Håp i hengende oljeledning?

For første gang har opposisjonen i Aserbajdsjan klart å samle seg. Norge og Statoil bør bruke sin oljeinnflytelse til å kreve demokratireformer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Autoritært. Her i Aserbajdsjan er det snart klart for parlamentsvalg – det fjerde siden Sovjetunionens oppløsning. Med mindre noe helt spesielt skjer, som for eksempel en krig mot Armenia, vil valget bli avholdt 7. november.
Helt siden selvstendigheten i 1991 har Aserbajdsjan hevdet å være et demokratisk land, men selv om befolkningen har jobbet for demokratiske valg i alle disse årene, har regimet greid å holde demokratiet på god avstand.
Etter maktovertakelsen i 1993 etablerte Hejdar Alijev et autoritært regime. Ti år etter, i 2003, ga han makten videre til sin sønn Ilham. Ved å slå til mot grunnleggende menneskerettigheter, har sønnen skapt en atmosfære av frykt som har forgiftet hele det politiske klimaet og opprettholdt en relativ stillhet over lang tid. Men denne stillheten kan lett brytes, og når det skjer, vil den eksisterende sosiopolitiske situasjonen falle.

Ignorerer Europarådet
De siste årene har internasjonale organisasjoner snakket høylytt om de mange demokratiske utfordringene i Aserbajdsjan. Europarådets Venezia-kommisjon presenterer med jevne mellomrom sine anbefalinger for utbedringer av det politiske systemet til landets myndigheter. Det er vanskelig å si hvorfor Aserbajdsjans politiske elite ignorerer disse anbefalingene gang på gang.
Valgprosessene i landet utføres ved bruk av russisk valgteknologi. Nylig ble det avholdt en folkeavstemning om grunnlovsendringer – den resulterte i avskaffelse av begrensninger på presidentperioden, ytterligere minking av parlamentets makt, og flere fullmakter til presidenten. Alle disse tiltakene har gått imot de internasjonale organisasjonenes anbefalinger og skapt et større rom for konflikt med Vesten. Dermed har de vestlige forsøkene på å oppfordre til demokrati ikke bidratt til annet enn å irritere Alijev.
Aserisk-amerikanske forbindelser er blitt kaldere enn noensinne. I følge politiske eksperter er det ment som en form for politisk press når USA det siste halvannet året har latt være å utpeke en ambassadør til Aserbajdsjan.

Opposisjonen kveles
Selv en knapp måned før parlamentsvalget er Aserbajdsjan helt fri for valgstemning. Folk har fullstendig mistet håpet. Alle tidligere valg har vært fulle av forfalskninger, og velgernes hensyn har ikke kommet til uttrykk.
De som har forsøkt å protestere, er blitt utsatt for umenneskelig press: Noen er blitt arrestert eller lagt inn på mentalsykehus, andre har fått sparken og blitt fratatt muligheten til å tjene til livets opphold. Mange av de mest politisk aktive har fått nok av uretten og vilkårligheten, og emigrert.
President Ilham Alijev står frem på TV og forklarer verden at opposisjonen i landet var så svak at den døde ut av seg selv. Samtidig forfølger han alle forsøk på opposisjon gjennom sikkerhetstjenestene, og hver gang noen prøver å holde offentlige politiske møter i Bakus sentrale områder, blir de hensynsløst stoppet av politiet, spredt og arrestert.
Jeg har selv, som både journalist og menneskerettighetsaktivist, observert alle valgene i Aserbajdsjan de siste ti årene. Både jeg og kollegene mine blir skuffet hver gang. I beste fall kan det skje at 15-20 prosent av landets fem millioner stemmeberettigede innbyggere møter opp på valgdagen. Av disse er det 60-65 prosent som stemmer på opposisjonskandidater – de som presidenten påstår er så svake.
De offisielle uttalelsene forteller imidlertid om en valgoppslutning på 90 prosent, med et overveldende flertall for det sittende partiet. Ettersom dette har blitt et mønster i årenes løp, har folk mistet tilliten til den politiske prosessen. De fleste synes ikke lenger det er noen vits i å delta i valgene. Valgeksperter sier at denne passive boikotten er heldig for myndighetene: På denne måten kan de tillate opposisjonspartier å eksistere samtidig som de jukser med valgtall.
De samme ekspertene har også uttalt at observasjoner for det forestående valget ikke varsler om noen som helst endring i positiv retning.

Observerer press
Det er ikke bare opposisjonspartier som er blitt marginalisert i Aserbajdsjan. Både pressen og sivilsamfunnet har elendige kår, og må konkurrere mot organisasjoner, mediehus og «opposisjonspartier» som myndighetene har opprettet og kontrollerer. Gjennom disse organisasjonene forsøker myndighetene å utvide sitt virkeområde ved å begrense arbeidet til de uavhengige initiativene.
Ambassadør Audrey Glover, som leder OSSE-delegasjonen for valgobservasjon i Aserbajdsjan, har ansvaret for å observere hele valgprosessen.
«Vi har 22 langtidsobservatører som skal besøke elleve av Aserbajdsjans 59 regioner, inkludert den autonome republikken Nakhtsjivan. På selve valgdagen kommer det 450 korttidsobservatører. Fra de regionale observatørene kommer meldinger om at flere kandidater blir utsatt for press under registreringsprosessene», sier Glover.

Opposisjonell bombe
Kort tid før valget har de to største opposisjonspartiene, Aserbajdsjans nasjonale front og Musavat-partiet, bestemt seg for å opprette en koalisjon og gå til valg med én kandidat per mandat.
Nyheten om denne sammenslåingen har truffet Aserbajdsjans politiske liv som en bombe. På tross av at partiene deler en del ideologiske holdninger, har selve ideen om en slik koalisjon vært usannsynlig for alle. Like fullt har mange ønsket en mer samlet opposisjon, og en sammenslåing av disse to partiene – også etter at valget er over – vil i manges øyne styrke opposisjonen.
Denne mobiliseringen mot makthaverne har styrket folkets moral til en viss grad. Det bør likevel bemerkes at enkelte maktlojale partier også har slått seg sammen og rettet seg mot Nasjonal front/Musavat-koalisjonen. Disse partiene har stort sett ord på seg for å være en del av «lommeopposisjonen» som styres av presidenten.
Partimedlemmer fra Alijevs parti prøver å overbevise folk om at opposisjonslederne mottar økonomisk støtte fra USA og Europa for å velte det nåværende regimet. De sier at disse menneskene har sveket staten og nasjonale interesser, og til og med at de har kontakt med Armenia.
Likevel klarer opposisjonen fremdeles å bevare roen og tålmodigheten, enn så lenge. De kommer antakelig til å bli hardt angrepet i tv-sendinger i løpet av valgkampen. Selvsagt kommer de ikke til å få en tilsvarende mulighet til å snakke på tv.
Under slike bedrøvelige omstendigheter er det veldig viktig å støtte uavhengige media, sivilsamfunnet og mennesker med liberale verdier.
Det hadde hjulpet om Norge og Statoil, som har omfattende kontakt med Aserbajdsjan gjennom oljehandel, hadde vært mer oppmerksomme på disse sakene og stilt strengere krav til Aserbajdsjans myndigheter om å oppfylle sine menneskerettighets- og demokratiforpliktelser.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

Malahet Nasibova er leder av Aserbajdsjans «Democracy & NGOs Development Resource Center» i Nakhitsjevan. I 2009 ble hun tildelt Raftoprisen. Nasjibova skriver eksklusivt for Ny Tid.

---
DEL