saa betydelig plads i vor historie, at det kan være rimelig at ha et professorat for det.»

Måtte vike

Reinbeiteforhandlingene startet samme år som unionsoppløsningen, og illustrerte de problem som samene ble påført. Den svenske regjeringen ville la samene beholde samme rettigheter som før 1905. Norske myndigheter ønsket derimot klart å innskrenke rettighetene eller avskaffe dem totalt. Etter lange forhandlinger mellom de to stater, 1913-1919, kom man så til en konvensjon som førte til at reindriften måtte vike for «høyere samfunnsinteresser.» Svenske samer hadde hatt sommerbeiter på norsk side, men nå ble store områder avgitt til norske jordbruksinteresser. Indre Troms ble raskt kolonisert av innflyttere fra Østerdalen. For mange samer var dette dramatiske inngrep som førte til at de måtte redusere sine reinhjorder kraftig. Norske ministre, for eksempel utenriksminister Nils Ihlen, avviste at samene var urbefolkning. Han krevde sensur av uheldige artikler om samer og reinbeite i pressen. I 1909 fastslo han at en hadde vært vitne til en historisk dom, » … at hvor to kulturer, en høiere og en lavere, støder sammen, vil den siste efterhaanden maatte vige.»

Samene ble stående temmelig alene mot fornorskningen. Men det fantes unntak. Norsk Kirkeblad forstod etter hvert at behandlingen av samene var ødeleggende, og i en redaksjonell artikkel fra 1918 ble den norske minoritetspolitikken karakterisert som minst like ille som den prøyssiske overfor dansker og polakker.

Svenske samer først ute

Den samiske motstandskampen hadde våknet før unionsoppløsningen var et faktum. Rettighetsinngrepene hadde pågått lenge. De svenske samene var de første som organiserte seg, i Lapparnas Centralförbund av 1904. Aksjonistene kom fra Vilhelmina-traktene. Per Otnes forklarer i sin bok Den samiske nasjon (Pax forlag 1970) motstanden med at jordbrukskoloniseringen var kommet lengst på svensk side. Svenske samer var dessuten kommet lengre i utdanning. Sekretæren, Torkel Tomasson, var jusstudent på denne tiden, og ble senere utdannet jurist. Men den sterke stemmen var uten tvil Elsa Laula (Renberg), født 1877. Hun hadde realskole fra Örebro, og utdannet seg senere både til lærer og jordmor. Hun hadde forfattet et brev til kongen, og senere nok et brev sammen med Tomasson. Her stilte de krav om likestilling med svenske innbyggere og endog om representasjon i andrekammeret i Riksdagen. Elsa Laula var utvilsomt påvirket av Lars Levi Læstadius, ikke så meget religiøst, men mer sosialt, i kamp mot alkoholmisbruket og for et verdig liv.

Aktivistene i sentralforbundet fikk spalteplass og støtte i Aftonbladet. Det var her hun fikk tilnavnet «lappambassadrisen» og «sändebud från ett helt folk.» Elsa Laula hadde ordet i sin makt, og var uredd og sterk i agitasjonen. Et lite skrift fra 1904 med den dramatiske tittelen Inför lif eller död? med undertittelen Sanningsord i de lapska förhållandena understreket betydningen av full samisk eiendomsrett av landet ovenfor «odlingsgränsen.» Hennes standpunkt var klart. Svenske jordbruksarealer ovenfor denne grensen skulle eksproprieres til fordel for samisk jordbruk, eventuelt i kombinasjon med reindrift. Svaret på kravene var ikke nådige mot «lappflickan Elsa Laula.» Hun ble sågar utsatt for fysiske overgrep. En Laula-motstander hevdet at samisk overtakelse av svensk nybrottsland ville «förvandla 2/3 av jordbruket till ruiner och ödemark på några få år – under hvilken tid de forna ägarna skulle ha hunnit odla upp nye vildmarker i Amerika…»

Umebladet kjørte i perioden 12-30 desember 1904 en serie med angrep mot sentralforbundet og ikke minst Elsa Laula. Hun hadde svart på utfallet overfor med å spørre: «Är den svenske befolkningen genom födseln danad til jordbruk?»

Situasjonen for sentralforbundet ble etter hvert vanskelig. Enkelte samer syntes nok Elsa Laula gikk for langt. Angrepene utenfra var så hatske at Otnes sammenligner de med det landssvikerne i Norge ble utsatt for i 1945.

For å sikre samene et pustehull for sine meninger, fikk Torkel Tomasson gitt ut Lapparnes Egen tidning. Her finner vi blant annet et dikt, Lappska ungdomsmarschen, som blant annet inneholdt følgende:

«Vi gå fram för vårt folk och för vårt fädernsland,

Till att lösa dess garn og förtryckets tunga band,

Till att tända dess ljus, att se sanningen klar

Och til att värna dess lif mot både fogde och barbar.

Denna jord den är vår, där andra breda sig förnöjdt

Denna jord som vi röjdt, och som vi byggt som vi plöjdt,

Fram til strid för vår rätt, så sannt vi kallas lappska män

Ha de röfvat vårt land, vi eröfra det igjen!»

Kampkraften gikk etter hvert ut av mange av de oppvåknede samene. Elsa Laula giftet seg i 1908 med reindriftssamen Tomas P. Renberg. Han holdt for det meste til på norsk side. De to slo seg ned i Vefsn-området. Elsa Laula Renberg fortsatte organisasjonsarbeidet i Norge. Hun reiste nordover på agitasjonsreise sammen med en Edvard Masoni som til og med hadde vært misjonær i Kina! Myndighetene var nå alarmert av denne «svenske voldgiftsagent.»

Den samiske avisen Waren Sardne («Fjellets røst») ble nå samenes talerør på norsk side. Redaktøren Daniel Mortenson fra Røros hadde som mål å drive folkeopplysning og formidle «litt av hvert fra fjeldet.»

Avisa kom ut fra 1909 til 1913, på slutten som et sosialistisk agitasjonsorgan.

Ga aldri etter

Elsa Laula Renberg ga aldri etter for hat og hets. Det var da også hun som var hovedtaler på det store samelandsmøtet i Trondheim i 1917. Unionen var for lengst historie, men hadde samene dermed fått det bedre? Elsa Laula Renberg får ordet:

«Den nation som ikke forsøker at følge med i utviklingen, gaar tilgrunde. Og det er nu engang slik at smaa nationer som vor ofte staar tilbake for de andre store nationer. Selv har vi den største del av skylden for at vor nation ikke er kommet længere enn den er. Vi har ikke staat sammen, vi har aldrig forstaat att handle sammen som et folk. I dag forsøker vi for første gang att binde de norske og svenske lapper sammen.»

Unionsoppløsningen hadde ikke gjort det enklere å hevde en samisk nasjonal bevissthet. Mobiliseringen fra samisk hold i retning av en egen nasjonalisme, var både et svar på statsnasjonalismen og resultat av at noen samer hadde skaffet seg utdannelse. Mens skriving lenge ble sett på som latmannsarbeid i samiske kretser, forstod man nå at en skrivende hånd kan nå langt. Den kampen som ble ført med Elsa Laula Renberg – hun døde av tuberkulose på Brønnøy sykehjem 22. juli 1931 – i spissen, er selv ikke i 2005 over. Rabalderet om Finnmarksloven viser at samenes rett til land og vann sitter langt inne. Bruddet i 1905 sveiset i hop en union mellom samene over grensene, og styrket deres nasjonale selvbevissthet.

---
DEL

Legg igjen et svar