Hamsuns store hyllest av islam

Neste år er det 100 år siden Knut Hamsun utga «I Æventyrland» – en storslagen hyllest av islam. I den anledning er det på tide med en ny byste av forfatteren. På Grønland i Oslo. Iført grønn turban.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Imorgen drager vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil altid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur».

Elven Kura strekker seg gjennom Kaukasus, fra Svartehavet til Det kaspiske hav, fra Tyrkia via Georgia til Aserbajdsjan. Den er 1515 kilometer lang.

Historien forteller ikke hvor mye den norske forfatteren Knut Hamsun drakk av elven, men det må ha vært mye. I 1903 var mannen nyforelsket. I islam, i det kulturelle mangfoldet og den kaukasiske naturen:

«Værdig – hvem er ikke værdig her?» spør Hamsun på sin store kaukasiske reise, og føyer til «En orientaler er ikke så forhippet – hvis han ikke er blit demoralisert av vesterlændinger.»

Moderne Hamsun

Demoralisert av Vesten? Ordene er som hentet ut av munnen på en moderne fanatisk muslim. Men de er altså gamle. Fra begynnelsen av det tyvende århundre. Og Hamsun var ikke muslim. Det bare virker sånn. Hamsun var en vesterlending. Men som så mange barn av 1700 og 1800-tallets Europa, som Goethe og Wergeland, var Hamsun betatt av Østen og islam. Aller tydeligst kommer det fram i reiseskildringen «I Æventyrland» som utkom i 1903. Hamsun har fått statsstipend og skal utforske verden. Han velger seg Orienten.

Først må han innom Moskva og St. Petersburg. Verdensmetropolene er helt greie, men Hamsun lengter etter å komme videre: Til Kaukasus. Til Eventyrland. Til verdigheten. Og den møter ham over alt. Hos hver eneste muslim:

«Det kunde være indehavere av grøn turban vi kom til. De kunde ha gjort sine tre reiser til profetens grav, de hadde set Mekka, de var fromme og hellige, vi var så å si i fornemt selskap. Og her var værdigheten storslagen.»

Hamsun går forbi kosmopolitiske handelsboder i Kaukasus med «ærbødighet». Han ser storslagen verdighet og fromhet over alt. Han er i fornemt selskap. «Hvem vil ikke gjærne være adelig, lærd og from?» spør en ydmyk Hamsun.

Mye er forandret i verden de siste 100 årene. Kanskje har islam blitt demoralisert av Vesten, eller kanskje den binladenske moralen har triumfert. Hvorfor er det ingen som snakker om storslagen verdighet, lærdhet og fornemhet i forbindelse med islam lenger? Eksisterer den ikke? Eller er det ikke god takt og tone å hengi seg til romantiske svermerier i krigstid? Men, kan man i det minste spørre, har den eksistert? Og er det noen som fortsatt føler at de er i fornemt selskap når de tråler basarene i Tyrkia eller Tunisia – eller småbutikkene på Tøyen?

På samme tid, i brevsform, karakteriserte Hamsun Kaukasus-turen som «den eneste Rejse jeg har gjort i mit liv.» Brev-redaktør Harald S. Næss mener imidlertid at Hamsun må ha ment «den eneste virkelige reise», siden Hamsun på det tidspunktet allerede hadde utforsket verden i skriftlig form. Ikke minst må den mangeårige Amerika-turen på 1880-tallet ha gjort et voldsomt inntrykk på Hamsun.

Uansett om Hamsun eller Næss har rett; den NS-dømte nordmannen er ikke sin egen myte lik på turen fra Kaspihavet til Svartehavet og tilbake igjen. Den norske bondekongen formelig rødmer av beundring når han treffer verdensåndene på det ville slettelandskapet. Som for eksempel når han forsøker å kommunisere med dem på språk han selv ikke mestrer:

«Taler De fransk?» spør Hamsun en enkel sjel, innehaveren av et spartansk innredet vertshus.

«Njet», svarer mannen.

«Tysk», spør Hamsun, og er i ferd med å få turistens verdensvante overtak.

«Njet.»

«Engelsk?»

«Njet. Bare russisk, tatarisk, georgisk, armenisk og persisk.»

«Bare,» skriver Hamsun. Med gåseøyne.

Han er sprekkferdig.

Natur og kultur

«I Æventyrland» er ingen roman. Det er en reiseskildring. Endog karakterisert av Hamsun som «vitenskap». Hvordan har det seg da at Hamsun, som bare noen få år tidligere har snakket nedsettende om «negere», og noen år senere skal bli beryktet for sitt jødehat, her snakker så varmt om et folk med et lynne og en tro som tilsynelatende ligger langt unna de nordlandske sommerkveldene?

En forklaring er at Hamsun nettopp i de Kaukasiske fjellene gjenkjenner sin egen kjente kulturkrets. Opptil flere ganger i teksten sammenligner han – i positive vendinger – naturen i Kaukasus med naturen i Nordland.

«Aldrig har jeg set så lyst stjærneskin som her, her i de kaukasiske berge. Og månen er bare vel halv, men den skinner som hel. Det er en nyhet for mig dette stærke skin fra en nathimmel uten sol, det optar mig og hindrer mig fra å få gjemvé.»

Natur-opplevelsen i Kaukasus er sterk, frisk og slående for romantikeren man skulle tro var bortskjemt med de storslåtte visjonene fra Nordland. Men den gang ei. Hamsun får ikke hjemlengsel, og trolig ufrivillig karakteriserer han det muslimske symbolet, halvmånen, som større en seg selv. I Kaukasus er halvmånen hel.

Men det er ikke bare i naturen Hamsun ser likheter mellom Norge og Kaukasus. Også i kulturen ser han likhetstrekk. Men ikke nok med det. Han fremstiller den gamle muhamedanerånden som en forløper for den norske selvforståelsen, en innsikt som – sagt med Hamsun selv – hundre år senere er glemt:

«Vi skal ha fåt ganske mange av vore religiøse forestillinger fra de iranske folk. De gamle israeliter forblev ingenlunde åndelig upåvirkede av de omboende folkeslag, noget fik de fra Ægypten under opholdet der, noget fra Assyrien, Babylon, Persien».

Dette er anti-norske påstander. I dag styres Norge av en prest, og kriger mot de samme landene Hamsun hyllet for 100 år siden.

En tredje forklaring på at Hamsun er betatt av Kaukasus, er at Hamsun – til tross for at han senere skulle bli en forkjemper for det rene og ryddige – på dette tidspunktet lot seg blende og fascinere av mangfoldet i kulturen. Sovjetunionens jerngrep var ennå ikke innført i svartehavsområdet, og folk levde fredelig side om side – enten de ville det eller ikke. Her er det jøder og armeniere, tyrkere og arabere, tyskere og russere, persere og tatarer… og en nordmann med vidåpne øyne:

«I Teheran og Konstantinopel var det persere og tyrkere som handlet; her var det alle Kaukasiens folkeslag, georgiere, bergsfolk, uralaltaiske stammer, alle slags tatarer, derpå indo-europæere som persere, kurder, armeniere, folk helt nede fra Arabien og helt oppe fra Turkestan, folk fra Pelæstina og Tibet. Og her var alt fredelig, ingen hadde hast, østerlandenes ro hvilte over menneske.»

Spesielt fascinert blir Hamsun av en japaner han treffer som «spansket sig overfor den skjønne med franske talemåter» i byen Batumi ved kysten av Svartehavet. Den «skjønne» var japanerens forlovede.

Globalisering er et begrep fra 1990-tallet. Men for 100 år siden var begrepet virkelighet i Kaukasus.

Egne erfaringer

Som ung var Hamsun mye på reisefot. Hans minner fra Amerika er kjent, og hans antiamerikanske betraktninger er på mote for tiden. Ikke hans syn på islam.

Før turen til Østen har Hamsun lest reisebøker. Om byen Tifilis – dagens Tbilisi i Georgia – finner han ut at gjennomsnittsvarmen på sommeren er 21 grader, at det bor 160.000 mennesker i byen og den kan varte opp med museum, teater, kunstsamlinger, botanisk hage og historiske utendørs severdigheter. Og – kan Hamsun lese – i byen tales det 70 språk. Han kommer til byen og erfarer at det er akkurat slik det er.

En prosaisk forklaring på at Hamsun i 1903 har et langt mer tolerant syn på muslimer enn han har på «negere» noen år før og jødene noen år senere, er at Hamsun har vært på reise. Med egne øyne har han erfart at muslimer ikke er farlige. Nazistsympatisøren og negerspotteren Hamsun er en skrivebordshater. Som en annen Kant-filosof – som skrev storslagne reiseskildringer uten å forlate sin lille hjemby – utvikler han sitt jødefiendtlige verdensbilde fra elfenbenstårnet. Hamsun visste ikke hva han snakket om. Autodidakten hadde lest for mange dårlige aviser.

I Kaukasus dyrker han det «urene», mangfoldet, toleransen, forskjeller og likheter, virkelighetens eventyrland:

«Vi ser ind i dette velsignede land uten make; her er så vakkert og rikt, og vi har set det!»

I Norge har det vært tabu å snakke om verdensforfatteren Knut Hamsuns forhold til andre folkeslag. Hans alt annet enn pikante jødehistorie har stengt oss ute fra å dyrke noe annet ved ham enn Isak Sellanrås tapre forsøk på å bygge fedrelandet i «Markens grøde». Men i 1903 finner vi en Hamun som er langt mer tolerant overfor andre folkeslag og kulturer enn vi finner i den store norske kjernefamilien i dag.

Også som diktning

Eventyrreisen var ikke unntaket som bekrefter regelen. Også i diktsform skrev Hamsun varmt og forsonende om muslimer på den tiden. Den vakre myten om den kaukasiske kristne dronningen fra 1100-tallet ble portrettert i teaterstykket «Dronning Tamara», i et drama som fremstiller muslimer i et svært fordelaktig lys – sett med dagens øyne.

Trolig finnes det ikke et mer forsonende skriftstykke om kampen mellom kristne og muslimer i den norske teaterhistorien. Stykket ender lykkelig med tårer og latter, og Tamara lover at hun ikke skal forsøke å omvende muslimene med makt.

I et øyeblikk får vi mistanke om at hun også ønsker å forlate sin udugelige mann til fordel for den muslimske Khanen hun har tatt til fange, slik hun forteller sin muslimske venninne og undersått, Fatimat:

«Han gjorde mig litt glad igjen i hjærtet for første gang i mange år og gjorde mig ung igjen. Hør her hvad jeg gjorde for hans skyld i nat; jeg bad til Allah for ham at han vilde beseire min egen Gud. Jeg skjældte din profet ut at han ikke hadde gjort ham godt alle dager, men gjort ham til fange. Idag klædte jeg mit skjønt og herlig for å møte ham igjen og jeg vilde ikke hat sløret på.»

Tamara skjeller ut Allah fordi han ikke grep inn da Tamara selv gjorde Khanen til fange. Hun er sterk i troen. Og overfor Khanen gjorde hun det utenkelige: Kristne Tamara løftet sløret. Hun ville at han skulle se henne. Og elske henne slik hun elsket ham. Men Khanen blir drept ved et uhell. Og Tamara sørger.

Igjen er det muslimer som representerer dannelse og verdighet, mens de kristne beveger seg på grensen til barbari og farlig uvitenhet. Skillet er ikke så ille som i filmen «Den 13. krigeren» fra 1999, hvor Antonio Banderas ikler seg rollen som en arabisk ambassadør. Møtet med de brutale vikingene fra nord blir mildt sagt sjokkartet. Selv om filmen er regissert av en amerikaner og nordmenn spiller ledende roller, er det den muslimske helten som står for det moderne verdisynet. Igjen: Dannelse og verdighet. Kunne en slik film vært laget i Norge i dag?

Muligens. Men det er et paradoks at det igjen er en danske som i nyere tid minner oss om Hamsuns kjærlighet til islam. I boka «Opprør mot tyngdeloven» (2002), som handler om globalisering generelt og Afghanistan spesielt, skriver Carsten Jensen:

«Et av de første årene i det 20. århundre reiste den norske forfatteren Knut Hamsun rundt i Kaukasus og skrev om det i reiseboken Æventyrland. Det han ble mest betatt av, var muslimene. Han så en perser bre ut bønneteppet på en jernbaneperrong, og toget måtte vente på ham. Han hørte balalaikaen spille under stjernehimmelen. Han fulgte en gammel mann med turban og hvitt skjegg gjennom gatene, og gikk med inn i det fattige huset hans, der den gamle la seg på det bare gulvet. Her blant muslimer følte han seg hjemme. Her var det gudshengivenhet, ro og verdighet. Muslimene minnet ham om bøndene i barndoms Nordland, som også var skjebnetro og forsto å lide og tåle uten protest. Så dro den norske Hamsun hjem til Kristiania, den moderne storbyen han hadde beskrevet i romanen Sult, og led av hjemlengsel etter muslimene i Kaukasus».

Samtiden hyllet Hamsun for vidsynet og tvisynet. I reiseskildringen «I Æventyrland» tar Hamsun seg i å klage over alle bystene av ham han ser vokse opp som ugress rundt omkring i Norge. Han vil ikke ha den smigeren, han vil ha pengene i stedet! Hadde det skjedd, ville det i så fall foregått en bysterasering uten like i Norge etter annen verdenskrig.

I Norge anno 2002 diskuterte man muligheten for å sette navnet hans på en gate. Trolig er ikke tiden moden. Sett med jødiske øyne.

Men – tiden er overmoden for å sette opp en byste av Hamsun, med hodet vendt lengselsfylt mot himmelen. Ikledd grønn turban. På utkikk etter den muslimske halvmånen.

---
DEL

Legg igjen et svar