Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Hannah Arendt og det totalitære

SOSIALE MEDIER / Mens det offentlige er et sted der frie individer har rett, og kanskje også plikt, til å delta i fri meningsutveksling, handler det sosiale mer om flokk og kontroll. Står vi nå overfor en sosial kontroll som ikke inviterer til uenighet og mangfold, men kun til lydighet eller ekskludering? Det sosiales fremvekst kan true så frihet som individualitet. NY TID trykker her et utdrag av Einar Øverengets nye bok, Intoleransens inntog.

Hannah Arendt var aldri på Facebook, hun sendte aldri en tweet – og hun har aldri lagt ut et bilde på Instagram. Grunnen er det enkle faktum at hun døde i 1975. På det tidspunktet var begrepet sosiale medier meningsløst, fordi medier var offentlige, ikke sosiale, og det er en vesentlig forskjell – selv om vi i dag ikke lenger er i stand til å se hva den forskjellen går ut på.

For Arendt var imidlertid skillet mellom det offentlige og det sosiale helt sentralt for å forstå hvordan strømninger som totalt underkjenner vår frihet og individualitet, overhodet kan vokse frem. I begge tilfeller er det snakk om et slags samkvem mellom flere mennesker, men kjernen i det samkvemmet er av helt forskjellig art. Mens det offentlige er et sted der frie individer har rett, og kanskje også plikt, til å delta i fri meningsutveksling, handler det sosiale mer om flokk og kontroll. Når det sosiale nå i vår tid har fått en dominerende betydning, er det i ferd med å omdefinere det vi tidligere forsto som det offentlige. På mange måter er det å «like» betegnende for denne endringen. Mens det offentlige tidligere var et sted for enighet og uenighet, er det i ferd med å bli et sted der vi liker og ikke liker hverandre.

Det innebærer at muligheten for en fri meningsutveksling blir svært vanskelig. Den prosessen som skulle sette menneskene i stand til i fellesskap å utvikle en mening som korrigerer og utfordrer makten, forvitrer. Fellesskapet inviterer ikke lenger til mangfold og uenighet, men oppfordrer snarere til lydighet og ekskludering.

Arendt har tegnet et tankevekkende bilde av utviklingen av den moderne verden som viser hvordan det sosiales fremvekst kan true så frihet som individualitet.

Det er en risiko for at sosiale medier slik vi bruker dem i dag, kan føre til utviklingen av stadig større intoleranse – og slik sett også påvirke alle former for kommunikasjon i alle medier – og over tid også føre til stadig sterkere symptomer på totalitære maktstrukturer.

Det private

Mens det offentlige rom er et sted der man uttrykker sin individualitet ved å gi til kjenne sine meninger – og dermed også uenighet så vel som enighet – viser det sosiale rom seg snarere som et sted der man uttrykker sin identitet ved å gi til kjenne sin gruppetilhørighet. Hvis det sosiale rom fortrenger det offentlige, fortrenges også muligheten til å uttrykke individualitet. Det vil rett og slett ikke være rom for det. Meninger vil fortsatt komme til uttrykk, men de møtes ikke lenger som oppfatninger jeg har som du kan være enig eller uenig i, uavhengig av om du liker meg eller ikke, om du identifiserer deg eller ikke. I stedet blir de en markør for identitet og gruppetilhørighet. Sakte, men sikkert fortrenges meningsutveksling og uenighet. Tilbake står et narrativ som en gitt gruppe samles om, og som forsterkes, som ikke gir rom for diskusjon, men snarere gir grunn til å ekskludere dem som er uenige.

Men denne utviklingen gjør også noe med det private. Tradisjonelt har det private vært et sted å trekke seg tilbake til, et sted der ingen andre kan utøve kontroll eller kreve noe av deg – et sted der du er beskyttet. Men når det sosiale får overtaket, er det ikke bare slik at det offentlige snevres inn. Grensene som hegner om det private, forsvinner også med den følge at individet til slutt ikke har noe sted å søke tilflukt – intet sted å gjemme seg bort.

Det private er en grense som går mellom meg og alle andre mennesker. Denne grensen beskytter meg litt på samme måte som grensen rundt en eiendom signaliserer at denne eiendommen eies av noen – og at andre derfor ikke kan ta seg til rette på den. Det private er en grense som beskytter meg mot andre mennesker. Den forhindrer andre i å få tilgang til informasjon om meg, og på den måten påvirke meg eller ta kontroll over meg på en slik måte at det krenker min rett til å styre meg selv og ta mine egne beslutninger om det som angår det personlige. Denne informasjonen kan gjelde alt fra min medisinske tilstand til mine seksuelle vaner og tilbøyeligheter, og for mennesker flest er følelser og opplevelser genuint private.

Oversvømmelsesstrategier

Gitt at det sosiale bryter ned skillet mellom det private og det offentlige på en måte som erstatter frihet med sosial kontroll. Gitt også at de sosiale mediene eies, og at eierne kan ha sterke både økonomiske og politiske motiver. Gitt at de rent teknologisk, ved hjelp av bestemte algoritmer, har mulighet til å påvirke hvilke ytringer som gis plass, og hvor mye plass de gis, og også sensurere andre. Da ligger det for hånden et svært kraftig mobiliserings- og kontrollverktøy som effektivt kan undergrave reell frihet.

En målrettet bruk av sosiale medier gir en eventyrlig mulighet til å bygge narrativer som er så sterke at de fungerer som ideologier: en totalforklaring av selve målet for samfunnets utvikling – som ikke inviterer til uenighet og mangfold, men kun til lydighet eller ekskludering.

Kombinasjonen av sosiale medier og det faktum at hver og en av oss kontinuerlig er online, gjør oss sårbare for såkalte oversvømmelsesstrategier. Det betyr at vi uten å være klar over det mobiliseres og aktiviseres gjennom å kontinuerlig oversvømmes av bestemte perspektiver og disiplinerende signaler. Det faktum at denne muligheten finnes i dag, betyr at de totalitære understrømmene som Arendt påpeker at preger selv vestlige demokratier, nærmer seg overflaten. Slik hun ser det, kan et folk drives inn i en totalitær retning dersom et bestemt narrativ opphøyes til en ideologi som angir selve målet for samfunnets utvikling. Massekommunikasjon har lenge vært en forutsetning for å kunne ensrette mennesker. Med de sosiale medienes dominans er dette tatt opp på et nytt nivå. Tidligere hadde man ingen garantier for at mennesker faktisk leste og lyttet. Men i dag er hver og en av oss utstyrt med en teknologisk innretning som holder oss online, og som sørger for at vi kontinuerlig tar til oss det som måtte komme. Algoritmer styrer oss ikke direkte slik de kan styre hardware, men gjennom å styre informasjonsstrømmen styrer de oss indirekte gjennom bestemte ideologier som bygger opp under disiplin og kontroll. Tilbake står en verden befolket av individer som nok er i stand til å tenke selv og ta sine egne beslutninger, men som allikevel aldri vil komme på tanken om å gjøre det.

Men samtidig antyder Arendt at et menneske allikevel aldri helt vil kunne greie å riste av seg en følelse av å være ufri. Opplevelsen av å være et individ, av å være et selv – som en det kun finnes én av – ligger i oss som en kime til opprør mot gruppen. Den opplevelsen viser seg på ulike måter. Hver og en av oss representerer en ny begynnelse, en mulig verden som vi ikke kjenner. Det betyr at vi ikke fullt og helt er et produkt av verden slik vi kjenner den. Det å ha en fremtid som ikke er forutbestemt, er et eksistensielt trekk ved mennesket. Det innebærer at det enkelte individ alltid vil kunne bryte med det bestående, med de etablerte sannhetene – med det som er allment akseptert – og sette i gang noe helt nytt.

Det faktum at hver og en av oss kontinuerlig er online … betyr at vi uten å være klar over det mobiliseres og aktiviseres gjennom å kontinuerlig oversvømmes av bestemte perspektiver og disiplinerende signaler.

Men det krever at man øver opp evnen til også å finne et ståsted litt utenfor verden, litt utenfor hverdagslivets krav om ganske enkelt å følge opp én nyttig handling med en annen. Det Arendt jakter på, er en frihet fra samtiden som kan sette oss i stand til å korrigere den – gjennom å kunne se den. Man må ha et ståsted utenfor for å kunne se inn, og kanskje for i det hele tatt å kunne se.

Møtet med det totalitære

Hannah Arendt er utvilsomt en av det 20. århundres mest markante intellektuelle skikkelser. I en tid da totalitære ideologier som nazismen og stalinismen angrep det særegne ved mennesket mer systematisk enn noen gang tidligere, fremsto hun som en forsvarer av menneskets frihet og verdighet.

Hun stilte spørsmålet: Hvordan kan politiske styresett som totalt underkjenner vår frihet og individualitet, overhodet vokse frem blant mennesker? Her er vi ved kjernen av Arendts intellektuelle virksomhet, og hun gjorde en skremmende oppdagelse: Stilt overfor en samtid hvor totalitære ideologier angrep menneskets verdighet mer systematisk enn noen gang tidligere, oppdaget hun at det ikke var hat eller uvitenhet som lå til grunn for den umenneskeligheten som fant sted. Det var ikke onde demoner som holdt maskineriet i gang. Det var noe enda farligere, nemlig ganske alminnelige mennesker – som hadde sluttet å tenke.

I boken The Origins of Totalitarianism (1951), som umiddelbart etablerte Arendt som en av samtidens toneangivende tenkere, påpeker hun at totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten. Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i sin egenart, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket slik vi kjenner det, til fordel for fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å reagere, men ikke starte noe på egen hånd. Totalitarismen er menneskehetens hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv.

En grunnstein i Hannah Arendts filosofi, slik hun presenterer den i boken Vita Activa (1958), er at ethvert menneske representerer en helt ny og unik begynnelse. Hver gang vi handler, kan vi introdusere noe nytt og uventet. Mennesket er et uforutsigbart vesen som unndrar seg den lovmessigheten som ellers gjelder i naturen. I en tidsalder da vitenskapens evne til å forutsi hva som nødvendigvis kommer til å skje rundt oss, og inntar en stadig mer opphøyet posisjon, vokser det imidlertid frem en politisk tenkning som ønsker å gjøre det samme. Denne politikken har ikke plass for uforutsigbare individer. Den ønsker å bli et redskap for det den mener er historiens nødvendige gang. Dermed blir politikken til en ideologi som søker jernhard konsistens og total forutsigbarhet så vel bakover som fremover i tiden.

Det bildet Arendt tegner av utviklingen i den moderne verden, synes til tider svært trøstesløs, men hun er ingen pessimist på menneskehetens vegne. Arendts veileder og senere nære venn, filosofen Karl Jaspers, sa det en gang på følgende måte: «I det store og hele tegner du et tragisk bilde – som allikevel ikke fratar oss ethvert håp.» Arendt har tro på menneskets evne til å skape frihet, og i boken On Revolution (1963) understreker hun hvordan den spontane politiske oppstand er egnet til å gjenvinne den friheten som moderniteten selv er med på å undergrave.

 

 

Dette er et utdrag av kapittelet «Hannah Arendt og det totalitære» fra boken Intoleransens inntog, fra Manuskript forlag. Gjengitt med tillatelse fra forlaget. Boken er nylig utgitt.

Einar Øverenget
Einar Øverenget
Øverenget er professor i filosofi ved Høgskolen i Innlandet. Han er i tillegg en aktiv samfunnsdebattant og mye brukt foredragsholder.

Relaterte artikler