Hannah Arendt: Å tenke i mørke tider

«En krise blir en katastrofe bare når vi reagerer på den med forutinntatte meninger», sa Hannah Arendt. 9. februar vises dokumentar-filmen om filosofen på Kunstnernes hus.

Hannah Arendt

 

«Det som forvirrer deg er at mine argumenter og min tilnærming er annerledes enn det du er vant til; med andre ord, problemet er at jeg er selvstendig.»
– Hannah Arendt til Gershom Scholem, 24. juli 1963

Hannah Arendt (1906–1975), student under Martin Heidegger, Karl Jaspers og Bultmann, måtte flykte fra Tyskland da nasjonalsosialistene kom til makten, unnslapp til Paris i 1933 og lyktes sammen med sin mann Heinrich Blücher å nå østkysten av USA i mai 1941. Da hun bodde i New York i førtiårene, skrev hun den boken som gjorde henne kjent i USA: The Origin of Totalitarianism ble utgitt ti år etter at hun immigrerte, og det samme året som hun fikk sitt amerikanske statsborgerskap.

Gjennom femtiårene og inn i sekstiårene ble Arendt «en stor favoritt», ikke bare i USA, men også i Tyskland. I 1958 ble hennes bok The Human Condition utgitt. Det samme året mottok hennes venn og mentor Karl Jaspers De tyske bokhandleres fredspris, og det var Arendt som ble bedt om å holde fredspristalen. Ett år senere, i 1959, mottok hun Den frie hansastaden Hamburgs Lessing-pris. I takketalen understreket hun eksplisitt sitt «medlemskap i gruppen av jøder som ble drevet ut av Tyskland», knyttet sin personlige historie til det å motta offentlig anerkjennelse og reflekterte rundt «Fortunas smil». I slutten av femtiårene hadde Arendt uten tvil blitt en svært prominent figur. – og hun skulle komme til å bli enda mer prominent etter utgivelsen av boken om Adolf Eichmann, etter at hun hadde dekket rettssaken mot ham i Jerusalem for The New Yorker.

Sommeren 1960 hadde Adolf Eichmann blitt kidnappet i Argentina og brakt til Israel for å bli stilt for retten. Hannah Arendt dro til Israel som rettsreporter for ovennevnte avis. Hun gjorde om planene for undervisningen sin ved Northwestern University, «endret tidspunktet for et ettårsstipend fra Rockefeller Foundation», og avlyste en forelesning ved Vassar College. Hun skrev et brev om dette til Vassar 2. januar 1961: «Å være til stede under denne rettssaken føler jeg som en forpliktelse jeg skylder min fortid.» I 1963 ble reportasjen hennes utgitt som bok, Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil. Den skapte et polemisk rabalder.

Konsentrasjons-leirene skulle ikke bare utslette folk og degradere mennesker, men også underbygge eksperimentet med total dominans.

Uansett hva hennes sinn beskjeftiget seg med, virket ting annerledes etter at hun hadde tenkt gjennom dem. Dette gjaldt både etiske og politiske fenomener – for eksempel begrepet totalitarisme. Arendt forfektet at i og gjennom totalitarisme «står menneskenaturen som sådan på spill», det vil si at de spesifikke menneskelige kvalitetene i mennesket, nemlig dets individualitet og spontanitet, er gjenstand for total underkastelse. Konsentrasjonsleirene skulle ikke bare utslette folk og degradere mennesker, men også underbygge «eksperimentet med total dominans». Fangene i KZ-leirene hadde ingen pris, for de kunne alltid erstattes med andre. Ingen visste hvem de tilhørte, for de ble aldri sett. Fra et normalt samfunns synspunkt er fangen «absolutt overflødig».

Arendt relaterer den totalitære ødeleggelsen av alle menneskelige kvaliteter til moderne massers opplevelser. Moderne masser opplever «sin overflødighet på en overbefolket klode», de erfarer verden som «et sted der meningsløshet daglig produseres på ny». Arendt knytter opplevelsen av overflødighet, av å være revet opp med roten, det vil si å «ikke ha noen plass i verden, anerkjent og garantert av andre», til individets opplevelse av ensomhet i samfunnet. Ensomhet gjør ham eller henne til en velvillig kandidat til å gå inn i «strømmen av historisk nødvendighet». Hun advarer oss mot å tro at disse fenomenene har tatt slutt sammen med nazismens endelikt. De er her stadig, frykter hun, som et potensial.

Det er mot denne bakgrunnen hun utvikler sin egen forståelse av politikk: «Politikk oppstår i det som ligger mellom mennesker og fremstår som relasjon.» Slik Arendt ser det, er det faktum at mennesket eksisterer i mangfold, grunnen til at det finnes politikk. Menneskets mangfold er den grunnleggende betingelsen for tale og handling. Menneskets mangfold har en «tosidig karakter, nemlig likhet og særegenhet», hvorved særegenhet ikke må forvekslesmed annerledeshet («otherness»). Sant nok er annerledeshet et viktig aspekt ved mangfold, men bare mennesket kan uttrykke sin særegenhet og utmerke seg selv. Det hun legger særlig vekt på, er at «i mennesket er det slik at annerledeshet, som det deler med alt som eksisterer, og særegenhet, som det deler med alt som lever, gjør det unikt. Og menneskelig pluralitet er et mangfold med den paradoksale egenskapen at hver del er enestående i sitt slag». Følgelig må politikk basert på menneskets pluralitet «organisere og regulere samværet mellom forskjellige og ikke like individer». Politisk likhet er ikke det samme som det å tilhøre samme egenart. Det er snarere «nødvendigvis en likhet av ulike som trenger å ’bli gjort like’ på visse måter og for spesifikke formål». Med andre ord: «Likhet er ikke en egenskap av mennesker som individuelle, naturlige vesener, men en egenskap ved det å tilhøre et politisk felleskap.»

Hendelsene i første del av det 20. århundret viste at mennesker som mister sitt statsborgerskap, kastes tilbake til det som naturlig er gitt dem, til sine ulikheter, rett og slett. Man antok at de var beskyttet av menneskerettigheter. Men: «Menneskerettighetene, som skulle være umistelige, ble umulige å håndheve når folk ikke lenger var borgere av noen suveren stat.»

«Det eksisterer bare én rettighet, nemlig retten til å ha rettigheter.»

Dessuten betyr tapet av beskyttelse fra en regjering en fundamental rettsløshet. Mennesker som er fratatt tilhørighet til et eller annet organisert samfunn, er fratatt noe langt mer grunnleggende enn frihet og rettferdighet, som er borgerrettigheter. Først og fremst er de fratatt «en plass i verden som gjør (deres) meninger betydningsfulle og (deres) handlinger virkningsfulle». Derfor konkluderte Arendt med at det bare eksisterer én rettighet, nemlig «retten til å ha rettigheter (og det betyr å leve i et rammeverk der man blir bedømt etter sine handlinger og meninger) og retten til å tilhøre noe slags organisert samfunn».

Hannah Arendt tenkte ikke bare i krisetider, hun tenkte også gjennom krisene, og oppdaget at Europas politiske og moralske katastrofe i det 20. århundre også hadde svekket begreper vi vanligvis benytter for å forklare hendelser. Vi kan ikke forvente å finne en vei ut av denne krisen hverken ved å vende tilbake til tradisjonen og heller ikke ved å flykte inn i utopien. Arendt brukte denne innsikten som et motto i begynnelsen av sin analyse av totalitarismen: «Weder dem Vergangenen anheimfallen noch dem Zukünftigen. Es kommt darauf an, ganz gegenwärtig zu sein» – «Å henfalle hverken til fortiden eller fremtiden. Det gjelder å være til stede i nåtiden».

I dag slår en UNHCR-rapport fast at om lag 47 millioner mennesker er tvangsfordrevet som resultat av forfølgelse. Hannah Arendt trodde på at mennesker er i stand til å løse nye problemer og bygge en verden som er human for alle. Prinsipper veileder individuelle og kollektive handlinger. Ifølge Arendt ville det være nødvendig med et nytt prinsipp for politisk handling, et prinsipp hvis gyldighet må omfatte hele menneskeheten. I 1957 bemerket Arendt at «menneskeheten (…) er blitt en temmelig presserende virkelighet». Menneskehetens solidaritet kan være til hjelp i dag når vi skal avgjøre hva som må gjøres for å unngå at den aktuelle krisen blir en katastrofe. Som Arendt så utmerket uttrykte det: «En krise blir en katastrofe bare når vi reagerer på den med forutinntatte meninger.»

Velkommen til dokumentarfilmen «Vita Activa – Spirit of Hannah Arendt» og paneldebatt på Kunstnernes Hus torsdag 9. februar fra 16:15-20:00.
Debatten skjer etter filmvisningen og er med filmregissøren og flere andre.
Ny Tids redaktør Truls Lie er ordstyrer.

---
DEL