Haakon Lie kritisk til ny bok

Norge sendte i hemmelighet 50 tonn ammunisjon til Israel under Yom Kippur-krigen i 1973, ifølge ny bok. – Fri fantasi at jeg sto bak, sier Haakon Lie (103), som anklages for å være medansvarlig. Men norsk forsker gir støtte til de nye opplysningene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I forrige uke kom Aps tidligere partisekretær Haakon Lie med boka Slik jeg ser det nå (CappelenDamm), hvor han blant annet innrømmet at han i tidligere tider skulle ha vært mer kritisk til Israel og dets politikk.

Nå kommer en ny bok som antyder at nettopp Lie sto bak en oppsiktsvekkende militærtransport til et Israel i krig: Klokken litt over fire natt til mandag 8. oktober 1973 ble 50 tonn ammunisjon, om lag 2000 stridsvognsgranater av kaliber 105 millimeter, fjernet fra Hærens våpenlager på Hauerseter. De ble i hemmelighet kjørt til den militære flyplassen på Gardermoen, der fire Herkules transportfly og en Transall-maskin ventet.

Våpnene skulle til Israel, som to dager tidligere, den 6. oktober, hadde blitt angrepet av Egypt og Syria i den såkalte Yom Kippur-krigen. Dette kommer fram i Trond S. Paulsens nye bok Iskald krig. Norsk etterretningsagent bak Jernteppet, som i morgen lanseres av Aschehoug Her heter det også at våpnene fra Norge ankom Israel hele seks dager før landet fikk tilsvarende hjelp av USA, og at det var betydelig motstand mot å hente ut våpen fra amerikanske lagre i flere europeiske land.

Paulsen påpeker at offisiell norsk politikk tilsa full stopp i våpeneksporten til land i krig eller borgerkrig. Generelt var det også stor tilbakeholdenhet når det gjelder salg av militært utstyr til de ulike partene i Midtøsten.

I oktober 1973 hadde regjeringen til Lars Korvald (Kr.F.) sine siste dager, men ifølge Paulsen var den ikke involvert i beslutningen om å levere våpen til Israel. Han skriver derfor: «De som organiserte leveransen, må ha opererte utenfor det regulære politiske og administrative systemet. De visste at regjeringen ikke kunne si ja til en slik støtte. Leveransen til Israel måtte derfor holdes strengt hemmelig, også i forhold til politisk og militær ledelse».

Den nye Arbeiderparti-regjeringen, med Trygve Bratteli i spissen, tok ikke over roret før 16. oktober, over en uke etter sjauingen på Hauerseter. Likevel antyder Paulsen at sentrale aktører i Arbeiderpartiet og i LO kan ha hatt en finger med i spillet. Særlig to kandidater peker seg ut, nemlig den mektige partisekretæren Haakon Lie, og den tidligere hjemmefrontskjempen Jens Christian Hauge.

I 1973 var den mektige partisekretæren Haakon Lie en svoren Israel-venn. I samtaler med forfatteren har Lie sagt at han ikke kjenner til noen militær støtte under Yom Kippur-krigen. Han henviser til Jens Christian Hauge, som på sin side har hevdet at Haakon Lie «ville starte en kampanje for Israels sak. Det var ingen liten alliert for staten Israel».

Likevel mener Paulsen at Lie, som holdt seg oppdatert om krigsutviklingen, trolig «med tyngde videreformidlet sine inntrykk». I Slik jeg ser det fra 1975 peker Lie også på LO sjef Tor Aspegren og arbeiderpartisekretær Ronald Bye som de to eneste som «viste manns mot de dagene». Bye har opplyst til forfatteren at han var kjent med våpenleveransene, men ikke med at de hadde det omfanget som beskrives i boka.

– Dette er helt nye opplysninger for meg, sier Hilde Henriksen Waage, som er historieprofessor ved Universtietet i Oslo.

Hun kan ikke bekrefte informasjonen som kommer fram i Iskald krig, men mener at en våpenleveranse høsten 1973 er svært sannsynlig. Hun er også enig med Paulsen i at Haakon Lie og Jens Christian Hauge må betraktes som de to mest sannsynlige bakmennene.

– Hvis de har gjort det, så føyer det seg inn i et mønster, og hvis de har gjort det så er det ikke rart at de gjorde det akkurat i 1973. Her er det en lang forhistorie og et rulleblad. Den offisielle norske politikken var at man ikke skulle levere våpen til stater i krig, men i både 1948, 1956 og 1967 forsøkte Lie å gjøre unntak for Israel. En gang ville han for eksempel selge 30 utrangerte fly til landet, sier Henriksen Waage.

Midtøsten-eksperten vet ikke hvor flyene havnet, og åpner for at de kan ha blitt hogget opp.

– Men eksempelet viser at sterke krefter i Arbeiderpartiet var villige til å gjøre hva som helst for å redde Israel. De var villige til å ta noen snarveier for å redde David mot en arabisk Goliat, forteller hun.

I både 1956 og i 1967 var støtten til Israel entydig og massiv på tvers av det politiske landskapet i Norge. Ifølge forskeren hadde dette endret seg noe i 1973.

– Det var ikke lenger sånn at viktige støttespillerne uten videre lot seg mobilisere for å levere våpen til Israel, sier Henriksen Waage.

Likevel var det nettopp da det skjedde, ifølge Paulsens bok.

– For første gang kjempet Israel en tofrontskrig. De første dagene var situasjonen også svært alvorlig for de israelske styrkene. De ble overrasket, og det på jødenes helligste dag, Yom Kippur. Det er nærmest hevet over tvil at Israel i en slik situasjon tigget og ba om våpen fra sine støttespillere, og de politiske komplikasjonene som forsinket leveransene fra USA bidro trolig til at også Norge ble spurt så tidlig, sier hun.

Henriksen Waage tror en hovedgrunn for hemmeligholdet må ha vært hensynet til å handle raskt.

– Det som undrer meg er imidlertid hvordan man kan gjøre sånt «på egenhånd». Det må jo ha vært noen i systemet som har godkjent en slik aksjon, sier hun.

Lie reagerer

Paulsen spør retorisk: «Hvem styrte saken og fant frem til dem som kunne organisere og gjennomføre arbeidet? Haakon Lie […] en stor venn av Israel, hadde i 1973 fortsatt stor innflytelse i det norske samfunnet.»

– Dette er fri fantasi, sier Haakon Lie til Ny Tid. Han benekter å ha vært borti noen våpentransport.

– I 1973 gjorde jeg ikke annet enn å organisere en pengeinnsamling. Så våpen? Nei det hadde jeg ingenting med å gjøre. Det samme gjaldt Finnlandskrigen, sier Lie, som dermed avviser Paulsens argument om at han også tidligere, i februar 1940, skal ha bidratt i en hemmelig våpentransport til et land i krig.

Flyene som Henriksen Waage nevner, forteller han imidlertid at han forsøkte å få av gårde. Men om de nådde fram, det vet han ikke. Det var Jens Christian Hauge som stod for den slags.

I boka skriver Paulsen at våpenleveransen kan ha funnet sted også uten Lie eller Hauges medvirkning, og peker på en utbredt sympati for Israel i det norske forsvaret på begynnelsen av 1970-tallet. «Uttlånet» av i alt 2000 stridsvognsgranater fra Hauerseter kan ha vært en del av et løpende militært samarbeid mellom Norge og USA, og det kan ha blitt ansett som lite hensiktsmessig på høyt militært hold å få det klarert tjenesteveien.

– Men tror du det er sannsynlig at det kan ha skjedd noen slik transport av våpen fra Norske militære lagre til Israel i 1973, Haakon Lie?

– Nei. Det vet jeg absolutt ingenting om. Vi satt vel ikke i regjering heller, på det tidspunktet. Og selv om Korvald var en fin fyr, så tviler jeg på om han ville sendt våpen, sier Lie.

I Iskald krig avslører Paulsen også at det foregikk hemmelige norske etterretningsoperasjoner i landene bak jernteppe, også senere enn det som så langt har vært kjent. I Lund-rapporten skapes det, ifølge forfatteren, et inntrykk av at det ikke ble sendt agenter inn i Sovjetunionen med norsk hjelp etter 1954. I boka, som formidler historien til etterretningsveteranen Hoel (et dekknavn), fortelles det imidlertid om flere turer bak jernteppet, som denne enkeltagenten var med på. I 1972 snek Hoel seg inn til et militært område ved Alakurtti, på jakt etter informasjon om kapasiteten til feltflyplassene Russerne bygde opp på Kolahalvøya. I 1974 jaktet Hoel på en sovjetisk superubåt ved Szczecin i polen, og i 1976 reiste han til Meissen i DDR for å undersøke om de sovjetiske stridsvognene hadde blitt modernisert.

Trond S. Paulsen:
Iskald krig
Norsk etterretningsagent bak Jernteppet
Aschehoug (2008)
277 sider

---
DEL