Leder: Handel før bistand

Nødhjelpen til Haiti er nødvendig. Men det er ikke en bistandsindustri som tjener oss selv. Rettferdig handel, nå.

Haitian Red Cross volunteer Jean Zacharie delivers first aid to a 1 month old on 15 January 2010- Deborah Fatima. Her mother died in the 7.3 magnitutde earthquake that hit Haiti on 12 January 2010.
Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Vi bivåner i disse dager en internasjonal dugnadsinnsats uten sidestykke. Og det trengs: Jordskjelvet på Haiti 12. januar har tatt livet av over 150.000 mennesker.

En hel verden har samlet seg for å gi hjelp: For eksempel har Ghana gitt over 20 millioner kroner, mens Senegal har tilbudt seg å gi landområder til haitiske flyktninger. Indonesia har sendt 30 leger og 25 elektrikere, mens Sri Lanka allerede har 950 soldater i FN-tjeneste på den karibiske øya.

Haiti vil trenge nødhjelp i lang tid framover. Men samtidig er det avgjørende av landet nå ikke blir et offer for utenlandske krefters maktkamp, det være seg multinasjonale selskaper eller fra utallige bistandsorganisasjoner. Som NUPI-forsker Øystein Eggen påpekte i siste utgave av Ny Tid, burde ledere for bistandsorganisasjonene være langt mer forsiktig med å sette seg på flyet til Haiti og fronte en slik katastrofe.

Det er ikke Børge Brende folk nå på Haiti har bruk for, men snarere de lavinehundene og det katastrofeteamet som Norge har valgt å bli stående igjen (se side 8-9).

På sikt er det overgangen fra et nødhjelpsland til et bistandsland som kan bli Haitis skjebne. Derfor bør vi ta lærdom av tidligere tiders velmenende innsats overfor stater som må bygges opp etter kolonialisering, jordskjelv eller andre katastrofer. Og den tilsier at det er viktigere å prioritere rettferdig handel framfor årelang bistand, som ofte har det med å sikre giverlandet gode kontakter, gode kontrakter eller god samvittighet – eller alle delene.

Det blir ikke lett å legge om tankegangen. Selv kommersielle tv-kanaler som TV3 arrangerte i høst «rødnesedager», hvor pengene skulle gis til urbefolkningsgrupper i Afrika som ikke ble behandlet godt nok av sin egen stat. Men pengene kunne også vært gitt den andre veien: Som ved at ugandere starter innsamling for at barna på asylmottakene i Norge får leker. Eller for at romfolket snart får en likeverdig behandling her til lands. Det er lettere for nordmenn flest å gi en hundrelapp til Afrika enn å hjelpe minoriteter i eget nabolag.

Denne uka var den ugandiske professoren i internasjonal politikk, Yash Tandon, i Norge. Og hans oppfordring, i likhet med en rekke andre afrikanske intellektuelle, er at man går vekk fra den paternalistiske bistandstankegangen. Det blir viktigere å behandle afrikanske land som handelspartnere, slik stormakter som Brasil og India nå i økende grad gjør.

Til Klassekampen sa Tandon at Europa, underforstått også Norge, bruker bistand for å knytte til seg fattige land med naturressurser, særlig olje. Dessverre kan det være noe sant i det.

Det er ikke Børge Brende folk på Haiti nå har bruk for. ■

Velkommen, Vanunu

Bevisstheten rundt varslernes rettigheter har økt kraftig de siste årene.

Ikke uten grunn. Skal et samfunn komme seg videre, trenger man uredde enkeltindivider som taler makta midt imot. Noen som våger å ofre egen status til fordel for det å informere om overgrep, lovbrudd eller livsfarlige forhold.

Også Norge slutter seg til det at slike varslere trenger beskyttelse. Men alt er så mye vanskeligere når det kan koste noe. Det viser i det minste behandlingen den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu er blitt til del.

To ganger har Utlendingsdirektoratet (UDI) fastslått at han oppfyller vilkårene for asyl i Norge. Men to regjeringer har svart med å overprøve UDI. Man ønsker tydeligvis ikke Vanunu til Norge. Til tross for at han er blant vår tids fremste varslere.

I 1986 fortalte Vanunu en britisk avis sannheten om Israels atomvåpenprogram. Samvittigheten hans tillot ham ikke annet. Etter å ha blitt kidnappet i Italia av Mossad, måtte han sone 18 år i fengsel, hvor 11 år i isolat. Han har nå sluppet fri, men er under restriksjoner som gjør at han ikke fritt kan snakke med medier eller utlendinger.

Norge står i en særstilling i Vanunu-saken. Norge var under Aps ledelse landet som solgte Israel tungtvann, slik at kjernevåpenprogrammet ble utviklet. Vanunu har stående tilbud om jobb ved Universitetet i Oslo. I tillegg har en norsk kjæreste, forskeren Kristin Joachimsen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har opplyst at Vanunu kan få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, men ikke asyl.

Onsdag gikk SVs stortingsrepresentanter, toppledelsen i LO-forbund og tillitsvalgte i Ap sammen om et felles krav: Gi Vanunu norsk nødpass.

Dette oppropet er viktig, og det fortjener støtte. Også kampen for ytringsfrihet i arabiske land svekkes ved at grunnleggende menneskerettigheter ikke oppfylles av Israel. Og så lenge Norge ikke påtar seg det ansvar landet har i Vanunu-saken, er også vi medansvarlige. ■

---
DEL