Håp for atomnedrustning

Greenpeace og RV er blant dem som har stilt seg kritiske til utdelingen av årets Nobels fredspris. Nei til Atomvåpen påpeker at det er umulig i dag å endre Ikke-spredningsavtalen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tildelingen av Nobels Fredspris både til Det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) og til dets generaldirektør Mohamed ElBaradei kom på et svært viktig tidspunkt:

Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i mai endte i et regelrett sammenbrudd. Situasjonen ble ikke bedre av det manglende resultatet for ikke-spredning og nedrustning på FN’s toppmøte i september. På den permanente Nedrustningskonferansen i Geneve har man nå i ni år på rad forgjeves forsøkt å komme til enighet om hva det skal forhandles eller snakkes om.

Som det fremgår av begrunnelsen gitt av Nobelkomiteens formann ble prisen tildelt for arbeidet som gjøres for å hindre at legitim tilgang til kjernefysisk teknologi blir brukt til militære formål. Tilgangen til denne teknologien og samtidig kontrollen med at den ikke blir misbrukt til anskaffelse av atomvåpen, altså ytterligere spredning av atomvåpen, utgjør to av Ikke-spredningsavtalens tre pilarer.

Pristildelingen er blitt kritisert fra enkelte hold fordi IAEA deltar i utbredelsen av kjernekraft og dermed indirekte kan bidra til spredning. Men IAEA’s rolle i denne sammenheng er som nevnt en av Ikke-spredningsavtalens tre pilarer. Skal man endre på dette, må man også endre denne avtalen. Det er en umulighet i dag.

Derfor er Nobelkomiteen påpasselig i sin uttalelse med å understreke at det i tillegg handler om atomnedrustning, som er Ikke-spredningsavtalens tredje pilar.

Spredning en bekymring

Det rådet ingen stor optimisme da den 7. Tilsynskonferansen i ikke-spredningsprosessen åpnet i mai. USA hadde allerede på de forberedende konferansene gjort det klart at Ikke-spredningsavtalen nå handlet om kun to ting: Ikke-atommakters forpliktelse til ikke å skaffe seg atomvåpen, mot tilgang til kjernefysisk teknologi for fredlige formål. Avtalens tredje pilar hadde forsvunnet fra vokabularet.

I tillegg hadde USA offentlig underkjent den konkretisering av Ikke-spredningsavtalens forpliktelser som det var enighet om på de foregående tilsynskonferanser i 1995 og 2000. Kort kan man si at det dreide seg om å få til en Prøvestansavtale, en verifiserbar avtale som forbyr produksjon av spaltbart materiale til våpenformål, ulike skritt på veien mot eliminering av atomvåpnene, samt juridisk bindende garantier som forbyr bruk av atomvåpen mot ikke-atommakter.

Etter Nord-Korea og Iran er stikkordet blitt ikke-atommakters etterlevelse av avtalen. Dette er selvfølgelig helt vesentlig. Alle stater er bekymret for videre spredning. Det er nettopp det Nobel-komiteen sier med sin prisutdeling. Men indirekte sier den også det atommaktene benekter. Nemlig at deres tviholden på egne atomvåpen og atomstrategier legitimerer spredning, og at de derfor må elimineres.

På Tilsynskonferansen brukte man de tre første ukene til å bli enige om hva man skulle forhandle om. USA motsatte seg enhver referanse til de forpliktelser atommaktene godtok i 1995 og 2000. Egypt skal ha kjørt hardt på dette, samt at man skulle referere til en resolusjon om Midtøsten (der Israels atomvåpen er problemet) og som var vesentlig for den varige forlengelsen av avtalen i 1995. Men uten å lykkes. USA skal etter sigende ha vært lite konstruktive, fordi de hadde lagt ned få ressurser og var dårlig forberedt.

USA tok time-out

I tillegg klarte ikke atommaktene selv å bli enige om en felles uttalelse, angivelig fordi USA motsatte seg enhver referanse til Prøvestansavtalen, som landet nekter å anerkjenne. I alt dette slapp Iran unna, og likeledes unngikk Nord-Korea å bli straffet etter å ha gått ut av avtalen og erklært at man hadde atomvåpen.

På Nedrustningskonferansen i Geneve (der Norge er et av 66 medlemsland) er det nå fem år siden Brasil la frem et forslag om hvordan konferansen skulle forholde seg til de fire områder som da var i fokus, og fortsatt er det. Kjernefysisk nedrustning, spaltbart materiale til våpenformål, sikkerhetsgarantier og våpenkappløp i verdensrommet. Brasil foreslo at det skulle forhandles frem avtaler om spaltbart materiale og sikkerhetsgarantier, men at atomnedrustning og våpenkappløp i rommet kun skulle være gjenstand for meningsutveksling. Med den forskjell at man skulle inkludere muligheten for en gang å fremforhandle en traktat for verdensrommet.

På basis av de diskusjoner som Brasils forslag medførte, la ambassadørene fra fem land frem et nytt forslag på ettersommeren 2002. En revidert versjon ble fremlagt i juni 2003. Forslaget fikk betegnelsen A-5, etter landene Algerie, Belgia, Chile, Colombia og Sverige. Hovedstridspunktet var nå Russlands og Kinas krav om at det måtte fremforhandles en avtale som hindrer våpenopprustning i verdensrommet (PAROS). Kun diskusjoner var ikke nok, etter deres mening. Det motsatte USA seg konsekvent. Da så Kina og Russland uventet godtok den reviderte teksten i A-5 forslaget som ga avkall på direkte forhandlinger om PAROS, måtte USA ta time-out.

Et år senere, den 29. juli 2004, kom tilbakemeldingen: Den handlet ikke om PAROS, men om spaltbart materiale. USA kunne ikke lenger, i motsetning til tidligere, godta forhandlinger om en avtale om forbud mot produksjon av spaltbart materiale til våpenformål som også er verifiserbar. Dermed var man like langt.

Kofi Annans skam

I nok et forsøk på å komme videre la Nederland i begynnelsen av 2005 frem et uoffisielt forslag til et kompromiss. Man skulle ikke lenger fremforhandle en avtale om sikkerhetsgarantier, og forhandlinger om spaltbart materiale skulle finne sted «uten forhåndsbetingelser». Altså intet krav om en verifiserbar avtale.

Hvilke land er det som hindrer enighet om et arbeidsprogram i CD? Det er det vanskelig å få rede på. Men da Nigeria hadde formannskapet (det innehas i alfabetisk rekkefølge for ca en fire ukers periode) foretok sin oppsummering, kom landets ambassadør med en indikasjon. Han sa at av de tre grupperinger av stater man opererer med, Øst-gruppen, Vest-gruppen og den Alliansefrie gruppen (Kina er en egen gruppe), hadde alle unntatt Vest-gruppen støttet A-5 forslaget. Han la til at rundt 60 av 65 land støttet forslaget. Det er neppe 5 land i Vest-gruppen som ikke gjør det, og dermed sitter man kanskje igjen med de 3 vestlige atomakter? I et av sine innlegg snakket Tyskland om et bitte lite antall land. Hvor mange som støtter det alternative forslaget fra Nederland, er ukjent.

I sluttdokumentet fra FNs toppmøte i september ble avsnittet om ikke-spredning og nedrustning fjernet. Kofi Annan kalte det en skam. Norge var blitt anmodet av FN-sekretariatet om å lede arbeidet med innspill til teksten i dette avsnittet. Sammen plukket man ut de seks andre landene. Innspillet var et minimum. Men ettersom man gikk sterkt inn for at Prøvestansavtalen måtte ratifiseres, var det å frykte at USA ville lage vanskeligheter. Imidlertid gikk USA enda lenger og ville heller ikke høre snakk om kjernefysisk nedrustning. USAs holdning må ha vært svært provoserende. Illustrerende for dette er at landet også ønsket strøket referansen til ikke-spredningsavtalens 3 pilarer, som var innledningen til 7-landsforslaget. Etter dette «forarbeidet» fra USA skal andre stater ha entret arenaen med sine innsigelser – og dermed var det gjort.

En drøy uke etter FNs toppmøte i september var det en konferanse om Prøvestansavtalen i Wien. Den såkalte Ikrafttredelseskonferanse (EIF) som finner sted hvert annet år. Hittil har 176 stater undertegnet denne avtalen, mens 125 har ratfifisert. Men avtalen kan ikke trå i kraft før 44 utpekte land har ratifisert den, og 8 lands ratifiseringer mangler fortsatt. Blant disse finner man USA og Kina, India, Israel og Pakistan.

Ny giv etter prisen

I tillegg til å arbeide for at stadig flere stater slutter seg til Prøvestansavtalen, arbeider avtalens sekretariat hele tiden med å fullføre det verifikasjonsopplegg som er nødvendig for at den skal fungere på en troverdig måte når den en gang forhåpentligvis trår i kraft. En Prøvestansavtale var en av forutsetningene da Ikke-spredningsavtalen ble varig forlenget i 1995, og president Clinton var den første til å undertegne avtalen året etter. Men republikanerne stemte ned avtalen i Senatet, og siden kom Bush. Men om USA snur, er det ikke dermed sagt at for eksempel India vil følge eksemplet. I tillegg kommer det sørgelige faktum at i avtalens forord heter det at den skal begrense (nye staters) utvikling av atomvåpen. Den forbyr ikke de nåværende atommakters modernisering av sine arsenaler, noe de er i full gang med.

Dermed beholder de også sine kjernefysiske strategier. På Natos forsvarsministermøte i juni vek man ikke en tomme fra det gjeldende strategiske konsept, som understreker atomvåpnenes betydning for alliansen. Og i oktober 2003 uttalte Putin at de kjernefysiske styrkene «danner hovedgrunnlaget for Russlands nasjonale sikkerhet», både nå og i fremtiden. Kina har det minste og mest umoderne atomarsenalet av de fem erklærte atommakter, men er altså i ferd med å modernisere det. Kina bedyrer stadig at man ikke vil bruke atomvåpen først, og at de kun er for selvforsvar. Samtidig som Kina nærmest understreker sin uskyld, leveres gode argumenter for mulige spredere som Iran.

FNs Generalforsamling og dens 1. komite er en viktig arena for debatter og resolusjoner om atomnedrustning. I skrivende øyeblikk har den så vidt startet opp. Det skal bli spennende å se om årets sesjon kan bringe ny dynamikk inn i prosessen. Kanskje tildelingen av Nobels fredspris til IAEA og dets Generaldirektør kan virke som en innsprøytning.

---
DEL

Legg igjen et svar