Hamas er det perfekte svaret på Israels strategi

Noen ganger skulle man ønske at politiske metaforer ikke var fullt så tynnslitte. For resultatet av de palestinske valgene forrige onsdag var akkurat det «politiske jordskjelvet» som verden har oppsummert i ettertid.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[palestina] Over én uke etterpå har det verste sjokket lagt seg. Det internasjonale samfunnet har byttet ut fordømmelse og forvirring med jakten på en ny strategi vis-à-vis Hamas. Respekten for demokratiske valg har vært ett av fikenbladene. At Hamas må gi avkall på terrorhandlinger og anerkjenne Israel har vært de omforente og absolutte kravene.

Men få har snakket høyt om hvilket perfekt svar Hamas er på den israelske strategien.

Politisk program

Hvis man vurderer ulike scenarier for den videre konflikten mellom palestinere og israelere er det slående hvordan de to partene fyller hverandre ut, som to biter i et puslespill ingen våger å legge.

Ta en meget usannsynlig hypotese, nemlig at reelle fredsforhandlinger kommer i gang. Da vil kravet nok en gang komme om at palestinerne gir avkall på alle former for terrorisme, det være seg rakettangrep eller selvmordsaksjoner.

Ingen er mer egnet til å innfri et slikt krav enn den gruppa som klarest og mest systematisk har insistert på sin rett til væpnet motstandskamp. Med sin steinharde disiplin og rigide kommandolinjer har Hamas vært den parten som best har overholdt våpenhvilen det siste året. Det må bety at det finnes en pragmatisme i partiet som åpner for fredelig samvær med Israel, i den betydning at våpnene i hvert fall tier.

Eller ta et annet scenario, nemlig at Israel fortsetter sin unilaterale linje med å koble seg løs fra hele konflikten. I så fall vil palestinerne trenge en regjering som evner å administrere kvasistaten som vil bli resultatet av den ensidige «freden». Hvis det er noe Hamas har vist etter rekken av lokalvalgseire, så er det at de styrer langt mer effektivt enn Fatah. Palestinernes ve og vel er et domene som Hamas har enerett på i dette sønderrevne området.

Hamas har noe som Fatah mangler, nemlig et politisk program. I tillegg til helse, utdanning og sosiale spørsmål, vil partiet rette den palestinske økonomien og dets arbeidsmarked inn mot de arabiske landene. Det innebærer at de ønsker en slutt på israelernes kontroll over import og eksport.

Det er en politikk som både passer og ikke passer israelerne. Kontrollen over den palestinske økonomien har blitt brukt av Israel til å presse motparten i kne. På den andre siden har Israel alltid ønsket at palestinerne trekker mot den arabiske verden, ikke minst fysisk – ved at de forlater det bibelske Judea og Samaria og vandrer over Jordan-elva. Hvilket av disse momentene som vil telle mest for israelerne gjenstår å se. Men israelske myndigheter er allerede under press for å la palestinerne handle fritt med resten av verden. Man kan derfor tenke seg at Israel ikke vil legge hindringer i veien for en slik utvikling.

Sekulært sammenbrudd

Det fins en veldig banal forklaring på hvorfor islamistene stakk av gårde med seieren under parlamentsvalgene. Og det er at Hamas vant fordi Fatah tapte. Årsaken til det oppsiktsvekkende resultatet ligger vel så mye i motpartens svakhet som det ligger i egen styrke.

Hvorfor har Fatah brutt så totalt sammen? Den enkle forklaringen ligger i svakt lederskap, akselererende kamp om profitt og ressurser, korrupsjon og nepotisme, samt en klanbasert samfunnsstruktur som har formet de ulike fraksjonene innenfor sikkerhetsstyrkene.

På et mer overordnet plan skyldes sammenbruddet en mer generell utvikling i hele den arabiske verden, der sekulære ideologier som nasserisme, baathisme og panarabisme har brutt sammen til fordel for religiøst inspirerte bevegelser. De sekulære regimene i de fleste arabiske stater klarte aldri å levere en vellykket modernisering, og ble ytterligere svekket da Sovjetunionen forsvant.

PLO, med Fatah som kjerne, delte denne sekulære og tildels optimistiske verdensanskuelsen. Men partiet hadde en fordel som andre manglet: Oslo-prosessen utstyrte Fatah med et potensiale for å krone en lang politisk kamp med seier. Endelig skulle den palestinske staten oppstå, og det var den gamle eksilledelsen som skulle levere den, på skuldrene av hjemmefronten som hadde drevet fram en intifada mot Israel.

Fredsprosessen dekket over rivaliserende tendenser i Fatah, og holdt Hamas i sjakk. Men det ble aldri noen stat. Fatah klarte ikke å vriste innrømmelser ut av Israel, og ble i økende grad stigmatisert. Da håpet døde var sammenbruddet i dette sekulære partiet en katastrofe som bare ventet på sitt stevnemøte med historien.

Ved ikke å gi Yasser Arafat, og etterpå Mahmoud Abbas, noen egen stat, ga Israel den åpningen til Hamas som islamistene hadde ventet på. Det er derfor ikke riktig at valgresultatet vil gjøre ende på fredsprosessen i Midtøsten. Hamas-seieren kom som et resultat av at denne prosessen allerede er død.

Taktisk manøver

For Israel er ikke Hamas noe dårlig kort. Regjeringsmakt vil antakelig nøytralisere en del av den væpnede motstanden, i hvert fall hvis Hamas klarer å bevare sin disiplin og hierarkiske beslutningsstruktur. Og hvis det ikke skjer, vil israelerne få økt legitimitet for sin unilaterale linje. Resten av verden vil ha full forståelse for at Israel ikke kan forhandle med «terroristene» på den andre siden av muren.

Israel kan derfor være i en vinn-vinn-situasjon, helt uavhengig av retorikk: De vil enten få færre selvmordsbombere over grensa, øket forståelse for «den separate freden», eller begge deler. Men det forutsetter at valget ikke genererer borgerkrig. Og det igjen er avhengig av om resten av verden er villig til å samarbeide med Hamas og fortsatt støtte den palestinske staten økonomisk.

Både Israel, EU og USA er opptatt av å bevare mest mulig stabilitet i denne regionen. De vil derfor nøle med å treffe tiltak som øker kaoset og faren for sammenbrudd. At Mahmoud Abbas fortsetter som president vil gjøre det lettere for de store aktørene å sprøyte økonomisk og politisk kapital inn i Palestina i fremtiden også. Hamas har gjort det klart at de vil overlate hele den utenrikspolitiske agendaen til Abbas, inkludert alle former for diplomatiske relasjoner. Det er en taktisk manøver for ikke å skremme vekk giverlandene, men det viser også en pragmatisme og en fleksibilitet blant islamistene som verden nok vil få se mer av framover.

Den største trusselen mot et fredelig maktskifte kommer ikke utenfra, men innenfra. Det er de palestinske sikkerhetsstyrkene med sine 60.000 mann og mengder av våpen som holder Palestinas skjebne i sin hule hånd akkurat nå. Om det politiske Fatah kan takle nederlaget, er det slett ikke sikkert at det militære Fatah kan det.

Det står mye på spill for de mange fraksjonene som utgjør dagens nasjonale hær. De kan miste både penger, prestisje og innflytelse dersom Hamas gjør alvor av å fjerne korrupsjonen. De kan også miste sine våpen og sin status som sikkerhetsstyrker dersom islamistene velger å satse på sine egne væpnede grupper.

Høy innsats

Det politiske Fatah er, paradoksalt nok, i en gunstigere situasjon enn fryktet. Det elendige valgresultatet gjør at de kan nekte å sitte sammen med Hamas i regjering uten å framstå som dårlige tapere. Fra den posisjonen kan de avvente den videre situasjonen, i håp om at islamistene enten vil måtte inngå smertefulle kompromisser eller spille seg selv utover sidelinjen.

For Hamas selv er innsatsen høy, med mulighet for indre splittelser langs flere konfliktlinjer: de militære mot de politiske, eksilledelsen i Syria mot hjemmefronten i Palestina.

Graden av splittelse vil være avhengig av hvilke konsesjoner islamistene er villig til å gi.

Det er også avhengig av hva Israel gjør. Antakelig vil israelerne fortsette sin unilaterale linje med separasjon og tilbaketrekking, fordi dette er det som tjener den israelske staten akkurat nå.

Det vil bety en ny fjær i hatten for Hamas, som allerede kan påberope seg å ha vunnet krigen i Gaza. Men vil de anerkjenne Israel og gi avkall på terrorisme?

Det er lenge siden islamistene fant ut at de hadde et alternativ til vold, nemlig å leve med sine naboer i en permanent våpenhvile. Men de vil nøle med å si det høyt. Akkurat som israelerne heller aldri har sagt høyt at fredsprosessen fra deres side har vært død og begravet i flere år. n

---
DEL

Legg igjen et svar