Macfadyen var stor, bredskuldret og hadde et stort hjerte, og var raus i omgang med de mange varslerne og journalistene han hjalp. Og de var mange. Han elsket å komme ned til frokost for å se hvem som hadde overnattet, venner eller andre som trengte et sted for natten, som for eksempel Julian Assange da han ankom til London fra Sverige i 2010. Eller det kunne være kjendiser som forfatter Arundhati Roy eller aktivist og skuespiller John Cusack som kom for å fortelle om sitt besøk hos Edward Snowden i Moskva.
Macfadyen etablerte Senter for undersøkende journalistikk (TCIJ) ved Goldsmith-universitetet i New Cross i London i 2003 og var også dets leder. Han var et fast innslag i Logan-symposiene om varsling. I sine siste dager var han spesielt opptatt av å forsvare Julian Assange og Chelsea Manning. Sammen med journalist John Pilger stiftet han Julian Assange Legal Defense Committee, men fikk aldri oppleve at Obama benådet Manning, eller at dommer Baraitser nektet å utlevere Assange til USA. Det ville ha gledet ham stort.
Rasekamp i Chicago
MacFadyen var utrolig mangfoldig. Med erfaring fra rasekampen i Chicago på sekstitallet, der han møtte og introduserte den unge studenten Bernie Sanders for verdens revolusjonshistorie, og senere som lossearbeider på havna i New York, fikk han interesse for klassekamp. Men også penger til å besøke Storbritannia og den politiske venstresiden der.
Som amerikansk-britisk dokumentarist produserte han mer enn femti filmer i løpet av seks tiår, om raseundertrykking i USA, barnearbeid, atomtrusselen, krigsforbrytelser, industriell forurensing og utbytting av arbeidere. Hans reiste blant annet til til Ecuador, Guyana, Sør-Afrika, Mexico, Hong Kong, Thailand, Sovjet, USA, Sverige, India og Tyrkia.
Som journalist dekket han konflikter og kriger, og som journalistlærer mente han ganske enkelt at journalistens fremste oppgave er «å fortelle sannheten, og alltid så godt som du er i stand til». Det er ikke journalistens jobb å beskrive objektive hendelser, men å forandre samfunnet, mente han.
«Hvis vi lar oss trekke inn i myndighetenes og næringslivets sfære, går skyldige fri», sier han i den korte minnefilmen som barnebarnet Tarquin Ramsay laget høsten 2016 (Se https://vimeo.com/208361027), like før Macfadyen døde. «Journalistens eneste eiendom er vår uavhengighet. Mister du den, er du ikke lenger journalist», mente MacFadyen.
«Som journalist lever du i spenningsfeltet der de tektoniske platene av styresmakter og klasser braker sammen. Der er det stor friksjon og mye varme. Den varmen må vi bruke.»
