ESSAY
Hans Blumenberg: Präfiguration. Arbeit am politischen Mythos. Utgitt av Angus Nicholls og Felix Heidenreich, Berlin, Suhrkamp Verlag 2014.
Hans Blumenberg: Rigorismus der Wahrheit. «Moses der Ägypter» und weitere Texte zu Freud und Arendt. Utgitt av Ahlrich Meyer. Berlin, Suhrkamp Verlag 2015.
Hans Blumenberg er ikke særlig kjent i Norge. Han ble født i 1920, var professor i filosofi ved universitetet i Münster til han gikk av i 1985, og døde i 1996. Blumenberg førte et tilbaketrukket, men aktivt liv i bøkenes verden. Han ble oppfattet som en outsider, men førte likevel en utstrakt korrespondanse med mange av Tysklands ledende intellektuelle.
Ett av hans tidligste arbeider, Metafor og tenkning (1960), ble utgitt på norsk i 2002 med en introduksjon av Eivind Lilleskjæret. Mursteinen Nytidens legitimitet (1966) var nok den boken som for alvor gjorde ham kjent. Ingen av bøkene han publiserte i sin levetid, var likevel egnet til å nå et bredere publikum. Men etter Blumenbergs død er det allerede utgitt flere titler enn i hans levetid. Han etterlot seg et enormt materiale som nå er deponert i det tyske litteraturarkivet i Marbach. Hvert år kommer posthume utgivelser basert på hans etterlatte manuskripter. Disse bøkene er faktisk ofte mer leselige enn dem Blumenberg publiserte i sin levetid: kortere, mer poengterte og ikke så overlesset med idéhistoriske referanser. Dessuten er de forsynt med lange etterord av utgiverne. Dette gjør Blumenberg mer tilgjengelig.
Freud og Arendt. Årets bok bærer tittelen Sannhetens rigorisme. Blumenberg foretar en uvanlig sammenstilling av Freuds siste bok om Moses og monoteismen, og Arendts skandalepregede publikasjon om prosessen mot naziforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem fra 1963. (Mange vil huske Arendts befatning med Eichmann fra Margarethe von Trottas film om Arendt (2012) med Barbara Sukowa i hovedrollen.)
Blumenbergs sammenstilling av Arendt og Freud er basert på en analogi: Slik Freud i Mannen Moses og den monoteistiske religion (under utgivelse på Vidarforlaget) fratok jødene deres stamfar Moses ved å påstå at han egentlig var egypter – slik fratok Arendt staten Israel Eichmann som en slags negativ nasjonal helt, ved å hevde at hans ondskap ganske enkelt var banal. Blumenberg er åpenbart personlig engasjert i spørsmålet. Som halvt jøde fikk han avbrutt sitt studium og ble internert under krigen.
Blumenberg støtter ikke opplysningens tanke om at vi kan rasjonalisere oss bort fra myten. Både hos Freud og Arendt ser Blumenberg en rigorisme som opptrer i sannhetens navn, men som slår over i hensynsløshet fordi den gjør seg blind for det politiske og døv for det uforståelige.
Arendt ignorerte den mytiske dimensjonen ved Eichmann-prosessen, hevder Blumenberg. Som de fleste andre ble han opprørt over at Arendt delvis la skylden på de jødiske lederne, som «almost without exception cooperated in one way or another, for one reason or another, with the Nazis». Samtidig ble Eichmann avdemonisert og forvandlet til en byråkrat. Resultatet var at Arendts moralisme svekket Eichmann-prosessens mytiske kraft.
Motiverende kraft. Dette innspillet fra Blumenberg vil helt sikkert bli kommentert utførlig i debatten om Arendts rolle i Eichmann-prosessen, som langt fra er over. Det kommer stadig nye bøker om temaet. (Noen av dem er nylig omtalt av Corey Robin i The Nation, www.thenation.com/article/trials-hannah-arendt/.) Blumenberg godtar altså at politikken har en mytisk dimensjon. Dette er et vanskelig, for ikke å si ubehagelig tema. For de fleste vil slike tanker gi assosiasjoner til høyreradikale ideologier. Men i en mer avdempet variant finner vi også det mytiske i høyrefolks forsvar av kongehuset som institusjon: Nasjonen trenger en representant som samler folket. Man kan også tenke på anarko-syndikalisten Georges Sorels (1847–1922) vektlegging av arbeidernes myter om revolusjon og generalstreik, det han kaller «myter om seier», som samlende og handlingsmotiverende. Men Sorel virket også inspirerende på fascistisk ideologi.
Det mytiske skrekkeksemplets rolle i demokratiet bør ikke undervurderes – kanskje er dette noe av bakgrunnen for den fortsatt nesten maniske beskjeftigelsen med nazismen, 70 år etter andre verdenskrigs slutt: I en narsissistisk kultur trengs et kraftig ris bak speilet for å motivere demokratiet.
Forholdet mellom myte, religion og politikk er altså fortsatt et aktuelt tema, og ikke bare når det gjelder islamsk fundamentalisme. Karl Löwith oppfattet i Meaning in History (1949) drømmen om en politisk utopi à la kommunismen som en sekularisert variant av Augustins gudsstat. Blumenberg gikk i sin modernitetsteori en annen vei. Hvis man tenkte seg moderniteten som et resultat av sekularisering, så kunne prosessen i prinsippet reverseres – altså sakraliseres – og nytiden ville miste legitimitet. I sitt hovedverk Nytidens legitimitet prøvde han å vise at nytiden eksisterte i sin egen rett. Basis for dette var blant annet at mytene ikke lot seg rasjonalisere. Men hvor langt strekker egentlig Blumenbergs forsvar for myten seg? Da mursteinen Arbeid på Mytos kom ut i 1979, var det flere som kritiserte ham for å underkjenne de politiske farene ved mytisk tenkning, blant annet den kjente tyske intellektuelle Karl Heinz Bohrer.
Idealisert fortid. Her kommer fjorårets Blumenberg-utgivelse til hjelp: Prefigurasjon – arbeid på den politiske mytos. Utgiverne vektlegger at Blumenberg går imot en opplysningstenkning som vil overvinne myten fullstendig – hans program består derimot i en sivilisering av myten. Blumenberg betoner mytisk mangetydighet som støtte for en liberalistisk distanse til det mytiske. Dette synet går imot en instrumentell utnyttelse av mytene som man finner i totalitære ideologier. Mytisk betydningsproduksjon er allestedsnærværende, ifølge Blumenberg. Ikke gjennom benektelse, men gjennom dokumentasjon av mytene, blir de også mulige å kritisere.
Blumenberg tar opp et interessant og skremmende trekk ved politisk mytologi – nemlig at en politisk utopi søker å gjenta en tidligere tilstand.
I boken om prefigurasjon tar Blumenberg opp et interessant og skremmende trekk ved politisk mytologi – nemlig at en politisk utopi søker å gjenta en tidligere tilstand. De norske nazistene ville tilbake til middelalderen; etter dette hadde Norge vært i forfall, mente Quisling og Gulbrand Lunde. Anders Behring Breivik ville skru klokka tilbake til 1950-tallet, og i tillegg reetablere korstogsridderne som ideal. Slik skapes mytiske forbindelser mellom to historiske fenomener. Ved å gjennomgå Goebbels’ dagbøker viser Blumenberg godt hvordan realitetsorienteringen svikter fullstendig hos de tyske nazistene mot slutten av krigen. Hitler klamrer seg mer og mer til likheten med sitt forbilde Fredrik den Store («prefigurasjonen»). Den 28. februar 1945 beretter Goebbels om en samtale med føreren: «Vi må være slik som Fredrik den Store var, og oppføre oss deretter. Føreren er helt enig med meg … Også den stoisk-filosofiske holdningen til menneskene og hendelsene som Føreren nå inntar, minner sterkt om Fredrik den Store.»
Når man klamrer seg til et historisk forbilde på denne måten, antar handlingene lett patologiske dimensjoner. Men prefigurasjon er også en hjelp til hvordan vi skal handle, som vi alle benytter oss av: Man søker noe i fortiden som likner på den situasjonen man står overfor, og bruker så denne analogien som støtte for å ta en beslutning. Men hvis man forventer identiske resultater av de to handlingene som ligner hverandre, blir holdningen til historien magisk.
Prefigurasjon forutsetter en analogi. Slike likheter mellom fortid og nåtid er viktig for alle handlinger som ikke er styrt av vitenskapelige lover, og det gjelder blant annet politikken. Dermed er mytedannelse ifølge Blumenberg en uomgjengelig del av det praktiske liv, i situasjoner der man er tvunget til å handle, men alltid på sviktende grunnlag. Blumenberg avslører Hitlers mytologisering av seg selv som en ny Fredrik den Store, men benytter seg på den annen side av en analogi mellom Freud og Arendt for å kritisere deres rigide forhold til sannheten.
Upublisert. Brevvekslingen mellom Blumenberg og den høyreradikale rettsfilosofen Carl Schmitt (1888–1985) ble publisert i 2007. I 2013 utkom brevene til og fra religionsfilosofen Jacob Taubes (1923–87). Men av de tyve kassene med korrespondanse Blumenberg etterlot seg, er det meste fortsatt upublisert – blant annet brevvekslinger med Theodor W. Adorno, Hans-Georg Gadamer, Hans Robert Jauss, Reinhart Koselleck og Karl Löwith, for å nevne noen av de mest kjente navnene. I fremtiden vil det også bli publisert en rekke bøker av den typen vi har omtalt her, basert på etterlatte manuskripter.
Siden Tyskland ikke akkurat renner over av originale filosofer for tiden, vil Blumenbergs betydning med sikkerhet øke i årene som kommer.
