Håp tross alt i Gaza

Forsoning i nærmiljøene er veien til en endelig palestinsk forsoning.

AFP PHOTO / MAHMUD HAMS
Fajer skriver for Ny Tid fra Gaza.

Etter ti år med intern palestinsk tragedie – som omfattet kamper mellom Fatah og Hamas med 700 drepte – ser folket i Gaza nå frem til å lege sine sår. De prøver å finne måter å gjenoppbygge sine liv på, gjennom en prosess med forsoning i nærmiljøene i den positive atmosfæren som er skapt ved at de to fraksjonene er blitt forent.

Godtar forsoning. Imad Zanoun (58) mistet sin sønn Alaa i den tragiske perioden. Han arbeidet i Fatahs sikkerhetsstyrker. Imad ser sorgtynget på bildet av  sønnen. «Jeg har akseptert nærmiljøforsoningen og har tilgitt han som drepte sønnen min for vårt hjemlands skyld. Offer er en plikt for enhver palestiner, slik at vi kan leve i fred og harmoni i en sivilisert atmosfære preget av gjenfødelse», forklarer han. Imad Zanoun har jobbet for denne nærmiljøforsoningen siden 2011, da han startet en kampanje om tilgivelse rettet mot ofrenes familier.

Zanoun presiserer at hans sønns blod ikke er billig: «Min aksept av forsoningen betyr ikke at jeg er en svak person. Offer er kilden til min styrke.» Zanoub oppfordret alle parter til å få fart på forsoningsprosessen til beste for alle palestinere. Han anmodet om at de må overkomme alle hindringer, og han hadde noe å si familiene til de som ble ofre for splittelsen: «Dere må tenke med hodet. Landet vårt ønsker at vi skal glemme det som hendte, og åpne et nytt kapittel uten hat og sinne.»

Talal Basal mistet også sin sønn Ahmad under de blodige hendelsene. Sønnen hans hadde blitt med i den paramilitære politistyrken Hamas Executive Force. «Jeg er glad for forsoningen, og nølte ikke med å akseptere den. Vi er ett folk, og vi må holde sammen og glemme det som skiller oss», sier Talal. Når han snakker om sønnen, bryter han sammen i gråt. «Min sønn falt på grunn av krangling og stridigheter, og fra det øyeblikket jeg fikk meldingen har jeg aldri tenkt på hevn.»

Imad Zanoun og Talal Basal kunngjorde offentlig sin beslutning om å akseptere forsoningen – med den økonomiske kompensasjonen som følger med – under en festival som ble arrangert i Gaza med nasjonale politiske ledere og stammeledere til stede.

Ikke alle tilgir. Trettiåringen «Abu Iyad» – som ikke ønsker navnet sitt offentliggjort – avslo imidlertid det kommunale forsoningstilbudet etter at broren hans ble drept av Fatah: «Det er mange som ikke makter tanken på å skulle tilgi drapet på sin bror, særlig fordi dette var et overlagt drap. Broren min hadde ingen ting med Hamas å gjøre, og de drepte ham bare fordi han hadde lyst skjegg. Jeg akter ikke å godta denne forsoningen, og jeg tar ikke imot penger. Det eneste jeg ønsker er at rettferdigheten skjer fyllest, og at den som drepte broren min får sin straff.» Han forteller at det stadig gjøres forsøk på å få ham til å skifte mening, men han avviser dem. «Jeg husker fremdeles min brors siste ord til drapsmennene: ‘Vær så snill, ikke drep meg – jeg skal gifte meg om to uker.’ Jeg står ved min beslutning om at drapsmannen må straffes, og jeg sender et budskap til makthaverne om at blodet til min martyrbror må være en påminnelse om at de sikrer lov og rett og straffer drapsmannen.»

Ifølge Fatah-representanten har nærmere 70 prosent av ofrenes familier akseptert prosessen. 

Kompensasjon til familiene. Ahmad Yosef som er politisk rådgiver for Hamas-regjeringen, sier at nærmiljøforsoningen er en viktig sak som det ble enighet om i Kairo. «Den er relativt lett å implementere dersom penger til å kompensere familiene er tilgjengelig.», sier han. Yosef mener at nærmiljøforsoningen vil styrke ofrenes familier følelsesmessig og dempe lidelsene som stikker så dypt i det palestinske samfunnet. Han mener videre at forsoningsprosessen også vil sikre mot hevnaksjoner. Det er nedsatt spesialkomiteer som har lykkes med å få mange til å avlegge løfte om å ikke ta hevn.

Yosef sier også at volden og drepingen var et stort feilgrep som forårsaket at hundrevis av mennesker ble drept og skadet. «Det har dessuten forårsaket et stort arr i det palestinske samfunnet som har svekket kampen for Palestina.» Yosef oppfordret Hamas og Fatah til å få en slutt på splittelsen, innrømme feilgrepet og arbeide for å skape tillit i befolkningen, særlig blant familiene til ofrene.

Nimeh Sheikh Khalil er medlem av «Det palestinske lovgivende rådet» (Palestinian Legislative Council) der hun representerer Fatah. Hun støtter arbeidet med nærmiljøforsoningen: «Vi i Fatah støtter nærmiljøforsoningen, og ser på den som en bærebjelke i den mer overordnede palestinske forsoningen. Vi må jobbe for å gjenforene alle palestinere.» Nimeh mener det er viktig at disse bestrebelsene lykkes, slik at palestinerne kan komme seg ut av problemet med intern kamp og hevnforsøk. Hun har oppfordret til at det lages et lovforslag som alle familiene til ofrene kan skrive under på. Hun har også sagt at uansett hva som kommer i lovform, så skal det ikke inneholde noe som tvinger noen til å godta denne prosessen. Representanten for Fatah forteller at nærmere 70 prosent av alle familiene til ofrene har akseptert prosessen, og de håper at så mange som mulig av de resterende 30 prosent vil la seg overbevise om å godta den. Hun roser politiske ledere og stammeledere så vel som palestinske partier og fraksjoner for deres støtte til å få denne innsatsen til å fungere.

Mohammad Abu Shamaleh, et annet medlem av Fatahs lovgivende råd fra Dahlan-fraksjonen, sier at Fatah arbeider hardt for å sikre at alle familiene får kompensasjon. Han forteller at: «Femti millioner dollar er sikret til utbetaling av kompensasjon til over 700 familier som har mistet en av sine kjære under disse blodige hendelsene mellom Fatah og Hamas.»

Tilgivelse og overgangsrett. Abdel Aziz Kahek, lederen for «Det høyere rådet for forsoning» (Higher Council for Reconciliation), sier at nærmiljøforsoningen er en av pilarene til det islamske samfunnet, og at det er en religiøs og moralsk plikt å hjelpe til med å forene og styrke nasjonen. «Nærmiljøforsoningen går stødig fremover sammen med den politiske forsoningen i Kairo. I mange tilfeller tar familier initiativet til å få en slutt på slåssingen og splittelsen dem imellom.» Kahek ber alle fraksjonene om å få opp farten på nærmiljøforsoningen «fordi nesten alle de drepte tilhører den ene eller den andre fraksjonen.» Han oppfordrer til å holde folket forent gjennom tilgivelse. «Som palestinere har vi lidd mye under okkupasjonen, og nå må vi være sterke», avslutter han.

Jamil Sirhan leder «Den uavhengige kommisjonen for menneskerettigheter i Gaza» (Independent Commission for Human Rights in Gaza). Han sier at nærmiljøforsoningen er en del av overgangsoppgjøret. «Den er knyttet til behovet for kompensasjon til ofrenes familier for de tap de har lidd som et resultat av splittelsen. Denne kompensasjonen er et element i byggingen av et sivilt samfunn som er stabilt og trygt. Nærmiljøforsoningen bør settes i verk så snart en klage er levert av en av ofrenes familier, og bør inkludere deres krav. Nærmiljøforsoning må foregå på en institusjonalisert måte basert på overgangsrett, slik at familienes rettigheter er garantert. Dette ville også bidra til lov og orden, slik at folk ikke tenker på hevn.»

---
DEL