Bestill vårutgaven her

Han ble sprengt i luften – ingen ble holdt ansvarlig

Peppino Impastato. La memoria difficile
Forfatter: Pino Manzella
Forlag: Guerini e Associati, (Italia)
MAFIA / Dette er en samling anekdotiske vitnesbyrd om et selvødeleggende samfunnsmaskineri med mafiaen som grunnpilar. På Sicilia dreide det seg i dette miljøet om mafiaen – men også om krigen i Vietnam, palestinernes rettigheter, miljøvern, klassesamfunnet, legal abort og kvinners frigjøring.

To brødre sitter på trappen utenfor foreldrehjemmet i Cinisi, en liten by i Palermos periferi. De har kranglet. Storebror Peppino er opprørt og spør Giovanni om han kan telle. Det kan han. «Kan du også telle samtidig som du går?» fortsetter Peppino. Ny bekreftelse. Deretter drar han med seg broren og teller skrittene deres. Ved hundre stopper de. Da står de foran huset til Gaetano Badalamenti, don Tano, sjef i det sicilianske mafianettverket Cosa Nostra og en av de viktigste bakmennene for heroinhandel mellom Midtøsten og USA i perioden 1975–1984, kjent som the pizza connection med en profitt på 1,65 milliarder amerikanske dollar.

Selv ordet mafia var belemret med hysj-hysj.

Lenger er det ikke til mannen som mange år senere skal bli dømt for drapet på Peppino Impastato.

Scenen forekommer i filmen I cento passi (‘De hundre skritt’), som gjorde Peppino kjent både i og utenfor Italia. 5. januar 1948 ble han født. 9. mai 1978 ble han drept.

Peppino Impastato

Peppino Impastato

Journalisten og aktivisten Peppino var sønn av Luigi, en lokal mafioso. Gutten begynte sin løpebane som aktivist innen hjemmets fire vegger, i konflikt med faren. Tenåringen ble kastet på gaten, tross morens meglingsforsøk. Han sluttet seg til en kommunistisk bevegelse, arrangerte opprop og demonstrasjoner og støttet Psiup (Sosialistisk parti for proletarisk samling). Han grunnla avisen L’idea socialista#. Sammen med kamerater og meningsfeller etablerte han klubben Circolo Musica e Cultura. Dette ble forum for åpne debatter om sosiale og politiske emner. Med opprettelsen av radiostasjonen Radio Aut nådde han et bredere publikum, og etter det dødelige attentatet fortsatte familie og venner gjennom 24 år å arbeide for bevisstgjøring av forhold som endte med don Tanos dom og utlevering for soning til USA.

«Man bekjemper ikke mafiaen med pistol, men med kultur.»

Det som særlig fenger i denne historien, er hvordan en yngling i skvis mellom godt og ondt finner inspirasjon og mot nok for et helt lokalsamfunn. Denne livsånden beskrives lysende i boka Peppino Impastato. La memoria difficile, spesielt gjennom moren Felicias personlige utvikling. Hun var inngiftet i en mafiafamilie der reglene var rigorøse, regler alle som hadde livet kjært, visste å følge. Selv ordet mafia var belemret med hysj-hysj. Alle visste, men ingen snakket. Idealet omertà, det å tie, var største bud. Dessuten var samfunnet så gjennomsyret av mafiaens maktstruktur at alternativene utelukket seg selv. Og mafiaen beskytter sine lojale undersåtter. Da fikk de tåle at den bygget en tredje landebane for Palermos flyplass i Cinisi, der det skulle vært dyrket mark. Mafiaens narkotikahandel hadde forrang. Protestene kom kun fra noen oppviglerske undommer, med Peppino Impastato i spissen.

Moren Felicia

Felicia står mellom mann og sønn. Når Luigi er bortreist, åpner hun døren for Peppino, som holder til i en tom garasje. Når Luigi kommer hjem, må han ut igjen. Men også Luigi er offer for regelverket. Han får på pukkelen av sine sjefer for ikke å være streng nok med sønnen. En dag i 1977 dør faren i en bilulykke, under uklare omstendigheter. Året etter, dagen før Peppino skulle bli tatt opp i det venstreorienterte partiet Democrazia Proletaria, blir familien igjen rammet av tragedie. Peppino blir overfalt og plassert på jernbanelinjen over en ladning dynamitt, der kroppen hans går i tusen biter. Dermed er det slutt på Felicias taushet. Til nå har hun levd som sicilianske kvinner flest på den tiden – i et tilbaketrukket sosialt miljø, innestengt i hjemmet og kuet av et arkaisk samfunnsmønster.

Med Peppinos død begynner hun å tale. Svigerdatteren forteller: «Hun bar denne enorme smerten med verdighet. Jeg ble slått av det faktum at hun ikke gråt. Det var vanskelige tider for både familie og venner. Vi hadde mistet vår drivende kraft og følte oss fortapt. Vennene kom ofte på besøk til Felicia, vi hadde møter der hun formanet oss: ‘Nå må dere ikke falle sammen. Dere må bevise at selv om Peppino er borte, har dere styrken til å fortsette.’ Til ungdommene som søkte hennes råd, hadde hun et enkelt budskap: ‘Man bekjemper ikke mafiaen med pistol, men med kultur. ’»

Mor Og Sønn

Satire og vitnesbyrd

- annonse -

Dette var nettopp essensen av Peppinos arbeid. Hans kulturklubb var sentrum for vennskap, litteratur og musikk. Det dreide seg om krigen i Vietnam, palestinernes rettigheter, miljøvern, klassesamfunnet, legal abort og kvinners frigjøring. De presenterte bøker av forfattere som Roberto Saviano. De ga publisitet til Giovanni Impostatos første bok, Resistere a Mafiopoli (‘Motstand mot Mafiopoli’, 2009). Peppino brukte satirevåpenet effektivt. Han snakket på Radio Aut (radio var eneste tilgjengelige publikasjonsplattform i en tid uten sosiale medier) og på åpen gate mot Gaetano Badalamentis klanvelde, som han døpte ‘Mafiopoli’. Mafiaen er kjent for mange ting. Selvironi er ikke en av dem. Den satte klubbhuset i brann og sendte anonyme meldinger med beskjeder av typen: «Vi har drept capoen deres. Pass dere.» Men vennene fortsatte møtene.

Boka til Peppinos minne er en samling anekdotiske vitnesbyrd, ved venner og familie. De beskriver et selvødeleggende samfunnsmaskineri med mafiaen som grunnpilar. De som provoserte denne ordningen, visste hva de risikerte. Gjennom 39 fortellinger vokser bildet av Peppino frem: en karismatisk taler, kompromissløs, sine venners venn, men også sky og tilbaketrukket. Gjorde han seg tanker om at hans egen mulige likvidasjon var et offer som kunne føre til samfunnsendringer?

Peppino blir overfalt og plassert på jernbanelinjen over en ladning dynamitt, der kroppen hans går i tusen biter.

Om dette tier vitnesbyrdene. I begynnelsen, etter attentatet, var familie og venner i sjokk, men ellers skjedde det lite. Politiet forsøkte å avskrive uråkråka som terrorist. Terrorgruppen Røde brigader hadde nylig likvidert politikeren Aldo Moro, og liket ble funnet i Roma samme dag som Peppino døde – en velkommen distraksjon for mafiaen og deres støttespillere i Cinisi. Noen forsøkte å lansere selvmord-teorien, men argumentene forstummet fort. Det forelå bevis for at mordet fant sted mange meter fra jernbanelinjen der han ble sprengt i luften. Ingen ble holdt ansvarlig. Saken ble lukket og gjenåpnet flere ganger, i mange år. Filmen I cento passi var en av grunnene til gjenåpning. Antimafiaorganisasjonens arbeid var en annen, samt Felicia Impastatos vitneutsagn i retten. I 2002, 24 år i ettertid, ble don Tano dømt til livsvarig fengsel for drapet på Peppino. To år senere døde han av hjertefeil, 80 år gammel, i en celle i Massachusetts i USA.

Av vennene sine får Peppino dette ettermælet: «Gruppen vår var som et stort solsystem der Peppino var sola.»

Avatar photo
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRelatert
Anbefalte