Gutten som kunne forandre verden

Det unike mennesket Aaron Swartz bergtar mest i The Boy Who Could Change the World.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Aaron Swartz:
The Boy Who Could Change the World: The Writings of Aaron Swartz

The New Press, 2015

Aaron Swartz vokste opp like mye på internett som i sin hjemby Chicago. Allerede tidlig i tenårene gjorde han seg bemerket som en begavet programmerer, og i løpet av sitt altfor korte liv var han med på å forme blant annet RSS  (Really Simple Syndication, også kalt «levende bokmerker»), Reddit og Wikimedia. Swartz var likevel ikke fornøyd med bare å kode programvare. Han var lidenskapelig opptatt av at det han gjorde skulle komme til nytte for folk flest. For Swartz lå teknologiens verdi først og fremst i dens evne til å skape en bedre og mer demokratisk verden.

Kompromissløs systematiker. En av de første historiene vi får innblikk i fra Swartz’ liv, handler om da han utfordret Wikipedia-grunnlegger Jimbo Wales, som hadde påstått at selv om Wikipedia hadde tusenvis av bidragsytere, var det en hard kjerne på noen få hundre som sto for mesteparten av innholdet. Swartz laget et program som telte hvor mye tekst hver bidragsyter bidro med, i stedet for kun å telle antallet redigeringer fra hver bruker. Og resultatet viste nøyaktig det motsatte: Mesteparten av innholdet på Wikipedia skrives av brukere som bare bidrar noen få ganger på sine respektive fagfelter. Wales’ «harde kjerne» fungerer først og fremst som redaksjonelle medarbeidere. Dette, mente Swartz, hadde viktige implikasjoner for hvordan Wikipedia burde styres. Mens mange i redigererne ville ha mer kontroll over nettstedet, argumenterte Swartz for at det eneste riktige var å tilrettelegge bedre for de mange som kun bidro med én eller to artikler.

Sannhetssøken. I en alder av 19 år stilte Swartz til valg i Wikimedia Foundation, vel vitende om at det var en mildt sagt dårlig valgkampstrategi å argumentere for å redusere innflytelsen til sin egen valgkrets. Swartz tapte valget, men gikk ikke på kompromiss med det han mente var riktig og sant. Denne viljen til å søke sannheten, til å evaluere, analysere og finne bedre løsninger, er gjennomgående tydelig i Swartz’ tekster. The Boy Who Could Change the World levner ingen tvil om at Aaron Swartz var et geni av de ytterst sjeldne. Uansett hvilket tema han tar for seg, er resonnementene sofistikerte. Der tenkningen fremstår som uferdig, er det gjerne på grunn av den åpne og søkende holdningen som ligger til grunn. Mange av tekstene er fra bloggen hans, et sted der han tenkte høyt sammen med andre, utbroderte ideer, og samlet det han hadde lært. Swartz var klar over sin intellektuelle fordel, men var ingen elitist. Tvert i mot hadde han stor tro på mennesket og på visdommen som kan komme ut av et flatt strukturert samarbeid med mange deltakere – som Wikipedia. Får man ikke resultatene man vil ha, er det ikke menneskene, men systemet det er noe galt med, ifølge Swartz’ tankegang.

Systemkritiker. Samlingen av Swartz’ tekster er inspirerende lesning, og gir overraskende og systemkritiske perspektiver på alt fra dataprogrammering til skolesystemet, politikk og media. En av de lengre tekstene handler om hvordan USAs lover blir laget, og hvordan de mange portvokterne i systemet gjør at gode forslag som regel ikke har noen sjanse. Swartz definerer ikke sin egen politikk, men David Segal, som har skrevet en av introduksjonene i boken, beskriver tankene hans som «frihetlig sosialistiske». Blant ideene han undersøker og entusiastisk deler med leserne, er både Noam Chomskys propagandamodell og ideen om skolesystemet som en måte å disiplinere folk til å bli lydige arbeidere under kapitalismen på. Kapittelet om media inneholder også en skarp analyse av måten høyresidens tenketanker jobber på for å dominere sannheten som blir fortalt gjennom massemedia.

I Swartz’ tekster finnes en sjeldent skarp forståelse av samfunnet, men samtidig også naiviteten barn har før de lærer seg alle de uskrevne reglene.

Aktivisme. Ikke overraskende ble det en naturlig overgang fra programmering til aktivisme for Swartz. Han designet blant annet forløperen til SecureDrop, det sikre varslingssystemet brukt av mange store mediehus i dag, og var sentral i kampanjen som sørget for å slå ned Stop Online Piracy Act (SOPA). Han brukte de tekniske ferdighetene sine til å tilgjengeliggjøre flere millioner amerikanske rettsdokumenter på nett, og var aktiv i bevegelsen for å gjøre akademisk forskning gratis og tilgjengelig for alle. Sistnevnte var bakgrunn for tiltalen som skulle lede til hans selvmord i januar 2013, bare 26 år gammel. Ifølge tiltalen hadde Swartz brukt tilgangen han hadde gjennom Massachusetts Institute of Technology (MIT) til å laste ned store mengder vitenskapelige artikler fra JSTOR, en database for vitenskapelige tidsskrifter. Påtalemyndigheten antok at intensjonen var å publisere disse gratis på nett, slik Swartz hadde gjort med rettsdokumentene. Selv sammenliknet Swartz saken mot ham med Kafkas Prosessen. Han leste boken samme år som tiltalen ble tatt ut, og kommenterer at boken beskriver saken mot ham til punkt og prikke.

Gutten og keiseren. I Swartz’ tekster finnes en sjeldent skarp forståelse av samfunnet, men samtidig også naiviteten barn har før de lærer seg alle de uskrevne reglene, tingene som ikke skal sies høyt. Eller kanskje var det ikke naivitet – snarere en fullstendig og kompromissløs avvisning av normene som stopper oss fra å påpeke det som er galt? Veloppdragne voksne vet at det ikke er «lov» til å uttale at en fremførelse av Bachs Das Wohltemperierte Klavier er grusomt kjedelig, eller at det klassiske publikummet virker ute av stand til å kritisk evaluere fremføringen. Man «kan ikke» si at magasiner er til for å gi folk følelsen av å være med i en kul gjeng de selv ikke tilhører. Eller at initiativer for åpenhet og gjennomsiktighet i politikken bare virker demoraliserende så lenge folk flest ikke har noen reell mulighet til å stoppe korrupte praksiser. Swartz fremstår ofte som barnet i H.C. Andersens historie, som påpeker at keiseren jo ikke har klær på seg. De voksne vet at dette ikke skal sies høyt, men ingen kan benekte at det er sant.
Swartz forventet bedre, både av seg selv og andre. Men maktpersoner som er villige til å gi fra seg makt, er sjelden vare, og det å insistere på å si sannheten kan ofte få knusende konsekvenser i det voksne liv. Kanskje bidro denne oppdagelsen til det pessimistiske stemningsskiftet vi finner i noen av Scwartz’ siste tekster. Sommeren 2012, et halvt år før selvmordet, skrev han: «Whenever geeks turn their eyes to politics, they always have the same reaction: There’s so much inefficiency! And they naturally propose the obvious ideas for reducing it – for example: If only it was easier for citizens to read bills, citizens with relevant expertise could assist Congress by sharing their hard-earned wisdom! The fact is, Congress isn’t interested in availing itself of your wisdom any more than the sausagemaker needs your help tidying the floor.»

En tragedie. Det går ikke an å lese The Boy Who Could Change the World og forbli uberørt av den menneskelige tragedien som utspilte seg. Alt Aaron Swartz ville var å bruke sine imponerende evner til å prøve å gjøre verden til et bedre sted. Han evaluerte og korrigerte seg selv, og forventet at andre både ønsket og var villige til det samme. Han tok feil. Hvilken fæl verden lever vi egentlig i, der det ikke var plass til et slikt menneske?

---
DEL