Nerds retten die Welt («Nerder redder verden») av den sveitsiske forfatteren og dramatikeren Sibylle Berg (f. 1962) består av 16 intervjuer med ulike «nerder» fra et bredt spekter av disipliner: nevrobiologi, filosofi, nevropsykologi og systemteori, for å nevne noen.
Intervjuene ble utført som en del av research-arbeidet til hennes dystopiske roman GRM. Brainfuck (2019), over en periode på to år, og er tidligere publisert i det sveitsiske nettmagasinet Republik. Hittil i år har hun mottatt hele tre priser for arbeidet: Johann Peter Hebel-prisen, Bertolt Brecht-litteraturprisen og den sveitsiske Grand Prix-litteraturprisen.
I nerdenes hender
Boken ble utgitt like før pandemien brøt ut, og aktualiteten er slående. Under pandemien blir vitenskapen satt på prøve. Vi er avhengig av helsevesenet, leger, forskere og vitenskapsmenn. Akkurat nå jobbes det iherdig med å utvikle en vaksine mot covid-19. Fremtiden er i nerdenes hender. I denne boken undersøker og understreker Berg betydningen av nerdens arbeid for samfunnet.
Du kan ikke la livet ødelegge deg.
I Tyskland er det flere som roser Angela Merkel#s krisehåndtering under pandemien på grunn av hennes bakgrunn som fysiker. Men det er ikke bare vitenskapsmenn og leger som blir verdsatt nå. Samfunnet har også oppdaget hvor viktig de lavtlønnede arbeiderne er under pandemien: sykepleiere, dagligvare-ansatte, renholdsarbeidere og ansatte i kollektivtransport. Kanskje intervjuer med dem blir Bergs neste bokprosjekt?
For er det én ting koronakrisen har lært oss, er det at også butikkpersonalet og den felles dugnadsånden er med på å redde verden. Sammen redder vi verden, eller ikke.
Har du bekymret deg i dag?
Berg åpner hvert intervju med spørsmålet: «Har du bekymret deg for verdens tilstand i dag?» Dirk Helbing, fysiker og professor i informasjonsteknologi fra ETH Zürich, svarer: «Ja, det er en del av jobben min. Men du kan ikke la livet ødelegge deg.» Helbing utformer datasimuleringer av hvordan man kan motivere folk til å oppføre seg mer bærekraftig.
Han har laget videoer med løsninger på verdensproblemer, der han blant annet mener at demokratisk kapitalisme er løsningen. Demokrati og kapitalisme er de to systemene som er mest vellykket. Derfor må de forenes, mener Helbing. Han er tilhenger av borgerlønn og mener at et nytt pengesystem er det som må til: Dagens system er for endimensjonalt; vi har rik og fattig, mektig og maktesløs.
Marinøkolog, forfatter og dyre- og naturvernsforkjemper Carl Safina svarer slik på om han er bekymret for verdens tilstand i dag: «Morsomt! Og ja. Ofte til og med i drømmene mine. Det er derfor hundene våre får lov til å vekke oss i sengen på morgenen og lar oss glede oss over livet og huske at det er vakkert, slik at vi kan få en god start på dagen.»
Safina forteller at hjernen til dyr og mennesker er lik, og at også dyr har bevissthet om empati og medfølelse: Alle hunder reagerer når et menneske gråter, elefanter, hvaler, ulver og fugler leter etter en drept følgesvenn eller et familiemedlem i flere dager.
Elefanter er langt mer lojale og fredelige overfor sine familier enn det vi mennesker er. Safina håper det blir gjort flere studier på menneskenes empati, med tanke på vår historie med krig og elendighet så lenge vi har eksistert på denne planeten. Har dyr mer empati enn mennesker, og er de bedre egnet til å leve i fred enn oss?
Strukturell rasisme
Statsviter Emilia Benzile Roig svarer at hun ikke har bekymret seg for verdens tilstand i dag, siden hun sjelden leser aviser. Temaet for Roigs doktorgrad handler om interseksjonell diskriminering i de franske og tyske arbeidsmarkedene. Interseksjonalitet beskriver skjæringspunktet mellom ulikhetssystemer basert på kjønn, religion, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning, identitet og sosial bakgrunn.
Elefanter er langt mer lojale og fredelige overfor sine familier enn det vi mennesker er.
Roig mener at så lenge vi nekter å forstå rasisme som et system basert på hvitt overherredømme, kan vi bare håndtere en liten del av problemet. Ifølge henne er menneskeheten inndelt i to store grupper: den overlegne hvite rase og resten i undergrupper. Provoserende nok fungerer verden på den måten i dag. Vi så det sist med George Floyd, men det er bare ett eksempel. I virkeligheten forekommer det mange tilfeller hver eneste dag, overalt i verden.
I Norge har debatten om strukturell rasisme og diskriminering i norsk kulturbransje versert i en årrekke uten at det har medført særlig synlige forandringer. I år er debatten gjenåpnet i Rushprint, Dagsavisen og Klassekampen.
Nylig så vi de blendahvite Hedda-nominasjonene, og Norsk Filminstitutts handlingsplan for mangfold som siden lanseringen har blitt kritisert av flere filmfolk. Når vil minoriteten bli behandlet på lik linje som majoriteten?
Jeg har også bekymret meg for verdens tilstand i dag, Sibylle.
